Historikerne er uenige om hvor blodige de norske borgerkrigene var

Norge i år 1130: Vikingtiden er over for lengst. Nå er det høymiddelalder.

Folk flest er bønder, men handelsbyer som Bergen, Trondheim, Oslo og Tønsberg har vokst fram. Landet er ferdig kristnet. Kirken og prestene får stadig mer innflytelse.

Kongen styrer over et ganske samlet Norge med støtte fra lokale høvdinger og stormenn. Det finnes ikke noe statsapparat, men folk samles på tingene. Der deles det ut bøter og straff, og der bygges og styrkes nettverk og politiske allianser.

Folketallet er anslått til maksimalt 350.000.

Sigurd Jorsalfar dør

Kong Sigurd Jorsalfar dør i 1130. Det blir kamp om hvem som skal etterfølge ham på tronen.

Dette har blitt regnet som starten på de norske borgerkrigene, som varte helt fram til 1240.

Men var det egentlig borgerkrig i Norge i 110 år?

Nei, mener Hans Jacob Orning og Jon Vidar Sigurdsson. Begge er professorer i historie på Universitetet i Oslo og har forsket på denne tidsperioden i nesten ti år.

Ja, mener Lars Kjær. Han er førsteamanuensis i historie ved Northeastern University i London og forsker på høymiddelalderen i Europa – og i Norge.

Begge parter bruker samme kilder: sagaene, brev og tekster fra den gang. Men de konkluderer helt forskjellig.

– Forskjellen mellom oss er at jeg tar kildene på ordet. Jeg tar det folk i middelalderen sa, på alvor. Det var gjennom ordene de skaffet seg støtte, bygde allianser og svekket motstanderne sine, sier Kjær.

Statskupp med bare kongsdatter som mor

Det var ikke uvanlig at Norge hadde flere konger samtidig. Sigurd Jorsalfar regjerte selv sammen med to brødre. Sønnene hans både styrte sammen og knivet om makten.

Etter dem fulgte flere kongssønner herfra og derfra i slektstreet som alle ville bli konger. Noen av dem lyktes før de blir felt av den neste med ambisjoner.

I 1161 skjer det noe helt spesielt. Den ambisiøse jarlen Erling Skakke allierer seg med mektige høvdinger, kirken og den danske kongen. Han setter sin egen sønn, Magnus, på tronen. 

Det er i praksis et statskupp, ifølge Jon Vidar Sigurdsson. 

For Magnus er sønnen til datteren til kong Sigurd Jorsalfar – og døtre ga ikke like mye tyngde til kongsmakt som sønner. 

Magnus Erlingsson blir den første kongen i Norge som ikke er kongesønn. 

Sverre – sønn av sønner

Så kommer Sverre Sigurdsson inn i bildet. Han er oppvokst på Færøyene og utdannet prest. Da han er 24 år gammel, kommer moren, Gunnhild, på besøk fra Norge. Hun forteller at han egentlig er av kongelig slekt, faktisk oldebarnet til Sigurd Jorsalfar – gjennom sønner.

Det gir Sverre krav på den norske tronen. Han drar til Norge og blir leder for birkebeinerne. Det var en flokk opprørere som under Sverres ledelse blir en politisk og militær gruppe som slåss om makten over Norge.

Og det er Sverre og birkebeinernes kamp mot kong Magnus som er selve stridens eple mellom dagens historikere.

Så kommer kirken

I uminnelige tider har allianser og konflikter mellom konger og høvdinger kommet og gått. 

Det som er annerledes med Magnus og Sverre, er at kampen om tronen nå går mellom to sterke parter og at kirken har kommet inn som en ny og mektig aktør i maktspillet.

Kirken vil styre seg selv, med biskopene som øverste myndighet, kun underlagt paven. Det godtar Magnus. Sverre vil derimot være kirkens overhode.

Det handler også om mer konkrete verdier. 

– Tidligere var sølv den viktigste ressursen for den norske eliten. Nå har det blitt land, og kirken har skaffet seg store eiendommer på bekostning av kongen og høvdingene, forklarer Jon Vidar Sigurdsson.

– Kirken sitter også på det ideologiske skytset. Den kan definere folk inn og ut av samfunnet, sier Hans Jacob Orning.

Alle kjente alle

Norge er slett ikke et fredelig samfunn. Konflikter er en del av hverdagen, ifølge Orning og Sigurdsson. 

Men kongene har verken store hærer eller skatteinntekter. De er avhengige av høvdingene for å få gjort noe som helst.

Jo da, kongssønner slåss om makten, men samfunnet er så lite og så gjennomvevd av personlige bånd at det er umulig å få i gang en kjempestor konflikt - som en borgerkrig, ifølge de to historikerne.

Slektskap, vennskap, naboskap og inngifte gjorde det norske samfunnet uvanlig godt rustet til å holde konfliktnivået nede – selv i perioder med rivalisering om tronen, mener de.

Lars Kjær mener derimot at det foregikk en voldelig borgerkrig, med sterkt fiendskap og mange falne – akkurat slik sagaene og kildene beskriver det.

De andre er demoner

– Nettopp fordi det var så mange familiebånd og vennskap, måtte de som ville ha krig, bruke skarp retorikk for å få opp krigsviljen, forteller Kjær.

For å få folk som var i slekt og tidligere venner til å slåss mot hverandre, måtte kongene motivere sine støttespillere. Det gjorde de gjennom det som på fagspråket kalles «radical othering», altså en systematisk demonisering av fienden.

– Dette kommer tydelig fram i kildene, sier Kjær.

De brukte kristendommen. Partene framstilte hverandre som kjettere, Guds fiender og Djevelens tjenere.

Lyst i bann, Bergen i brann

Birkebeinerne kalte hæren til Magnus for djevelmenn.  Sverre kalte prestene og biskopene som støttet Magnus, for vantro, løgnaktige og onde.

I en tale sa Sverre at biskopene spredte en åndelig sykdom som skulle gjøre Norge til et nytt kalifat – en variant av retorikken som kristne korsfarere brukte mot islam.

Magnus og hans menn ga tilbake med samme mynt. Biskopene fikk lyst Sverre i bann. Paven kalte ham Djevelens lem.

En konkret konsekvens av den religiøse fordømmelsen er brenningen av Bergen i 1198. Erkebiskop Nikolas Arnesen, som slåss mot kong Sverre, beordret at byen skulle settes i brann – også kirkene. Han sa at dem hadde birkebeinerne tilsølt, slik at de ikke lenger var hellige.

– De skriftlige kildene fra disse årene viser at folk framstilte motparten i radikalt brutale og aggressive termer. Kildene viser også at de behandlet hverandre deretter. Tapstallene fra denne perioden viser at folk mente det de sa, sier Kjær.

Partisk historiker

En av disse kildene er tekstene til Theodoricus Monachus. Han var kirkens mann og historiker. Han forteller at han ikke vil ikke skrive om tiden etter Sigurd Jorsalfars død, for da skjedde det forferdelige ting, som forbrytelser, drap, foreldremord, plyndring, bortføringer av kvinner og forakt for Gud. 

Hans Jacob Orning mener at Theodoricus ikke er en troverdig kilde. 

– Historikere har brukt Theodoricus Monachus i 200 år, men han er jo part i saken. Han har stor interesse av å svartmale situasjonen og vise at det er behov for kirkens og kongens makt. Det er på samme måte som Donald Trump gjør når han beskriver et Amerika som er gått av hengslene og som bare han kan gjøre stort igjen, sier Orning.

Sagaene demper konflikten

Sagaene ble skrevet etter at det ble fred, Magnus var drept og Sverre var blitt konge. Deler av Sverres saga ble skrevet mens han fortsatt levde. Den forteller om konflikten og slagene, men er mer dempet i omtalen av motstanderne.

– Kongesagaene viser et helt annet bilde enn svartmalingen til Theodoricus, sier Sigurdsson.

De forteller om grid, at nedkjempede motstandere ble gitt nåde og sikkerhetsgarantier.

– Det var det vanlige. Folk gikk tilbake til gårdene sine og dannet nye allianser og nettverk, sier Orning.

– Dette var et samfunn med tette forbindelser. Det var ikke uvanlig for eliten å plassere en sønn på den ene siden av konflikten og en annen sønn på den andre. Denne strategien sikret dem å alltid ha én på seierherrens side, slik at gården deres ikke ble beslaglagt. Det gjorde det også vanskelig å angripe og drepe fienden, for broren din kunne stå på den andre siden, sier Sigurdsson. 

Spillet om tronen tar slutt

Kjær er enig i at sagaene gir et dempet bilde. 

– Etter freden satt folk fra begge sider av konflikten på nytt sammen i langhallene. Da tones det ned at de kalte hverandre antikrist bare noen få måneder før. Retorikken dempes som et ledd i fredsprosessene og forsoningen. Mye siver likevel gjennom, vi ser konfliktene, sier Kjær.

Men helt fred var det ikke. Magnus dør i kamp, men rivaliseringen fortsetter i flere år til der kongssønner og deres hær, baglerne, forsøker å vinne tronen. 

Det norske spillet om tronen avsluttes med Sverres barnebarn, Håkon Håkonsson, som var konge i 46 år. 

Kilder: 

Lars Kjær: A Bloody Maelstrom. Politics, Religion and Violence in The Norwegian Civil Wars, 1130–1240. Historisk tidskrift, 2026.

Hans Jacob Orning og Jon Vidar Sigurdsson: Hvor voldelige var de norske borgerkrigene? Historisk tidsskrift, 2026.

Lars Kjær: The Sources and the Civil Wars. Historisk tidskrift, 2026.

LES OGSÅ

– Det er veldig lite som er sant om Olav den hellige

Arkeologenes morsomste funn: Plutselig dukket en ukjent kongsgård fra middelalderen opp

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev