Videre skrev de at de fleste skolebarn i området hadde åtte dagers potetferie vår og høst for å bistå bøndene.
Men noe hadde skjedd. Flere av bøndene som ble intervjuet fortalte at de ikke hadde like mye bruk for hjelp fra skolebarna. Maskiner og voksen arbeidskraft hadde tatt over mye av arbeidet.
«Hva mener foreldre og lærere?»
Journalisten avsluttet med å skrive.
«Her på landsbygden hvor barna har skole bare annenhver dag, må vel hver eneste skoletime være så dyrebar, at det er langtfra ønskelig å gi barna mer fri enn høyst nødvendig. Eller hva mener foreldre og lærere?»
Det kan se ut til at foreldre, lærere og myndighetspersoner tenkte det samme.
Det hadde Kirke- og undervisningsdepartementet bestemt. Det var riktignok rom for å gi elevene fri for å hjelpe med innhøstingen om spesielle vansker skulle oppstå enkelte steder.
Og selv om potetferien etter hvert mistet fotfeste, ble den hengende igjen i en annen form.
Enorme mengder med poteter skulle opp av jorda på ganske kort tid.(Foto: Skjegstad, Adolf / Anno Domkirkeodden)
– Barna var nødvendig arbeidskraft
Konservator Geir Thomas Risåsen på Norsk Folkemuseum forteller at potetferien var et resultat av et dilemma i det norske samfunnet.
Dilemmaet oppstod for alvor med folkeskoleloven av 1889, forteller han. Da skulle alle barn møte opp på en felles skole, som krevde mer skoletid.
– Det var bra at barna skulle lære å lese og skrive, men de var også nødvendig arbeidskraft i bondesamfunnet, forklarer Risåsen.
Spesielt viktige var barna når det var onner på gårdene og mye skulle gjøres på kort tid. Som slåttonn og høyonn. Da var det heller ikke noe problem, for disse fant sted i sommerferien, forteller Risåsen. Men når potetene skulle opp om høsten, trengtes det mange hender som egentlig var på skolen.
– Potetferien ble etablert ganske raskt, sier Risåsen. Og den holdt altså stand fra andre halvdel av 1800-tallet til andre halvdel av 1900-tallet.
Noen fikk sin lønn i poteter - for eksempel en av ti bøtter man plukket, forteller Risåsen.(Foto: Ukjent / Anno Domkirkeodden)
– Det sosiale knyttet til potetferien var fantastisk, minnes konservator Geir Thomas Risåsen.(Arkivfoto: Anders Moen Kaste)
En kald fornøyelse
Annonse
Risåsen ble myndig i 1979, men er ikke for ung til å huske potetferien.
– I min oppvekst og ungdomstid var potetferie noe vi fortsatt hadde. Det var en del av det «slavearbeidet» som barn ble utsatt for.
Risåsen bruker slavebegrepet på fleip, men er samtidig tydelig på at potetplukking kunne være ganske hardt arbeid for små barnehender.
Det var ingen udelt glede å grave i jorda når høsten for alvor meldte seg med rå luft, kulde og kanskje regnbyger, minnes Risåsen.
Men den kalde fornøyelsen til tross, Risåsen har mange gode minner fra potetferien. Folk møttes på en måte som ikke var vanlig ellers i året. Og det var vanlig at folk gikk på rundgang til hverandres gårder og hjalp hverandre.
Det var ikke bare skolebarn som måtte ta i et tak under potetonna.(Foto: Rudi, Sigurd / Anno Domkirkeodden)
God mat og sosialt lim
Barn plukket gjerne poteter på nabogårdene. Og det var ikke en ren arbeidsplikt uten at man fikk noe igjen, for arbeidet var lønnet, sier Risåsen. Det kunne være en fin kilde til penger for barn som ikke fikk lommepenger hjemme.
– Men det var forskjell på hvem du ville og absolutt ikke ville plukke hos, konstaterer Risåsen.
På noen av gårdene bød sjølfolket på en raus lønn og god mat underveis. Andre kunne være rett frem gniene. Dårlig lønn og mager mat gjorde at ryktene spredte seg om gårdene som ikke var et godt sted å tilbringe potetferien.
Ble betalt i poteter
Lenger tilbake kunne betalingen være i naturalia. For bestemoren hans som var født i 1902 var betalingen en av ti bøtter med poteter når de plukket på andre gårder.
– For landsens husholdninger kom disse bøttene med poteter godt med, sier Risåsen. Da han selv vokste opp på småbruk i Våler i Solør med en god del poteter i potetsenga, kom nabokoner og unger for å hjelpe til.
Annonse
– De fikk ikke lønn, men mamma sørget for god formiddagsmat og middag, sier han.
– Det sosiale knyttet til potetferien var fantastisk.
Lønna for potetplukkerne varierte mye, forteller Geir Thomas Risåsen.(Foto: Hauger, Jørgen / Anno Domkirkeodden)
Det mekaniske utstyret som kom i landbruket fra 1930-tallet var først bare tilgjengelig for storprodusentene, forteller Risåsen. Han sier den fulle mekaniseringen kom først i 1980- og 1990-årene til de mindre gårdene. Litt etter litt ble potetferien mindre aktuell.
– Samtidig er det fortsatt en institusjon som ingen skolepliktige vil gi slipp på, så høstferie som det kalles i dag, er det siste store blaffet med fri før vi nærmer oss jul.
Det kan tenkes at høstferien også er en påminnelse for Risåsen, som er landets eneste julekonservator, om at adventstiden nå er nærmere enn sankthansaften.
Poteten ga oss juleribba
Apropos jul: Poteten er en viktig grunn til at juleribbe og medisterkaker etter hvert ble vanlig for mange nordmenn.
– Poteten har bidratt til at mange fikk en romslighet på mat. Det er takket være poteten at grisen ble vanlig ute på landbygda utover på 1800-tallet, selv på mindre bruk, fortelle Risåsen.
Tidligere hadde det manglet overskudd til å holde gris ettersom den spiser det samme som oss. Folk hadde nok med å skaffe mat nok til seg selv. Potetene ga så gode avlinger at mange både kunne ha mat på bordet, og mat til grisen i fjøset.
Det skulle med andre ord enorme mengder med poteter opp fra jorda på ganske få dager.
