Denne artikkelen er produsert og finansiert av Forsvarets forskningsinstitutt - les mer.
Penguin: Da Norge ville lage verdens mest avanserte sjømålsmissil
På 1960-tallet utviklet forskere og ingeniører ved FFI et missil som fant målet ved å søke etter varme. Først måtte de finne opp teknologien som gjorde det mulig.
Penguin MK1 fyres fra en Storm-klasse MTB. Det norskutviklede missilet var det første sjømålsmissilet som ble tatt i bruk i Nato.(Foto: FFI)
– Alt var usikkert hele tiden. Vi hadde ikke gjort det før. Ingen hadde gjort det før. Men vi var absolutt sikre på at vi ville få det til, sier Henry Kjell Johansen.
Podcast: Historien om Penguin
I to episoder av podcasten Ugradert fortelles historien om utviklingen av Penguin. Du kan blant annet høre eksperten Henry Kjell Johansen, som arbeidet med missilet ved FFI på 1960-, 1970- og 1980-tallet.
Du finner begge episodene nederst i denne artikkelen.
Johansen jobbet med Penguin i hele 27 år – i 15 av dem som prosjektleder.
På det meste var opp mot 100 forskere og ingeniører involvert i prosjektet. Da man talte opp i 1980, var det lagt ned mer enn tusen årsverk.
Arbeidet ga resultater. Kongsberg har solgt mer enn 1.100 Penguin-missiler til 8 ulike land. Så sent som 2022 var missilene fortsatt i bruk.
Teknologien og kompetansebyggingen fra Penguin-prosjektet la grunnlaget for Kongsbergs missiler som JSM og NSM.
Joint Strike Missile (JSM) er et missil som kan treffe mål med stor presisjon på lang avstand. Naval Strike Missile (NSM) er et sjømålsmissil som kan treffe skip med stor presisjon på lang avstand. Begge har avanserte systemer for å finne veien og kjenne igjen målet.
Disse våpnene har betydd mye for utviklingen av norsk forsvarsindustri.
En dugnadsånd
Livet som forsker den gang var ingen ni til fire-jobb, forteller Johansen. Du måtte ut i felt og om bord i fartøyer.
Johansen har overnattet under tåkeluren på Færder fyr. Han har sittet en hel søndag i dieselosen rett over motorrommet på et fartøy i høy sjø mens han vekselvis kastet opp og skrev ned målinger fra et instrument.
Det var en tid der dugnadsånd, entusiasme, nysgjerrighet og pågangsmot gjerne trumfet arbeidstidsbestemmelser og det som i dag, kalles HMS.
Forberedelser til en av prøveskytingene ved Skjellanger fort i 1963/64.(Foto: FFI)
Utviklingsarbeidet gikk ikke alltid på skinner.
De aller første prøveskytingene med ustyrte missiler fant sted på Skjellanger fort i Hjeltefjorden utenfor Bergen i 1963 og 1964. Rakettene ble fraktet fra FFI på Kjeller over fjellet med Bergensbanen. Forskerne tok nattoget på fredag slik at de var klare til innsats mandag morgen.
Den 30. april 1964, under den åttende testen, går det galt.
Nesten umiddelbart etter avfyring skjærer raketten til siden. En kruttbit har tettet en av dysene. Raketten holder på å treffe et helikopter som overvåker forsøket og fortsetter i retning bebyggelse på en øy i nærheten. Heldigvis blir ingen hus eller personer truffet.
Restene av raketten blir samlet opp i hui og hast og området forlatt.
Forskerne høstet to viktige lærdommer: Prøveskytingen må flyttes til et mer avsidesliggende sted. Dysene må konstrueres på en annen måte.
Missil som selv fant målet
Annonse
Til tross for feilene – eller kanskje fordi de lærte av dem – lyktes forskerne. I 1972, etter ti år med testing og utvikling, ble Penguin tatt i bruk.
Det var Natos første sjømålsmissil som fant målet på egen hånd etter avfyring.
Men hvorfor og hvordan kan det ha seg at et lite norsk institutt kastet seg ut i en så komplisert og ambisiøs oppgave?
I 1960 bestemte det norske Sjøforsvaret seg for en ny flåteplan.
De skulle satse på mange små motortorpedobåter (MTB), fremfor noen få store fartøyer. Disse skulle bruke skjærgården til sin fordel og utmanøvrere fiendtlige krigsskip.
Problemet var at våpnene de hadde tilgjengelig til MTB-ene, hadde for kort rekkevidde mot moderne russiske krigsskip.
Fakta om Penguin
Fakta om Penguin
Mk 1: 3 meter langt, veide 385 kilo og hadde 34 kilometers rekkevidde.
Mk 3: 3,2 meter langt, veide 370 kilo og hadde 55 kilometers rekkevidde.
Slik virket missilet
Penguin fant målet på egen hånd etter avfyring. Det navigerte ved å beregne egen fart, retning og posisjon, uten satellittsignaler. Nær målet fanget en infrarød søker opp varmestrålingen fra skipet og ledet missilet mot det.
Ved FFI oppsto ideen om et missil som kunne styre seg selv og finne målet etter at det var skutt ut.
Det var en radikal tanke på den tiden.
Mange av komponentene i missilet måtte utvikles fra bunnen av. For å få til det måtte FFI bygge opp helt nye fagmiljøer innen elektrooptikk og treghetsnavigasjon.
Video fra Norsk Forsvarsteknologi AS som viser Penguin-missilet skutt fra F-16 og helikopter. Produsert 1989 i forbindelse med at US Navy skulle kjøpe Penguin.
Missilet skulle ha en IR-søker (infrarød søker). Det vil si at den fanger opp varme fra skipet den skal treffe, og styrer mot det.
Da arbeidene startet, fantes ikke teknologien som var nødvendig. Det fantes riktignok varmesøkende fly-til-fly missiler som søkte seg fram til varme jetmotorer. Men å utvikle en søker som klarte å finne et skip på havoverflaten, det var noe helt annet.
Takket være amerikansk finansiering ble prosjektet startet i 1961. Det utviklet seg raskt til å bli det største forsknings- og utviklingsprosjektet i Norge på den tiden.
Annonse
Missilet målte sine egne bevegelser
Raketten som ble fyrt av i Hjeltefjorden i 1964, var heldigvis bare et tomt skall. Styringen, søkeren og navigasjonen var ikke klar ennå.
Henry Kjell Johansen ved «styrehuset» på FFI i 1964. Her ble det bygget et eget gyrolaboratorium.(Foto: FFI)
Johansen jobbet i gruppen som hadde ansvar for navigasjonen i missilet.
Henry Kjell Johansen i 2026, hjemme på Skedsmokorset. 89-åringen er fortsatt svært engasjert i det som skjer innenfor norsk teknologiutvikling.(Foto: Espen Hofoss / FFI)
Det var naturlig nok ikke noen GPS-mottaker i missilet. Missilet skulle bruke treghetsnavigasjon for å vite hvor det var.
Treghetsnavigasjon vil si at missilet måler sin egen bevegelse for å beregne sin posisjon. Bevegelsene blir målt av akselerometre og gyroer. Akselerometre måler endringer i fart, mens gyroer måler hvordan missilet dreier og roterer.
Problemet var at systemer for treghetsnavigasjon må ha en viss størrelse for å være nøyaktige nok.
Da Johansen luftet tankene om et kompakt system til missilet, fortalte amerikanske kolleger at det ikke var mulig.
– Ettersom vi ikke skjønte hvorfor det skulle være umulig, satte vi i gang, sier Johansen.
– Litt senere skjønte jeg hvorfor de mente det. Men vi fikk det jo til, forteller han.
Johansen savner risikovilje innenfor forskning og utvikling i Norge i 2026.
– I dag ville vi aldri fått et sånt program. Nå skal man være sikker på at ting fungerer før man bevilger penger. Det skal nærmest være dokumentert at du har kunder og at du har utviklet tingene og demonstrert at det virker før du får pengene.
– Det er noen forferdelige dokumentasjonskrav. Det reduserer risikoen for de som skal kjøpe inn, men det gjør det også vanskeligere å få utviklet noe nytt, påpeker Johansen.
