Det var lenge hemmelig hvordan kong Haralds sarkofag så ut. Først 18. september 2026 ble det lagt ut bilder fra den kongelige krypten på Akershus slott.
Bildene viser tre svært ulike sarkofager ved siden av hverandre. I midten den eldste, laget av nordlandsmarmor. I den hviler kong Haakon VII og dronning Maud. Til høyre er sarkofagen til kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Den er laget i bronse og er grønn av patina.
Den nye sarkofagen som kong Harald er lagt i, er laget av en type stein som kanskje ikke er like kjent.
De tre kongelige sarkofagene er et uttrykk for sin tid. Snøhetta har designet kong Harald sin.(Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
Mye magnesium og jern
Bergarten olivin er ganske spesiell.
Vestlandet har noen av de største forekomstene av olivinstein i verden, forteller forsker og geolog Hans Jørgen Kjøll på Universitetet i Oslo.
Olivin er først og fremst navnet på mineralet og kommer av den olivengrønne fargen som olivin kan ha. Olivinstein, derimot, er et salgsnavn, sier Kjøll.
Som geolog liker han naturligvis bedre bergartens vitenskapelige navn. På fagspråk heter den dunitt. Det er en variant av den ultramafiske bergarten peridotitt. Ultramafisk betyr at bergarten er rik på magnesium og jern.
Hva den kalles, avhenger av hvor mye olivin det er i bergarten og hvilke mineraler olivinen opptrer sammen med, forklarer Kjøll. Det må være mer enn 90 prosent olivin for å kunne kalle den dunitt.
Olivinstein er altså ikke bare én ting. Den har varierende kvalitet.
Fra sandblåsing til smykker
– Noe er forurenset og kan brukes til sandblåsing. Og man kan finne peridotkrystaller av smykkekvalitet, men disse er sjeldne.
Olivin brukes også til metallproduksjon og mye annet.
Kvaliteten og sammensetningen varierer ut fra hvor bergarten er hentet ut. Steinen til den nye kongelige sarkofagen er hentet ut fra en mindre forekomst på Sunnmøre, sier Kjøll.
– Den finnes i såpass store mengder andre steder på Sunnmøre at den blir hentet ut i store mengder gjennom gruvedrift, for eksempel i Åheim.
Men hva gjør at en av verdens største forekomster finnes akkurat her, mens den er sjelden ellers?
Den norske kongekronen, rikssverdet, kongesepteret og rikseplet er gjengitt i bronse på sarkofagens lokk. I midten av kronen ser du også en peridot - altså en eviggrønn edelsten.(Foto: Øivind Möller Bakken, Det kongelige hoff)
– Dunitt er en mantelbergart som hører hjemme under jordskorpen vi går på, sier Kjøll.
Annonse
Det betyr at det aller meste som finnes av olivin, er godt gjemt flere titalls kilometer nede i bakken - under jordskorpa.
Dunitten finnes først og fremst i mantelen, som utgjør størsteparten av jordens masse. Og her er olivin svært vanlig.
– Den er tung - per kubikkcentimeter har den en egenvekt som er mye høyere enn jordskorpens. Det gjør den vanskelig å få opp til overflaten, forklarer Kjøll.
Noe spesielt må altså skje for at dunitten skal se dagens lys. Og det skjedde for 420 millioner år siden, forteller han.
Norge kolliderte med Grønland, og Vestlandet ble dratt ned til store dyp på over 100 kilometer, sier Kjøll.
Slik ble kontinentalplaten vår, Baltika, dyttet ned under Nord-Amerika. På samme måte som med Himalaya i dag, hvor India blir dratt ned under Eurasia, forklarer forskeren. Det ble også dannet en voldsom fjellkjede på vårt kontinent.
– Noe av kontinentalskorpen ble dratt ned i mantelen av den relativt tyngre havbunnsskorpen.
Kontinentet vårt ble duppet i Nord-Amerikas mantel. Det var trolig slik vi fikk olivinstein i Norge, forklarer Hans Jørgen Kjøll.(Foto: UiO)
– Som en dupp
Når jordskorpen er nede i mantelen, er det litt som en dupp i vann, forklarer Kjøll.
– Du klarer å dra den ned, men om du slipper den, kommer den veldig fort opp igjen.
Noe av det samme skjedde her med jordskorpen til Baltika, sier han.
Annonse
– Havbunnsskorpen som dro kontinentalskorpen ned, brakk av. Da var det ingenting som holdt kontinentalskorpen nede, så den spratt opp igjen veldig fort.
På veien opp har altså dunitt og peridotitt blitt med som en slags blindpassasjer, uten at alle forskere er helt enige om hvordan.
– Det finnes ulike modeller for hvordan mantelen har kommet inn i jordskorpen, sier Kjøll.
Noen forskere mener at mantelbergartene vi finner i Norge, kommer fra mantelen under Nord-Amerika.
Raudberget og andre fjell som forvitrer
Olivinstein har høyt innhold av magnesium og litt jern. Det er jernet som gjør at den kan korrodere, sier forskeren.
Så vil den kongelige sarkofagen utvikle en patina? Rustoransje overflate? Tvilsomt, konstaterer Kjøll.
– Hvis den hadde stått ute i regnet, ville nok ikke finishen holdt seg så lenge.
Han forklarer at olivinrike bergarter finnes andre steder i landet også. I Jotunheimen, rundt Gjende og Valdresflye, ligger det små linser. De har en helt annen opprinnelse enn dunittene på Sunnmøre, men de forvitrer likt.
– Flere av knausene der heter for eksempel Raudberget eller noe annet med raud.
Olivinen reagerer med vann og oksygen i lufta. Jernet i olivinen oksiderer, og steinen får en rustbrun skorpe utenpå den grønne kjernen.
Men innendørs, tørt plassert, tviler Kjøll på at vi får se noen patina på sarkofagen.
Annonse
Fanger karbon
I pressemeldingen trekker kongehuset frem en annen egenskap ved olivinsteinen som ble lagt vekt på da sarkofagen ble laget:
«Den grønnlige olivinsteinen kan ta opp og binde CO2, noe formgiverne har vektlagt som symbol på Kong Haralds og Dronning Sonjas kjærlighet til naturen og omsorg for kommende generasjoner», skriver de.
Men hvordan fungerer denne CO2-lagringen i praksis? Dette har blitt testet, sier Kjøll.
I testene har forskere knust olivin til sand eller pulver og spredt på landbruksjord. Når pulveret ligger i lufta og får regn på seg, reagerer det og lager nye karbonatmineraler.
CO2 blir så bundet i disse mineralene eller føres bort i oppløst form, forklarer Kjøll. For den kongelige sarkofagens del har dette altså først og fremst en symbolsk betydning.
Furutrær og enkelte andre planter vokser seg store og frodige på dette mineralet.
– Du må faktisk helt til Uralfjellene og New Zealand for å finne tilsvarende forhold, sa Tor Erik Brandrud, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).
