Langfinnet grindhval er en mellomstor hvalart som tilhører delfinfamilien. Den kan bli opptil sju meter lang.(Foto: Vsevolod Rudyi/iNaturalist, CC BY 4.0)
Et skrik er nok til å skremme
Bare antydningen til et skrik fra en flokk av disse mellomstore hvalene, som tilhører delfinfamilien, er nok til å sende spekkhoggere på flukt i hopetall.
Ingen vet hvorfor spekkhoggerne stikker av, siden ingen noen gang har sett de to hvalartene slåss.
I studien, publisert i Scientific Reports i januar 2026, testet forskerne hvordan åtte spekkhoggere reagerte på lyden av grindhvalen ved å spille den av i nærheten av dem.
I 28 prosent av møtene mellom spekkhoggere og grindhvaler begynte de å jakte i høy hastighet. Begge hvalartene svømte av gårde i opptil 13,5 knop, omtrent 25 kilometer i timen. Denne hastigheten krever at de flere ganger hopper opp av vannet for å øke farten. (Video: firmm98)
Spekkhoggerne samlet seg nesten med en gang i grupper og svømte raskt bort fra der lyden kom fra.
Er det mobbing?
Forskergruppen, som ledes av marinbiolog Anna Selbmann fra Sudurnes Science and Learning Center på Island, har undersøkt det spesielle forholdet mellom de to hvalartene i to tiår.
I tidligere studier har forskerne spilt av spekkhoggerlyder for grindhvaler, som reagerte med å svømme mot lyden.
Forskerne vet ikke hvorfor spekkhoggere flykter fra en hval som er mindre enn dem selv og som ikke er noen stor trussel mot dem, men én mulig forklaring er mobbing, skriver ScienceAlert.
Mobbing skjer blant annet i fugleflokker, som sammen kan trakassere et truende rovdyr.
Kanskje er det også tilfelle med den langfinnede grindhvalen og spekkhoggeren.
Hvis man ikke kan være den største eller sterkeste, må man være den mest irriterende.