Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - les mer.
Hvorfor synger ikke dagens popartister om hvordan vi kan redde miljøet?
På 1970-tallet sang popartistene om miljøet som en sak de kunne vinne. I dag handler sangene mer om angst og avmakt.
Låten Eyes Wide Open av Gotye føles som en anthem og har masse driv, men i teksten er det ikke så mye kamp, sier Håvard Haugland Bamle, som har forsket på klimasanger. Her er australske Gotye på scenen i Montreal i 2012.(Foto: Eastscene, CC 2.0)
– I de gamle sangene fra 1970-, 1980- og 1990-tallet var det mye kampvilje. Da var tanken at her må vi gjøre noe, her må vi løse problemene.
Det sier Håvard Haugland Bamle, som forsker på sanglyrikk og miljøkrise ved Universitetet i Agder. Han har kartlagt og analysert klima- og miljøsanger fra 1950-tallet og fram til i dag.
Etter hvert som vi beveger oss utover i 2000-tallet blir sangene annerledes. Bamle peker på to store hits: Eyes Wide Open av australske Gotye og Feels Like Summer av den amerikanske rapperen Childish Gambino.
Han mener Eyes Wide Open føles som en anthem, en slags kampsang.
– Den har masse driv. Men i teksten er det ikke så mye kamp. Det er mer sånn: Vi er på vei utfor stupet, og sånn er det bare, sier Bamle om Gotye-låten.
Også Feels Like Summer kan kalles for en apatisk låt, mener han.
– Den observerer problemet med klimaendringer mer enn å egentlig ta opp kampen for å løse noe, sier Bamle.
Håvard Haugland Bamle har undersøkt hvordan popsanger forholder seg til miljø- og klimakrisen.(Foto: UiA)
Pop og miljø
Sanger om natur og naturkatastrofer er ikke noe nytt. Bamle nevner at temaet blant annet finnes igjen i skillingsviser fra 1700-tallet. Men den moderne miljøsangen hører sammen med miljøbevegelsen, og den oppstod i samme tidsperiode som popmusikken selv.
Pete Seeger skrev det som er regnet for den første moderne klimalåten, Where Have All the Flowers Gone? i 1955. Åtte år senere skulle Rachel Carsons bok Silent Spring for alvor starte den moderne miljøbevegelsen.
I 1969 kom to miljøkatastrofer til å få enorm oppmerksomhet i USA. Et stort oljeutslipp rammet Santa Barbara i California, og den forurensa Cuyahoga-elva i Ohio tok fyr.
Året etter ble «Earth Day» markert for første gang. Nixon-administrasjonen svarte med en rekke miljøtiltak, blant annet miljøbyrået EPA og loven Clean Air Act.
– Richard Nixon er fortsatt den presidenten i USA som har gjort mest for miljøet, sier Bamle.
Samme år kom en bølge av miljøsanger fra noen av de aller største artistene. Joni Mitchell ga ut Big Yellow Taxi. Beach Boys sang om forurenset vann i Don’t Go Near the Water og Marvin Gaye ga ut klagesangen Mercy Mercy Me (The Ecology).
Miljø og urettferdighet
I 1970- og 1980-årene gled miljøsaken sammen med andre kamper.
– For artistene var klima og miljø noe veldig konkret. Det hang sammen med sosial ulikhet, borgerrettigheter og kolonial utbytting av den tredje verden, sier Bamle.
Et godt eksempel er Beds Are Burning av Midnight Oil fra 1987. Sangen krever at urfolk i Australia får tilbake styringen over sitt eget land. Ødeleggelsen av naturen og overgrepene mot aboriginerne er to sider av samme sak.
Annonse
På 1990-tallet skjer det derimot noe. Michael Jacksons Earth Song og Mos Defs New World Water kritiserer systemet og den globale ulikheten. Men de oppfordrer ikke lytterne til felles handling.
– Disse låtene har ikke nødvendigvis den der «kom, så skal vi løse dette problemet sammen»-innstillingen, sier Bamle.
1990-tallet var ellers et tiår preget av optimisme. Krisen med ozonlaget var i praksis løst gjennom Montreal-protokollen. Den kalde krigen var over.
Samtidig ble global oppvarming kjent for stadig flere.
Alle er medskyldige
– Klimakrisa skiller seg fra tidligere miljøsaker ved at ingen står utenfor. Alt vi gjør i den moderne verden, er basert på fossilt brensel, sier Bamle.
Det preger også sangene. Etter år 2000 blir klima et mer altomfattende og eksistensielt tema, også i popmusikken.
– Vestlig pop blir mer selvransakende. Artistene ser mer på seg selv som en del av problemet heller enn å peke på en ytre motstander, sier forskeren.
Det er to innfallspunkt som går igjen i sangtekster om miljøet. Det ene er pastoralen, som handler om den fredelige naturen. Det andre er apokalypsen, altså den varslede undergangen.
I klimasangene blir disse mer alvorlige og mer intense.
Den norske artisten Moddi er et godt eksempel. Bamle har skrevet en egen artikkel om albumet hans Kæm va du? fra 2013.
– Sangen Noens ark er en dommedagsprofeti. Det er en advarsel om at vi er på vei mot en ny syndeflod som skal velte over oss og ødelegge verden slik vi kjenner den, sier Bamle.
Annonse
Det er en advarsel om at vi kan snu, men bare hvis vi først innser hvor vi er på vei.
Musikken bærer temaet
– Det er ikke strategisk å komme med politiske budskap i popmusikken, sier Bamle.
Plateselskaper kan mene at et tydelig standpunkt ikke bygger merkevaren til artisten på riktig måte. Noen løser det utenfor musikken. Rapperen Pitbull lager helt vanlig partypop, men kalte to av albumene sine Global Warming og Climate Change.
Andre lar temaet ligge i selve musikken. Bamle har også analysert albumet Plastic Beach av Gorillaz.
– Albumet inneholder mange musikalske strategier som gjør at temaet vender tilbake hele tida i nye former, sier han.
For å få tak i dette må man lytte like nøye som man leser.
Etter pandemien kom det færre klimasanger. Bamle tror likevel at artister generelt fortsatt lar seg engasjere av miljøsaken.
– Det er ikke så lett som å si at man har gitt opp. For da hadde man kanskje ikke giddet å synge sanger om det i det hele tatt, sier han.
Joni Mitchell – Big Yellow Taxi (1970): Mitchell lot seg inspirere av Rachel Carsons bokSilent Spring fra 1962 og ber mennesker om å la naturen få blomstre på egne premisser. Her fremstår naturen som offer for menneskers overtredelser.
Midnight Oil – Beds Are Burning (1987): Sangen springer ut av en tid som ser tett sammenheng mellom miljørettferdighet og sosial ulikhet. Sangen adresserer både industrialisering av naturlandskapet og kampen for aborginernes rettigheter i Australia.
Michael Jackson – Earth Song (1995): En klagesang for jorden, dyrene som lever der og afrikanere spesielt. Sangen inneholder imidlertid ikke noen konkrete oppfordringer til å ta grep, men nøyer seg med å rette oppmerksomheten mot det som er i ferd med å gå tapt.
Gotye – Eyes Wide Open (2011): En mer dyster, profetisk vri på klagesangen. Vi har fått advarsler, og løsninger har blitt ignorert. Nå er håpet ute. I hvert fall er det det som synges. Den rytmiske driven i sangen kan jo i beste fall vekke en helt motsatt driv til å gjøre noe for å unngå undergangen.
Aurora – The Seed(2019): Sangen minner oss på hva vi er i ferd med å miste idet vi fortsetter å belaste jordkloden. Frøet er kanskje 2010-tallets ungdomsklimabevegelse som ennå ikke har blomstret fullt ut.
.jpg){kind=link}