En notis fra Havforskningsinstituttet - les mer.
Kartlegger ålens bevegelser
Ålen er en eldgammel art på jorden, men bestanden stupte på slutten av 1900-tallet. Nå vil forskerne vite mer om hvordan den beveger seg.
Se for deg at du akkurat har kommet til verden. Du ble unnfanget i Sargassohavet, på 200 meters dyp. Derfra aner du ikke hvor du skal. Du er prisgitt havstrømmenes krefter. Kanskje havner du på Gran Canaria. Kanskje ved Murmansk. Eller hvem vet, kanskje havner du i Lagestraumen i Sandnesfjorden i Risør.
Det eneste som er sikkert, er at du en eller annen gang vil få en trang til å reise tilbake over 6000 kilometer til havdypet for å gyte der du først kom fra.
For du er en ål, og slik har dere alltid gjort det.
Myteomspunnet og mystisk
Denne dagen er vi nettopp i Lagestraumen i Sandnesfjorden i Risør for å bli bedre kjent med ålene som havnet akkurat her.
Den lange, smale fjorden er det perfekte stedet å lete etter svar om ålen. Fra rent saltvann til ferskvann byr den på ulik grad av salinitet. Saltholdigheten kan kanskje si noe om en av de tingene forskerne vil finne ut mer om: Hvorfor noen åler ser ut til å ha en dragning opp strabasiøse elvestrøk, mens andre blir værende i sjøen.
– De er jo på en måte kongen av elva, da, sier forsker Caroline Durif, og utdyper:
– I ferskvannet finner de mye mat, men det kan tenkes at de er mer utsatt for parasitter der. I saltvannet kan de bli kvitt parasittene, men er utsatt på andre måter.
Durif kan ål. I årevis har hun vært ute i nattens mulm og mørke i hardt vær for å finne ut mer om den lyssky skapningen.
Og med en truet bestand er det mange spørsmål som krever svar. Blant annet er det å forstå bevegelsene til ålen viktig i kartleggingen av bestanden.
– Vi trodde vi visste at ålen kommer tilbake med Golfstrømmen og deretter drar rett til elvestrøk. Men vi ser at noen faktisk blir værende i sjøen, mens andre skifter habitat hyppigere. Kanskje overvintrer de også i ferskvann hvor de har bedre mat, forklarer hun.
Ålen har vært til fascinasjon og mystikk for mennesker i århundrer. Med blod som kan gjøre et menneske blind, og form og bevegelse som en slange, vekker den kanskje skrekk hos noen. Og den kan ting som få andre kan: Går fra saltvann, snirkler seg over landejorda og opp i en elv.
En trenger ikke være forsker for å lure på hvordan det er mulig.
Caroline Durif har fortsatt mye hun vil ha svar på, særlig om ålen som blir værende i sjøen.
– Når de forsvinner fra elvene og kysten vår, er de borte. Vi har aldri funnet dem igjen, selv om vi har prøvd å merke dem med satelittsendere. Men de hindrer ålen i å svømme godt, og de kan bli spist av hai og andre predatorer.
Verdifulle saltvannsdata
Tidligere forskning på ål, har primært vært gjort i ferskvann. Det er fordi det er enklere å fange opp ål i en elv på vei ut i havet, enn de som blir værende i sjøen.
– Akkurat her vil lyttebøyene gi oss et svar på når de er i ferd med å stikke ut.
Et nettverk av 26 lyttebøyer ble derfor plassert ut for to år siden. De merket totalt 99 ål på strekningen med ulik saltholdighet. Når de kjører opp og ned langs fjorden for å finne bøyene igjen, sitter forsker Even Moland parat bak båtrattet og peiler seg inn på GPS-merkingen.
Plutselig kaster han seg over rekka og forsvinner under vannet. Like etter kommer han opp med en liten tanklignende beholder. Han rekker den mot postdoktor Mehis Rohtla, som umiddelbart laster opp dataene. Caroline noterer saltholdigheten og temperatur, mens hun fører inn opplysningene på et skjema.
– Skal vi gjette hvor mange registreringer det er her da? Jeg tipper rundt 1000, sier hun til kollegaene.
Anslaget er beskjedent opp mot de andre målingene. Noen av bøyene har gitt over 100 000 registreringer, og har slik pekt seg ut som populære steder for ålene.
Rohtla stirrer konsentrert på skjermen og venter på at tallet skal poppe opp.
– 3000, svarer han, og legger til: – Den siste klokka to i natt.
– Det er fantastisk hvor mange detaljer vi får med disse bøyene, sier hun entusiastisk.
Funnene så langt forteller mye. De merket ålen langt fra der registreringene ble foretatt.
– Vi trodde de var mye mer stedbundne. Men nå ser vi at de beveger seg mye mer enn vi trodde. Det var akkurat dette vi var på utkikk etter, sier hun.
Nå gjenstår systematisering og en bredere gjennomgang av tallene. Men kanskje har forskerne akkurat denne dagen i Risør, kommet et lite skritt nærmere ålenes hemmelige liv.
Les hele saken om forskningsprosjektet på hjemmesidene til Havforskningsinstituttet
Fikk du med deg disse sakene fra Havforskningsinstituttet?
