Jorden har gått igjennom flere istider og mellomistider de siste 2,6 millioner årene, i den geologiske perioden som kalles kvartær. 

Nå er vi i en mellomistid. 

For 20.000 år siden lå det is over hele Norge som var opptil 3000 meter tykk. Breen strakk seg helt til Tyskland. Det meste av Storbritannia var også under is. 

Det er ikke den eneste gangen isen har lagt seg tungt over Norge og isbreene har pløyd seg gjennom landskapet. 

– Det er istidens breer som har formet landskapet. Uten dem hadde vi ikke hatt fjordene, innsjøene og de dype dalene som kjennetegner det norske landskapet, sier Jan Mangerud, professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen.

Hvor mange istider har vi egentlig hatt i Norge? 

– Et sted mellom 40 og 50, svarer Mangerud, som nettopp har publisert en artikkel om temaet i tidsskriftet Naturen. 

Det har vært istider tidligere i jordens historie også, for hundrevis av millioner år siden. Men her er det snakk om istidene de siste 2,6 millioner år. Den siste sluttet for 11.000 år siden, og det åpnet Norge for mennesker.

Tidligere kjente man til tre

Mangerud har forsket på kvartærgeologi i over 60 år. 

Hvis han ble spurt som ung forsker, ville han ha svart at det hadde vært «minst tre» istider. 

Da telte man istider ved å se etter fysiske spor etter breenes utbredelse. Slike spor finnes blant annet i Tyskland. 

Det var funnet avsetninger fra tre istider og mellomistider i Nord-Tyskland. Istidslagene bestod av morener med stein og blokker fra Norge, Sverige og Finland, skriver Mangerud i artikkelen. 

Dette skyldtes isbreer som hadde strukket seg over hele Skandinavia og helt ned til Tyskland. 

Se isutbredelsen under den siste istid sammenlignet med i dag på slideren under.

Et arkiv på havbunnen

Men det har vært langt flere istider de siste 2,6 millioner årene. 

Nøkkelen til en kronologisk oversikt fantes ikke i gamle morenelag på land, men på havets bunn. 

I dyphavet daler det hvert år ned litt sand og leire i tillegg til rester av planter og smådyr, som legger seg på bunnen. Det er få forstyrrelser der nede. 

– Det ene laget blir liggende oppå det andre, sier Mangerud

Det blir som et arkiv som lagrer informasjon. Jo lenger ned du borer, jo lenger tilbake i tid kan du se.  

Oksygen i havet

I disse lagene på havbunnen ligger svar på hvor mye vann som var lagret i digre iskapper i fortidens istider. 

Det kan avdekkes ved å se på forholdet mellomisotoper av oksygen i lagene på havbunnen, forklarer Mangerud i artikkelen. 

Når vann fordamper fra havet, fordamper litt mer av den lette isotopen ¹⁶O, sammenlignet med den tyngre ¹⁸O.

Når vannet faller som regn fra en sky, har regndråpene mer av den tyngre ¹⁸O, enn dampen i skyen. Dermed blir skyen rikere på ¹⁶O ettersom den driver innover land eller en brekappe. 

– I dag renner regnet tilbake i form av bekker og elver, over dager, uker eller år. Hele tiden sirkulerer vannet tilbake til havet, sier Mangerud. 

Dermed er forholdet mellom isotopene stabilt. 

I en istid derimot returnerer ikke vannet til havet. Nedbøren bygger opp enorme iskapper på land. 

Under den siste istid for 20.000 år siden, var for eksempel havnivået 120 til 130 meter lavere enn i dag, fordi så mye vann ble holdt igjen i breene. 

Disse isbreene var anriket på ¹⁶O, og derved ble havet rikere på ¹⁸O.

Rekonstruerer tilbake i tid

I lagene på havbunnen kan isotopnivået i havet i fortiden leses ut fra restene av bitte små havdyr, kalkalger som kalles foraminiferer.

De tok opp i seg oksygen med omtrent samme isotopforhold som havvannet hadde den gang de levde. 

Ved hjelp av borekjerner fra havbunnen kan forskerne rekonstruere havvannets innhold av ¹⁸O og dermed istidenes rytme tilbake i tid. 

Da får de en graf som den vi kan se under. 

De dype bunnene på grafen representerer istider med store brekapper. Toppene representerer varme mellomistider. 

Jan Mangerud har tegnet inn tre horisontale linjer som indikerer terskelen for når det var store brekapper, små brekapper og mellomistider. 

Et skifte for en million år siden 

De siste en million år har istidene kommet med omtrent 100.000 års mellomrom. 

Vi kan se på grafen at istidene som er merket 2, 6, 10, 12 og 16 ser ut til å ha vært spesielt intense, med store brekapper. 

Går vi lenger tilbake i tid enn en million år, endrer mønsteret seg. Istidene kom med rundt 41.000 års mellomrom og brekappene ble ikke like store. 

– De tidligere brekappene var nok mer begrenset til Norge, Sverige og Finland og strakk seg ikke så langt sørover som til Tyskland, sier Mangerud.

– Var Norge likevel dekket av is under disse mindre dramatiske istidene? 

– Det er nok sikkert. Men kanskje lå brefronten på den tiden innenfor kysten av Norge. Dette var jo et langt tidsrom, 1,6 millioner år, så kanskje var det da mye av fjordene ble gravd ut av breen.

Han viser til at fjordene er flere hundre meter dype, men oftest grunne i munningen. En forklaring på dette kan være at breen i lange perioder endte her.

Lange sykluser

Rytmen til istidene styres av endringer i jordens bane og skråningen på rotasjonsaksen som har perioder på 100.000, 41.000 og 17.000 - 21.000 år. Det kalles Milanković-sykluser. 

Disse langsomme syklusene gir små endringer i solinnstråling. 

Dette forsterkes så av tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet. For eksempel vil hvite flater reflektere mer solinnstråling og er med på å senke temperaturen. 

Havsirkulasjon og lagring av CO₂ i havet påvirkes også. Under istidene lagres mye CO₂ i dyphavet, og innholdet i atmosfæren blir lavere, ifølge Store norske leksikon. 

Venter ingen store overraskelser 

– Er det fortsatt usikkert hvor mange istider det har vært? 

Egentlig ikke, sier Mangerud, men det er forskjellig hvordan man velger å definere en istid.

– Når det gjelder isotopdata, er det målt på så mange steder at det kommer nok ingen store nye sensasjoner når det gjelder antall istider, sier Mangerud.

Norsk professor løste gåten 

Den norske professoren Jens Esmark var den første til å skjønne at det en gang må ha eksistert en isbre som var så stor at den dekket hele Norge. Dette skrev han i 1824. 

Han forstod at en rygg av grus og stein ved Haukalivatn var en endemorene, skjøvet frem av en diger isbre som gikk helt ned til kysten. 

I 1840 la også sveitsiske Louis Agassiz frem teorien om at det hadde vært istider.

Etter at istidsteoriene var etablert, fant geologer morener etter istiden langs hele kysten, skrev Thorbjørn Kaland i en kronikk på forskning.no i forbindelse med at det 200 år siden istidene ble oppdaget.

Det ble også funnet avsetninger fra istider andre steder i Nord-Europa og i Nord-Amerika. 

Så ble det oppdaget at yttergrensen for istiden i Nord-Tyskland, Polen og Russland hadde ulike aldre. Altså måtte det ha vært flere istider med ulik maksimal utbredelse av breene. 

«Da maringeologene begynte å sammenholde havbunnsedimentene i Nordsjøen med istidsavsetningene på land, oppdaget de en lang rekke istider i løpet av den siste geologiske perioden som kalles kvartær (de siste 2,6 millioner år)», skrev Thorbjørn Kaland. 

Referanse: 

Jan Mangerud: «Hvor mange istider har vi hatt i Norge?», Naturen, 18. november 2025. 

Bildene som viser isutbredelse: Martin Jakobsson, CC BY SA 4.0.

LES OGSÅ

Sakte, men sikkert: Verdens største øy beveger seg mot nordvest

Temperaturen på jorda har variert veldig mye de siste 485 millioner årene