Siden Russland invaderte Ukraina i 2022, har Norge tatt imot over 100.000 ukrainske flyktninger.
Mange av dem fikk oppholdstillatelse raskt og ble bosatt fort. Likevel har mange problemer med språk og jobb og er usikre på fremtiden, ifølge forsker.
Natalia Mudrenko og Svitlana Ponomarenko er begge ukrainske flyktninger som kom til Norge i 2023 etter at det ble tydelig at krigen hjemme ikke kom til å ende med det første. I dag bor de i Bærum utenfor Oslo.
– Hjemme hos oss begynte det kraftig beskytning, og jeg bestemte meg for å reise, sier Mudrenko til forskning.no.
– Barna vet dessverre hva krig er
Hun forteller at hun først dro til Warszawa i Polen, før hun fikk hjelp av norske myndigheter med å komme seg til det nasjonale mottakssenteret på Råde.
Svitlana Ponomarenko kom til Norge fra Kharkiv sammen med sin mann Yevhen og to små barn. Byen ligger nær grensen til Russland og har blitt kraftig angrepet mange ganger siden krigen startet.
– Vi bodde i krigen i et år, og barna vet dessverre hva krig er. Vi ventet på at det skulle ta slutt før vi bestemte oss for å ta oss til Norge, sier hun.
På seks dager reiste de gjennom Slovakia, Polen, Tyskland og Sverige, før familien kom fram til Norge.
– Førsteinntrykket av Norge var kjærlighet ved første blikk. Fram til nå så elsker vi dette landet, som dere synger.
Svitlana Ponomarenko flyktet fra Ukraina sammen med mann og to barn.(Foto: Andreas Samuelsson)
Rask bosetting og midlertidig beskyttelse
Marthe Handå Myhre er samfunnsforsker med spesialkompetanse på Ukraina og jobber ved By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved OsloMet.
Hun forteller at det er noen ting som skiller de ukrainske flyktningene fra andre flyktninger som har kommet til Norge.
– Først og fremst kom denne gruppen direkte til Norge i svært stort antall. De hadde visumfri tilgang og kunne reise direkte til ønsket sted i Norge, sier hun til forskning.no.
Norge besluttet nemlig i mars 2022 å innføre midlertidig kollektiv beskyttelse for ukrainske flyktninger og fulgte dermed EU sitt massefluktsdirektiv.
De aller fleste ukrainere fikk derfor oppholdsstatus svært raskt, til forskjell fra asylsøkere som må vente lenge på søknadsbehandling.
– Dette er den viktigste forskjellen: den rettighetsbaserte, midlertidige kollektive beskyttelsen.
Mange av ukrainerne som kom i 2022, hadde venner eller familie her, bodde i private hjem og ble dermed raskere integrert, ifølge Myhre.
Annonse
– Det gjorde at de ofte ble bosatt i samme kommune som de kom til, noe som ga kontinuitet. Dette ga rask mulighet til å etablere et lokalt nettverk og bli kjent med samfunnet.
Marthe Handå Myhre, samfunnsforsker med spesialkompetanse på Ukraina, er tilknyttet By- og regionforskningsinstituttet, NIBR.(Foto: Norwegian Network for
Research on Ukraine - UKRAINETT)
Vanskelig med språk
Blant dem som kom tidlig, er språket og det å komme jobb i de største utfordringene, sier Myhre.
– Andelen i jobb har økt betydelig, men for å få jobb som matcher kvalifikasjoner, trenger man gode norskkunnskaper. For noen er utdanningen heller ikke kompatibel med norske krav, og de får ikke jobbet på fagfeltet sitt.
Svitlana Ponomarenko bekrefter at det å finne jobb ble et av de største problemene.
– Vi hadde forventet at det skulle være lettere å finne jobb og få nye venner, å velge hva vi kan gjøre. Hjemme leste vi på blogger at det er et fint land der man kan få jobb med en gang. Men sånn var det ikke, sier hun.
Hun forteller at hun nå må ta ny høyere utdanning eller gå på kurs. Det er heller ikke lett å lære det nye språket, og barna sliter med å finne venner på skolen.
Også Natalia Mudrenko sier hun sliter med språket. Hun lærer det nå på egen hånd, som hun synes er vanskelig, men skal snart begynne i opplæring. Ellers sier hun at hun for det meste trives godt.
– For meg gikk det fint å tilpasse meg her. Helt fra starten av var alt bra. Folk jeg møter, er hyggelige og hjelper meg med det jeg trenger.
– Vet ingenting om hva som skjer i morgen
Svitlana Ponomarenko sier at hun synes usikkerheten om framtiden er den største utfordringen.
– Vi er på kollektiv beskyttelse og vet ingenting om hva som skjer i morgen, fordi ingen vet hva de skal gjøre med ukrainerne i fremtiden.
Annonse
Blant ukrainske flyktninger er det vanlig med denne typen usikkerhet rundt det å bli i Norge med en midlertidig status som forlenges år for år, forteller Myhre.
– Noen klarer å leve mer i nået, mens andre synes usikkerheten er tung. De individuelle forskjellene er store, og det henger sammen med hvordan det har gått for dem i Norge – om de har fått jobb, kjøpt bolig eller er avhengige av økonomisk støtte, sier hun.
Naboer prøver å slukke brannen i et hus som er ødelagt etter et russisk angrep i Kharkiv i Ukraina i mars 2022.(Foto: AP Photo/Felipe Dana, NTB)
Mange flyktninger blir i Norge
Siden 2022 har forskere fulgt ukrainske flyktninger med årlige undersøkelser.
Tallet på de som sier de vil reise hjem igjen når krigen er over, har sunket fra 26 prosent i 2022 til 10 prosent i 2024.
Slik var det også for bosniske flyktninger som kom til Norge på nittitallet, ifølge forskning fra SSB.
Forskning fra PRIO viser at å dra tilbake til hjemlandet ofte forblir en hypotetisk mulighet, mens livet i Norge gradvis blir hovedprosjektet for de fleste.
– Usikkerheten er fortsatt høy, men trenden er klar: Jo lenger de blir i Norge, desto flere ønsker å bli, sier Myhre om ukrainerne.
– Det handler både om at de etablerer seg her og at de vet at Ukraina ikke vil være det samme landet som da de dro. Mange sier at det vil være som å starte helt på nytt igjen.
På tanken om å bli i Norge har Natalia Mudrenko og Svitlana Ponomarenko blandede tanker og følelser.
– Nå har det begynt kraftige beskytning i byen der jeg bodde, og mennesker dør hver dag. Det gir liksom ingen mening å reise tilbake nå, sier Mudrenko.
– Men jeg vil gjerne fullføre skolegangen og hvis jeg får jobb og klarer å integrere meg, så vil jeg gjerne bli i Norge.
Annonse
– Vi savner egentlig landet vårt, men på grunn av barna bestemte vi oss for å bosette oss her. Vi ser ikke framtiden i Ukraina, spesielt ikke for barna, sier Ponomarenko .
