Lakselus er kanskje den største utfordringen til oppdrettsnæringen.

I en ny studie har forskere gjenskapt to leveområder for fisken. Ett som likner naturlige forhold i havet, og ett som tilsvarer høy tettet av fisk, slik vi ser i moderne oppdrett.

Selv om det var mange laks og god tilgang på mat, ble det ikke flere parasitter per fisk. De formerte seg heller ikke raskere, forklarer forsker Adele Mennerat.

De lusene som overlevde til voksen alder, var i tillegg mindre og hadde redusert reproduksjon. 

– En mulig forklaring er at fisken endrer atferd eller har en sterkere immunrespons når den ble eksponert for mange larver, og at flere lus døde som følge av dette, sier Mennerat.

Det er svært få studier som har vist dette for parasitter generelt, og ingen vi kjenner til for lakselus, legger hun til. 

Lakselus utvikler seg raskt

Mennerat er evolusjonsbiolog og spesielt interessert i naturlig utvalg, og hvordan arter utvikler seg som respons på seleksjon.

Innen evolusjonsbiologi er parasitter spesielt interessante. Det er fordi de finnes i stort antall, har kort livssyklus og formerer seg raskt. 

De utvikler seg også raskt når miljøet endrer seg. Det ser vi blant annet med antibiotikaresisten, forklarer forskeren.

Lakselus er en marin parasitt som lever på laks og sjøørret, og er helt avhengig av å finne en vert for å få næring til å overleve. 

I oppdrettsanlegg har mennesker skapt et nytt miljø ved å samle veldig mange dyr med høy tetthet. For parasitter representerer dette et miljø med rikelig tilgang på verter, altså mat, utdyper forskeren.

Metode gir mulighet til å studere hver lus sitt livsløp

Forskerne Alexius Folk og Adele Mennerat har fulgt individuelle lakselus over flere generasjoner ved hjelp av en ny tagge-metode. 

Små chipper med et unikt individuelt nummer festes på lakselusen med medisinsk superlim, noe som i prinsippet ligger nært ringmerking av fugler.

Dette gjør det mulig å studere hver enkelt parasitt gjennom hele livsløpet.

Ved å koble evolusjonsteori med det som var kjent om lakseoppdrett, har forskerne undersøkt hvordan lakseoppdrett kan påvirke parasittenes evolusjon.

Evolusjon på speed

De fant bevis på at lakselus fra oppdrettsområdene utviklet kortere livsløp og raskere syklus enn lakselus fra ville områder uten oppdrett.

Det tydet på at evolusjon allerede hadde skjedd som følge av oppdrettsnæringen, som nå har eksistert i over 50 år. 

Lus har typisk fem eller flere generasjoner per år, avhengig av sjøtemperaturen. Utviklingen skjer dermed relativt raskt.

– Det er riktig at jo flere fisk i oppdrett, desto flere lakselus. Men denne studien indikerer at lusa legger færre egg når miljøet består av mange fisk og mange luselarver, så bildet er kanskje mer nyansert enn vi trodde, forklarer forskeren. 

Hun tilføyer at vi bør være forsiktig å generalisere ut ifra et enkeltstående lab-forsøk.

Bedre til å kjempe fiskens immunforsvar?

Studien viser videre at lakselus dør i større grad i leveområder med tette bestander av fisk. 

Dette utsetter lakselusen for en seleksjon: Kun de individene som tåler vertens respons, vil overleve frem til de legger egg.

– Det kan bety at lus utvikler egenskaper som gjør den både mer motstandsdyktig mot fiskens immunforsvar og potensielt mer skadelig. Det er viktig å undersøke om dette stemmer, for hvis det er tilfellet, er det bekymringsfullt og kan ha konsekvenser for både oppdrettslaks og villaks, sier Mennerat.

Villaksen påvirkes allerede sterkt av lakselus når den vandrer ut i havet som ung og liten.

En utvikling mot mer robuste lakselus om videre undersøkelser bekrefter dette, vil forsterke problemet, påpeker forskeren.

Behov for evolusjonært perspektiv

Mennerat tror studien kan bidra med kunnskap som kan brukes i modeller for å beregne effekten av lakselus fra oppdrett.

Forskningen gir også svært sjelden og relevant informasjon om parasitter generelt. Dette er en type organisme der det ofte er vanskelig å studere individer over tid.

– En bedre forståelse av hvilke egenskaper lakselusen utvikler vil kunne bidra til mer treffsikre tiltak og modeller. Det kan gi bedre forutsigbarhet for både næringen og ikke minst, naturen, avslutter hun.

Referanser:

Alexius W.T. Folk, Adele Mennerat mfl.: Parasites perform poorly at high host densities: an experimental test in the salmon louse Lepeophtheirus salmonis. The Royal Society Publishing , 2026. Doi.org/10.1098/rspb.2025.1782

Folk, Alexius og Mennerat, Adèle: Methods for tagging an ectoparasite, the salmon louse Lepeophtheirus salmonis. Peer Community Journal, 2024. Doi.org/10.24072/pcjournal.361

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Slik fikk tradisjonell kunnskap om Stillehavet status i New York ved hjelp av norsk forsker

• 

  Forskere flyr rett inn i uvær: – En million ting kan gå galt

• 

  Isen på Grønland oppfører seg snodig. Nå tror forskere de vet hvorfor. – Temmelig vilt og fascinerende

• 

  Fedme og for lite næring: – Vi underbehandler pasienter med overvekt

• 

  Hjerteproblemer: – Jeg er veldig overrasket over hvor tydelige koblingene var

• 

  På havbunnen i Norskehavet fant forskerne noe helt spesielt

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER