Dette er norsk versjon av Islands historie:

På 800-tallet var kong Harald Hårfagre en tyrann. Frihetselskende nordmenn flyktet til Island. Der bosatte de seg og lagde en form for demokrati uten konge.

Denne fortellingen står på Store norske leksikon, på FNs side om Island og på norske Wikipedia.

Men sjekker du Wikipedia-siden om Islands historie på engelsk eller islandsk, er ikke Harald Hårfagre nevnt, heller ikke at de flyktet fra en tyrann mot frihet.

Professor i historie Hans Jacob Orning ved Universitetet i Oslo avviser fortellingen om frihetselskende, flyktende nordmenn. Den har neppe noe historisk over seg, skriver han på norgehistorie.no.

Myte fra Egils saga

Myten kommer fra sagaen om Egil Skallagrimsson:

«Kong Harald, som slik gradvis la under seg fylkene nord for Sognefjorden, holdt nøye oppsyn med stormenn og mektige bønder. Hver gang han hadde grunn til å tro at noen ville forsøke å gjenvinne sin tidligere makt, tvang han vedkommende til enten å gå i hans tjeneste eller forlate landet. Den som nektet, måtte tåle enda hardere kår: noen mistet livet, andre ble lemlestet på hender og føtter.» (Moderne norsk versjon ved forskning.no)

Videre står det at mange forlot landet, deriblant til Island.

Egils saga ble skrevet av en ukjent sagaforfatter mer enn tre hundre år etter at flukten skal ha skjedd.

Orning mener at fortellingen sier mest om den politiske situasjonen på Island på 1200-tallet - og lite om hvordan det var i Norge på 800-900-tallet.

Upassende uten konge

– Fortellingen om flukt fra en tyrannisk konge tjente et bestemt formål. Da dette ble skrevet, sto Island under press for å bli innlemmet i det norske kongedømmet, sier Orning.

En utsending fra paven kom til Norge og slo fast at det var upassende at et land ikke hadde konge.

– Da ble det desto viktigere for sagaforfatterne å lage en versjon av historien som ga Island legitimitet for sitt styresett, sier Orning.

– Det islandske selvbildet – at øya var et av verdens første demokratier med likestilte, frie borgere – sto i kontrast til det topptunge, hierarkiske Norge. Men dette var en politisk konstruksjon, ikke en historisk beskrivelse, sier Orning.

Islandske skolebarn

Selv ikke islandske barn tror lenger på at Island ble befolket av norske flyktninger, forteller professor i middelalderhistorie Sverrir Jakobsson ved Islands universitet.

Men det var lenge en vanlig oppfatning, og det sto i skolebøkene før i tiden. 

– Det skjedde en liten revolusjon på 1950-tallet på Island da vi sluttet å tro på sagaene og personene i dem, sier Jakobsson til forskning.no. 

Derimot er sagaene interessante kilder til Island på 1200-tallet, da de ble skrevet, og ikke minst til hvordan historikerne den gang så på fortiden, mener han. 

Om sagaene skal tas for god fisk, må man dessuten velge mellom ulike versjoner. I den islandske Landnåmsboka fra slutten av 1100-tallet står det at Harald var en venn og beskytter av bosetterne. Men det står også at han en undertrykker og fluktårsak. 

Var det sultne nordmenn som reiste?

 En annen fortelling var at folk reiste fra Norge fordi det var nød her i landet.

– Det er gammeldags hypotese som handler om at Norge var overbefolket, men ingen tror dette lenger, sier Hans Jacob Orning.

For hvem hadde råd til reise?

– Det var høvdingene som var rike nok til å utruste for så store ekspedisjoner, som krevde store skip og forsyninger til mange mennesker, sier Orning.

Det står også i Landnåmaboka, selv om den ikke er regnet som en sikker kilde. Der nevnes 430 stormenn som kom med store husholdninger. 

Dessuten var Island et naturlig neste steg for vikingene å bosette seg.

Havet var raskeste vei ut

Orning peker på at i vikingtiden var det havet som knyttet folk sammen, det var enkleste og raskeste ferdselsvei.

– Det tok én uke å reise til lands fra Bergen til Trondheim, mens det tok et døgn å seile fra Vestlandet til Shetland. Samfunnene rundt Nordsjøen var tett sammenvevd, sier Orning.

Nordmenn hadde etablert seg på Orknøyene, Shetland og Færøyene.

Vikingene dro videre til Irland for å plyndre, handle og inngå allianser. De grunnla også byer og forsøkte å bosette seg utenfor dem. Men øya var for tett befolket, ifølge Orning. Nedover i Europa gjorde de motstand og fikk opp festninger mot vikingene.

Island, derimot, var folketomt, med unntak av noen irske munker. Nordmenn hadde vært innom tidligere i kortere eller lengre perioder.

– Island var godt egnet for sauehold, og det var mye jaktmuligheter, sier Orning.

Vill hvalrossjakt

I dag er det ingen hvalrosser på Island. Danske og islandske forskere har undersøkt når de forsvant. De sjekket skriftlige kilder etter stedsnavn som inneholdt noe om hvalross. De daterte skjeletter og sammenlignet med hvalrosser andre steder. 

Forskerne konkluderte med at hvalrossene på Island forsvant noen hundre år etter at nordmennene bosatte seg på øya. 

Støttennene til hvalross var en viktig handelsvare i vikingtiden, ifølge historieprofessor Bjørn Bandlien ved Universitetet i Sørøst-Norge. 

Nedover i Europa brukte de tennene til kunst i kirkene, spillbrikker, smykker og knivskaft. Vikingene brukte selv huden til å lage rep til skipene sine, og de lagde olje av fettet og spiste kjøttet. 

Handel, allianser og slavehold

De som dro til Island, kom fra Vestlandet, men mange av dem hadde vært innom de britiske øyene og Irland, der de tok med seg kvinner og varer. DNA-analyser viser at det er et betydelig irsk innslag i den islandske befolkningen.

– Det var et omfattende og komplekst mønster av handel, allianser og slavehold. Det er disse mekanismene vi synes er interessante, mer enn om Harald Hårfagre har levd og var en tyrann og konge i Norge, sier Orning.

For det er ikke sikkert at det fantes en kong Harald Hårfagre som regjerte over Norge. 

Les også: Norges første konge kan ha vært en helt annen

Harald – en mektig høvding

Hans Jacob Orning mener at det sannsynligvis har eksistert en mektig høvding på Vestlandet rundt år 900, som klarte å samle kystområdene og som gjerne kan kalles Harald Hårfagre.

Denne høvdingen samlet ikke Norge til ett rike. Han kan derimot ha klart å samle høvdingdømmene på Vestlandet som hadde rivalisert og inngått allianser i mange hundre år.

– Vi kan ikke være sikre, men det er ganske sannsynlig at det har vært et slikt overherredømme, sier Orning.

Han mener at dansk innflytelse over Norge på denne tiden er undervurdert.

I historiebøkene står det at Norge var under Danmark i 400 år, den såkalte 400-årsnatten.

– Egentlig dreier det seg mer om 1.000 år. Danske konger bestemte over mye av det som skjedde i Norge, som i praksis var kystområdene i sør, Viken og Vestlandet.

Folk trenger en opprinnelse

– Vi som er historikere, har lenge erkjent at kildegrunnlaget for sagaversjonene er syltynn. Men den faglige versjonen har ikke vunnet fram, sier Orning.

Han tror det henger sammen med at land og folk trenger en opphavsfortelling.

– Man trenger et opphav og en grunnlegger. Se på Roma. Grunnleggerne Romulus og Remus regnes ikke som historiske personer, men de er likevel til stede overalt, sier Orning.

Også Sverrir Jacobsson møter ønsket om at sagaene stemmer. 

– I det store vil islendingene tro på Landnåmsboken, for der er det navn og steder. Det vil man ha, selv om det er 1200-tallets fortellinger, for ellers har man ingenting, sier Jacobsson. 

Han blir ofte spurt om bosetterne som står nevnt i Landnåmsboka. 

– De spør om jeg kan si noe mer om den eller den bosetteren. Jeg svarer alltid nei og at det som står i teksten, også er tvilsomt, sier Jacobsson. 

Hans Jacob Orning erkjenner at det er vanskelig å bryte med historiene som fortelles i sagaene.

– De gamle historiene har blitt fortalt om igjen og om igjen i veldig mange år. De har blitt barnelærdom og lever videre på festivaler og i populærlitteraturen. Så det er bra når forskere blir invitert for å fortelle den vitenskapelige versjonen, slik at det blir en balanse, sier Orning.

LES OGSÅ

Norges første konge kan ha vært en helt annen

Hvalrossene på Island døde ut kort tid etter vikingene ankom

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev