Psykiske problemer avtar ikke etter at barn og unge får kjønnsbekreftende behandling.

I stedet ser det ut til at de øker.

Det viser en nylig publisert finsk studie.

Funnet har allerede ført til debatt i Aftenposten.

– Det er ingen studier i dette feltet som ikke har metodesvakheter å peke på. Slik er det også her. Men studien er altfor bra til bare å avfeies som irrelevant, mener Arnstein Mykletun.

Han er professor og prosjektleder for en stor studie av nettopp effekten av behandling av kjønnsinkongruens i Norge ved Haukeland universitetssykehus i Bergen.

Kjønnsingkongruens er når det kjønnet du får tildelt ved fødsel, ikke stemmer med din indre opplevelse av kjønn. I dagligtale omtales gjerne gruppa som transpersoner.

Studien dekker hele Finland

En av studiens store styrker, ifølge forskerne selv og Mykletun, er at den dekker hele Finland.

Ved å bruke data fra nasjonale helseregistre, har forskerne oversikt over alle som har blitt henvist til Finlands to klinikker for kjønnsbekreftende behandling mellom 1996 og 2019.

Det er nesten 2.100 personer.

• Litt under 40 prosent av dem fikk kjønnsbekreftende behandling, altså kirurgi og/eller hormonbehandling.
• Rundt 60 prosent av dem fikk ikke kjønnsbekreftende behandling.
• For å sammenligne med den øvrige befolkningen, har studien også en kontrollgruppe med barn og unge i samme alder.

I registrene ser forskerne også hvem som har hatt kontakt med psykiatrisk spesialisthelsetjeneste.

Her finner forskerne oppsiktsvekkende resultater hos dem som fikk kjønnsbekreftende behandling.

Fra 10 til 60 prosent på to år

• Blant dem som fikk maskuliniserende behandling, økte andelen som hadde kontakt med psykisk helsevern fra 20 prosent før første møte med klinikken, til 55 prosent to år etter dette møtet.
• Blant personer som fikk feminiserende behandling, økte andelen som hadde kontakt med psykisk helsevern fra litt under 10 til litt over 60 prosent.

Funnet støtter ikke påstanden om at medisinsk behandling fører til en bedring i mental helse, skriver forskerne.

– Hos noen individer ser det ut til at kjønnsbekreftende behandling henger sammen med en forverring i mental helse, konkluderer de.

Blant de henviste som ikke fikk behandling for kjønnsinkongruens, er andelen som har kontakt med psykisk helsevern svært høy både før og to år etter første klinikkmøte.

I kontrollgruppa finner forskerne heller ingen endring i perioden de har målt. Her har rundt 15 prosent vært i kontakt med psykisk helsevern jevnt over.

Hvordan forstå behovet for psykisk hjelp?

Mye av kritikken mot studien handler om hvordan forskerne har målt kontakt med psykisk helsevern.

Ett besøk teller like mye som ti eller hundre. Forskerne har bare telt om noen har hatt kontakt eller ikke, de vet ikke noe om hvorfor eller hvor mye.

De finske forskerne mener målet likevel er relevant:

– Psykiatrisk behandling på spesialistnivå er bare tilgjengelig basert på aksepterte henvisninger og peker mot alvorlige mentale lidelser, skriver de.

– Kan ikke si noe klart om årsaker

At psykiske lidelser måles gjennom kontakt med psykisk helsevern, er en styrke, mener Mykletun.

– Slike kontakter forstås vanligvis som tegn på et reelt behov – et helseproblem man søker hjelp for og som er alvorlig nok til å nå terskelen for spesialisthelsetjenesten, sier han.

– Det er derfor ikke trivielt at kontaktene vedvarer eller øker etter behandling. Den finske studien utfordrer påstanden om at kjønnsbekreftende behandling gir bedre psykisk helse for dem som ønsker slik behandling.

Samtidig er dette også studiens svakhet, mener professoren. Uten mer informasjon om diagnoser eller alvorlighetsgrad kan ikke studien si noe klart om årsaker.

– Registerdata kan ikke uten videre fortelle oss om kontakten med psykisk helsevern handler om effekten av kjønnsbekreftende behandling eller andre forhold. Vi vet altså ikke om behovet for psykisk helsevern kunne vært enda større uten den kjønnsbekreftende behandlingen, sier Mykletun til forskning.no.

Kan være midt i utredningen

Studien får også kritikk for at det går for kort tid mellom før-og-etter-målingen av kontakt med psykisk helsevern.

Først sjekket forskerne om pasienten hadde hatt kontakt med psykisk helsevern før første møte med klinikken.

Så lot de det gå to år før de sjekket igjen, men de vet ikke om utredningen da var ferdig og eventuell behandling hadde startet.

– Det er ikke uvanlig at det tar mer enn to år fra utredningen begynner til hormonbehandling iverksettes, skriver forsker Kjetil Slagstad og professor Atle Fretheim i Aftenposten.

Det forskerne har tall på, er altså ikke nødvendigvis kontakt med psykisk helsevern etter kjønnsbekreftende behandling. Flere av de henviste kan fremdeles være under utredning eller midt i behandlingsløpet.

Kontakt med psykiatri over 100 ganger

74 prosent av kontrollgruppa har aldri hatt kontakt med psykiatrien, mot litt under 25 prosent av de henviste pasientene.

Nesten 30 prosent av de henviste pasientene har hatt kontakt med psykiatrien over 100 ganger, mot litt over 4 prosent i kontrollgruppa.

Mykletun reagerer ikke på at målingene skjer med to års mellomrom. Han mener at studien generelt har god såkalt oppfølgingstid. Deltakerne er fulgt i snitt 5,5 år, den lengste oppfølgingstiden er på 25 år.

Men framtidige studier bør ha lengre oppfølgingstid, understreker Mykletun.

– Hvis man for eksempel vil si noe om langtidseffekter av hormonbehandling igangsatt i tenårene, er selv fem til ti år relativt tidlig, sier han.

Det er særlig de som har fått feminiserende behandling som har fått forverret psykisk helse, ifølge den finske studien. Forskerne skriver at det delvis kan handle om at østrogen kan gi depressive symptomer.

Tilskudd av testosteron pleier å bedre sinnsstemningen – men også de som fikk maskuliniserende behandling hadde økt kontakt med psykisk helsevern.

Sammenligner med fedmeoperasjon

Økt kontakt med psykiatrien kan også handle om at behandlingen ikke står til forventningene pasientene har, ifølge forskerne. De mener pasientene må få samtaler om dette i klinikken før behandling.

Men hva kan man egentlig forvente at en medisinsk behandling skal gjøre for eventuelle psykiske plager?

Det er kanskje mulig å sammenligne med fedmekirurgi, mener Mykletun.

– Også der ser man forhøyet psykisk sykelighet i forkant, og studier viser at den ikke nødvendigvis går ned etter operasjon – på enkelte utfall går den opp, sier Mykletun.

En samlestudie fra 2023 viser at noen av disse pasientene ikke opplever psykisk bedring etter operasjon og at depresjon, selvskading, selvmord og rusbruk kan øke.

– Forklaringene handler dels om urealistiske forventninger om at fedmebehandlingen skal løse livsproblemer den ikke kan løse, men også at de psykiske vanskene er primære – de følger ikke av den fysiske tilstanden, forklarer Mykletun.

– Slike resultater understreker viktigheten av at psykiske lidelser bør utredes og behandles uavhengig av fysisk medisinsk behandling, sier han.

Økning i pasienter og psykiske lidelser

De finske forskerne har delt inn pasientene i to tidsperioder.

I Finland, som i Norge og en rekke andre land, har det nemlig vært en økning i personer som søker seg til kjønnsbekreftende behandling etter 2010:

• Fra 1996 til 2010 ble det henvist 186 personer
• Fra 2011 til 2019 ble det henvist 1.897 personer

For de henvist før 2010 finner ikke forskerne noen statistisk signifikant forskjell i behovet for psykisk helsehjelp sammenlignet med kontrollgruppen før første klinikkmøte.

Blant de som er henvist mellom 2011 og 2019, derimot, hadde halvparten av barna og ungdommene hatt kontakt med psykisk helsevern før første møte med klinikken.

I et samfunn som er mer åpent for ulike kjønn og kjønnsuttrykk enn for bare ti år siden, så kunne man tenkt at behovet for psykisk helsevern var redusert, skriver forskerne. Åpenhet og redusert stigma kan samtidig føre til at flere søker behandling, påpeker de.

Økt behov for psykiatrisk behandling kan også bety at psykiske lidelser hos noen manifesterer seg som bekymring rundt kjønnsidentitet, ifølge forskerne.

I en norsk studie om samme tema fant forskerne imidlertid en nedgang i depresjonsdiagnoser hos barn og unge med kjønnsinkongurens fra 2000 til 2020.

Den norske studien er felt for ulovlig forskning, fordi den ifølge flere forskningsetiske instanser skulle vært forhåndsgodkjent av de medisinske etiske komiteene og hatt samtykke fra pasientene.

Trekker konklusjonene for langt

Atle Fretheim er professor ved OsloMet og fagdirektør ved Folkehelseinstituttet. Han er en av dem som har skrevet innlegg om studien i Aftenposten.

Professoren er klar over at hans bidrag plasseres på den liberale siden av en polarisert debatt.

– Men jeg synes ikke studien er uinteressant. Det er en helt legitim måte å begynne å forske på – å se om det er noen forskjeller her. Det er kjempebra å få en stor studie på dette, sier han til forskning.no.

Problemet, ifølge Fretheim, er måten forskerne og deres universiteter har presentert funnene på.

– Dette blir solgt inn eller i hvert fall kjøpt som at det å få kjønnsbekreftende behandling gjør at du blir psykisk syk.

Funnet om økningen i behov for psykisk helsehjelp etter behandling er overraskende og dramatisk, ifølge Fretheim.

– Hvis du gjør et funn som er veldig overraskende, da er det grunn til å stoppe opp og se litt nærmere på det. Når det attpåtil er snakk om et funn som tolkes rett inn i en veldig betent debatt som angår en marginalisert gruppe, da har du enda en grunn til å være forsiktig, sier han.

Hva som ligger bak tallene

Fretheim forsker ikke på behandling av transpersoner. Han er opptatt av at det å finne en sammenheng i en registerbasert studie ikke er det samme som å finne en årsak. 

– Det er alltid en risiko for feilkilder, altså forskjeller mellom gruppene du sammenligner, som er med på å forklare forskjellene, sier professoren.

I Aftenposten trekker Fretheim frem at Finland fjernet krav om irreversibel sterilisering for endring av juridisk kjønn først i 2023. Det omfatter altså alle i den finske studien. Fra andre land, blant annet Norge, er det kjent at denne praksisen har skapt store traumer hos mange transpersoner. De finske forskerne nevner ikke dette i sin artikkel.

– Årsaken til en økning i bruk av psykiske helsetjenester tolkes som en konsekvens av at man har fått kjønnsbekreftende behandling, men det kan skyldes helt andre ting. Dårlig opplevelse i behandlingen, å bli presset til å sterilisere seg, andre ting som gir psykiske problemer i den alderen og som blir fanget opp fordi du må gå til psykolog, sier Fretheim.

Men tallene i seg er det ikke noe galt med, understreker han.

– Det er viktig å finne ut av hvorfor resultatene ser ut til å vise at behovet for psykisk helsehjelp går så dramatisk opp. Det er neste skritt – hva i all verden er grunnen til dette?

Les også:

Ni av ti er fornøyd med kjønns­bekreftende behandling

Studien skulle være anonymisert – Kristopher kjente seg selv igjen

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev