Kan én stemme alene påvirke forståelsen av et sammensatt og globalt helseproblem?

– Da jeg startet prosjektet, oppdaget jeg at temaet antibiotikaresistens (AMR) nesten ikke var synlig i sosiale medier, verken fra helsemyndigheter eller privatpersoner. Derfor ble det interessant å undersøke de få som faktisk løfter det frem. Og én person skilte seg tydelig ut: Ingeborg Senneset.

Det forteller forsker og doktorgradsstudent Dorthea Roe ved Institutt for medievitenskap ved UIB.

Roe og professor Jens Kjeldsen publiserte nylig en forskningsartikkel om temaet. Der analyserer de Sennesets rolle i den norske AMR-debatten.

Dame med flere hatter

Ingeborg Senneset er utdannet sykepleier og tidligere journalist i Aftenposten. 

Hun er kjent som en tydelig stemme i offentlige diskusjoner om blant annet vaksinemotstand, psykiatri og antibiotikaresistens.

Med over 66.000 følgere på Instagram når hun bredt. 

Hennes kombinasjon av profesjonell bakgrunn og egne pasienterfaringer gjør henne til en blanding mellom ekspert og «vanlig person», noe som gir en særskilt retorisk styrke.

En person med retorisk styrke er en som klarer å overbevise og påvirke andre.

Antibiotikaresistens er en krypende krise

Forskerne undersøker hvordan antibiotikaresistens kommuniseres i medier og blant befolkningen, med særlig vekt på forebygging.

AMR er en av de største globale helseutfordringene. Det anslås at resistens kan forårsake opptil 10 millioner dødsfall årlig innen 2050 – en dramatisk økning fra dagens rundt 700.000.

Selv om Norge foreløpig er mindre rammet, mener forskerne at det viktig å forstå hvordan kommunikasjon kan bidra til å bremse utviklingen. 

Forskeren omtaler AMR som en krise som utvikler seg langsomt, i motsetning til akutte hendelser som Covid-19-pandemien.

En balansert kombinasjon av ethos, logos og pathos

Roe og Kjeldsens analyse viser at Senneset, selv uten formell myndighet, likevel kan påvirke hvordan folk forstår en langsom og usynlig trussel som AMR. 

Måten hun uttrykker seg på er sterkt preget av de retoriske grepene ethos, logos og pathos. Retorikk handler om hvordan vi bruker språk for å påvirke og overbevise andre.

Ethos handler om troverdighet, logos om fornuft og fakta, og pathos om følelser. 

Et annet retorisk grep er kairos – å si noe på riktig tidspunkt. Alle disse begrepene kommer fra retorikken i antikkens Hellas.

– Hun bygger en sterk troverdighet ved å kombinere flere roller: ekspert, journalist, pasient offentlig person og vanlig menneske. Denne blandingen gjør det vanskelig for publikum å avvise henne som enten «for mye ekspert» eller «for lite ekspert», forklarer Roe.

Senneset arbeider på tvers av mange plattformer: aviser, podkaster, sosiale medier og politiske arenaer. 

Roe omtaler dette som en «medieøkologi» som forsterker budskapet.

Aftenposten gir henne en institusjonell troverdighet, sosiale medier gir dialog og engasjement. I tillegg deltar hun selv aktivt i debatten, og er åpen for åpen for kritikk og villig til å endre mening.

Det er et viktig retorisk virkemiddel som gir folk en følelse av samtale, påpeker forskeren.

Har skapt sin egen kombinasjon av plattformer

I tillegg bruker hun følelsesappeller og fryktretorikk (pathos), men alltid koblet til statistikk, forskning og utsagn fra fagmiljøer (logos). 

Senneset trekker ofte paralleller til covid-19 for å gjøre AMR mer kroppslig.

– Ved å vise til pandemien gjør hun det lettere for folk å forstå hva antibiotikaresistens kan føre til. Hun utnytter også kairos, eller timing, ved å knytte budskapet til aktuelle hendelser og nye tall, sier Roe.

Blandingen av faglig bakgrunn og personlig, emosjonell kommunikasjon gjør at hun når bredt og med en sterk retorisk gjennomslagskraft, forklarer Roe.

Helsemyndigheter kan ha noe å lære av influenseren

I følge forskerne viser studien at effektiv kommunikasjon om AMR krever mer enn nøktern informasjon fra en kanal.

For å skape engasjement må avsender fremstå troverdig. 

Budskapet må kombineres med emosjonelle argumenter, og på tvers av flere plattformer. 

Og kanskje det viktigste, publikum må møtes med dialog. Dette er særlig viktig i møte med misinformasjon.

– Influensere har stor påvirkning på folks helseoppfatninger, og helsepersonell må forstå hvordan slike meninger dannes. Å avfeie sosiale medier som irrelevante kilder fungerer dårlig. Kommunikasjon må ta utgangspunkt i det innholdet folk faktisk eksponeres for, sier Roe.

Ingeborg Senneset: – Helsemyndighetene kan ikke lene seg på flaks og håpe at et par influensere drar lasset

For Ingeborg Senneset er oppmerksomheten om saken det viktigste. Derfor er det også med en blanding av glede og ubehag hun leser om sin egen påvirkningskraft i studien.

– Jeg føler meg ofte overvurdert. Jeg går jo ikke rundt og tenker at jeg har påvirkningskraft. Men AMR er for viktig til at jeg kan tie, sier Senneset

I kommentarfeltene møter hun ofte både de samme miljøene som driver hard vaksinemotstand, og «vanlige» mennesker som ikke nødvendigvis mener vondt, men som er blitt påvirket av propaganda – eller rett og slett ikke har fått god nok informasjon. 

Det siste er soleklart mest utbredt, mener Senneset. Der kan hun føle seg ganske alene om å drive folkeopplysning.

– Jeg når ut til mange, de ulike sosiale kanalene har millioner av visninger månedlig. Men jeg skulle ønske at også folk med tyngre fagkompetanse deltok mye mer. Jeg er bare en influenser med dårlig selvfølelse. Heldigvis, egentlig, for jeg er redd for å si feil, og forsøker derfor å sjekke så godt som mulig om det jeg sier er riktig, sier hun.

– Jeg syns det er rart hvor forsiktige helsemyndighetene er

Andre i denne oppmerksomhetsbransjen kan søke oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld, og da lønner det seg dessverre å være slepphendt med fakta og forskning og heller spille på føleri, mener hun.

– Det er ikke så sexy å si at du brenner for å bremse antibiotikaresistens.

Hun forteller at hun en gang fikk skryt fra en person innad i Folkehelseinstituttet for at hun tok kampen mot vaksinemotstand, for det var ikke så lett for dem å gjøre, sa vedkommende.

– Jeg syns det er rart hvor forsiktige helsemyndighetene er i kommunikasjonen sin. Det er jo ren flaks at jeg er en «god» idealist med et folkehelsehjerte i bunn. Hva om jeg var det motsatte, men med like stor påvirkningskraft? Balansen er hårfin, og det viser hvor viktig det er med flere stemmer enn min, sier Senneset.

Studien er gjort ved forskningssenteret Vestnorsk senter for antimikrobiell resistens, støttet av Trond Mohn-stiftelsen.

Referanse:

Dorthea Roe og Jens E. Kjeldsen: The Constitution of Individual Rhetorical Agency in a Health Risk Situation (sammendrag). Rhetoric of Health & Medicine, 2025. Doi.org/10.5744/rhm.2025.2868

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Tang og tareprodukter kan gi for høye mengder jod i kroppen

• 

  Dette havdyret får forskere til å tenke nytt om hjernens opprinnelse

• 

  Under isen har fisken vært skjermet av mørket. Hva skjer når isen nå smelter?

• 

  Barn med ADHD sliter ofte sosialt – men én ting kan gjøre stor forskjell

• 

  Felles språk og kultur gjør Spania mer åpen for de papirløse

• 

  Ny studie: Lakselus trives dårligere i miljø der det er mange fisker tilgjengelig – et resultat som overrasket forskerne

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER