Først må de finne den. Så må de fange og lande den. I tillegg må forskerne sørge for at makrellstørja på opptil 400 kilo ikke kommer til skade.

Årets merking av makrellstørje er i gang. Satellittmerkene som festes på fisken, gir nyttig informasjon om vandringsruter, gyteområder og hvor lenge fiskene oppholder seg i Norge. 

Det siste er viktig i internasjonale forhandlinger om fiskekvoter.

Tas på stang

– Vi har brukt mye tid på å justere utstyr og finpusse fangstteknikk, og metoden vi bruker i dag, er både effektiv og skånsom, forteller havforsker Keno Ferter.

Makrellstørja tas på stang, og både stang, snelle og sene er det kraftigste som er å oppdrive. 

– Når fisken biter, prøver vi å komme over den med båten så fort som mulig. Vi lander fiskene i løpet av 15-20 minutter i snitt, som er kort tid for en så stor fisk, sier Ferter.

– Størja er fortsatt sprek når vi får den inn til båten. Straks den er oppe av vannet og får et håndkle over øynene, blir den rolig, forklarer forskeren. 

Selve merkingen går på to-tre minutter, og så er fisken fri igjen. 

Satellittmerkene henger på størjene i ett år før de løsner, flyter opp og sender data hjem. 

– Vi har lite merketap, og har faktisk klart å plukke opp nesten alle merkene som har kommet opp i Norge etter et år. Dette er vi veldig fornøyde med, sier Ferter.

Om makrellstørja

• Makrellstørja er verdens største tunfisk. Den blir gjerne over tre meter og 500 kilo.
• Det så lenge mørkt ut for bestanden av makrellstørje på grunn av internasjonalt overfiske.
• Nyere, strenge reguleringer gjør at bestanden har hentet seg inn. Den er nå på et høyt bestandsnivå.

Allerede merking i Norge for 70 år siden

Merking av makrellstørje er ikke noe nytt i Norge. Havforskningsinstituttet (HI) var på banen allerede i 1957.

Bakgrunnen for at HI startet med merking den gangen, var at fangstene hadde gått ned, fra rekordfangster på opp mot 15 000 tonn i første halvdel av 1950-tallet. 

Da var flere hundre fiskefartøyer med på fisket etter makrellstørje i Norge. 

– Forskerne ville finne årsakene til nedgangen, og merking og gjenfangst var en av få metoder som kunne gi informasjon om bestandsutvikling, vandringsruter og gyteområder, sier havforsker Leif Nøttestad, som selv har lang fartstid med denne forskningsmetoden. 

Under merkingen i 1957 ble størja fanget med not, og måtte trenges sammen. 

– Da ble fisken sløv av oksygenmangel før de kunne merke den. Det var ikke særlig skånsomt, men det var nok den eneste muligheten de hadde den gangen, sier Ferter.

Merkene falt mest sannsynlig av på grunn av verk i kjøttet

Ansvarlig for merkingen på 1950-tallet var Johannes Hamre – fersk forskningsassistent som senere ble forskningssjef.

I 1957 merket han 22 makrellstørjer med merker av rustfritt stål. Ingen ble funnet igjen.

Antagelig gikk det verk i kjøttet på grunn av stålet, så merkene falt av. Amerikanske forskere hadde samme problem.

Merker av plast fungerte bedre 

Med plast gikk det bedre. Fire av atten fisk Hamre merket i 1958, ble gjenfanget i 1959.

Tre ble fanget ved kysten av Spania, to av dem ved innløpet til Middelhavet. Gjenfangst året etter viste et lignende mønster.

– Hamre antok at mesteparten av makrellstørja som besøker Norge, kom fra gyteområder i Middelhavet. Dagens data fra elektroniske merker gir ham rett, sier Nøttestad.

Genetiske data viser at over 90 prosent av fisken i norske farvann kommer fra gyteområder i Middelhavet. Tre prosent kommer fra Mexicogolfen og resten fra gyteområder vitenskapen foreløpig ikke kjenner til.

– Nye data viser at det er et gyteområde i Biscayabukta, men gytingen der skjer mer sporadisk enn i Middelhavet, sier Nøttestad.

Havforskningsinstituttet tidlig ute med atferdsforskning

Hamre var i det hele tatt en innovatør innen merking og gjenfangst. 

– Han laget merker som brøt sammen under et bestemt trykk. Hvis han fant igjen merker som hadde implodert, visste han at fisken i alle fall hadde dykket til et dyp som tilsvarte det trykket, forteller Ferter.

– Dette er et av de første kjent forsøkene på å bruke merking og gjenfangst til å lære om størjas atferd i det nordlige Atlanterhavet, supplerer Nøttestad. 

Begynte å merke makrellstørjer i 1911

Den aller første merkingen av makrellstørje ble trolig gjort i Middelhavet av italienske Massimo Sella. I 1911 merket han ti fisker med kobberkjeder rundt halefinnene. 

Ingen av disse merkene ble funnet igjen.

I dag har forskerne langt bedre odds. Merkene HI bruker, er programmert til å løsne etter ett år. 

Da flyter de opp og sender viktig data hjem via satellitt. De kan også lokaliseres med peileutstyr – et merke er nemlig rene skattekisten med bonusdata som er for stort for å sendes.

– Vi har hatt stor suksess med å finne igjen merker. Det skyldes blant annet at vi har fått god hjelp fra Kystvakten, sjøtjenesten i Fiskeridirektoratet og fritidsfiskere, som har plukket opp flere merker for oss, sier Ferter.

– Hele størjemiljøet har fått eierskap til prosjektet etter hvert, legger han til.

Fungerer som «ferdsskriver»

Når forskerne finner igjen et merke, får de tilgang til hele seks millioner datapunkter. Dybde, lys og temperatur er logget hvert femte sekund, og fiskens vandring kan gjenskapes i stor detalj. 

Basert på denne informasjonen vet forskerne for eksempel at makrellstørjene i snitt oppholder seg 68 dager i norske farvann.

Slike data brukes blant annet i internasjonale kvoteforhandlinger. Sonetilhørighet – altså hvor lenge fisken oppholder seg i ulike nasjoners økonomiske soner – er et nøkkelord i havretten, forklarer havforskeren.

– Merkedataene gir oss solid dokumentasjon på hvor lenge makrellstørjene oppholder seg og beiter i norsk territorialfarvann, sier Nøttestad.

Titan gjør susen

Å få festet merkene så de virkelig sitter, er en stor utfordring.

Makrellstørja kan svømme i opptil 70 kilometer i timen, og dykker til 1200 meters dyp. Utsatt for slike påkjenninger, vil et dårlig forankret merke løsne.

Derfor bruker forskerne ankere av titan som er spesialdesignet og håndlaget i USA.

Titan er et metall som ikke skaper negative reaksjoner med kroppsvæsker og kroppsvev. Derfor brukes titan gjerne i proteser – det vokser faktisk lett sammen med beinvevet vårt.

– Disse ankrene tåler tøffe påkjenninger og er samtidig skånsomme mot fisken, sier Ferter.

Viktig å opprettholde tidsserie

Fra 1960-tallet og utover til midten på 1980-tallet forsvant makrellstørja mer og mer fra norske farvann. 

Først flere tiår senere dukket den opp igjen, og HI begynte på ny å merke fisk i 2018. Så langt er rundt 40 makrellstørjer merket.

– Merkene er svindyre – 40.000 kroner per stykk – og selv om vi får noen fra Den internasjonale kommisjonen for bevaring av tunfisk i Atlanterhavet (ICCAT), har vi ikke råd til mange. At vi fortsetter merkingen og dermed opprettholder en tidsserie, er likevel viktig, mener Ferter. 

Flere merkefisker blir «middag» i Middelhavet

For det første kan merkedata gi indikasjoner på om variasjoner i klima over tid gir endringer i vandringsmønstrene til fisken. 

For det andre kan merking av fisk som ikke går inn i Middelhavet for å gyte, bidra til å lokalisere andre gyteplasser. 

For det tredje gjør merking det mulig å følge gjenfangstraten med argusøyne.

– Vi ser en tendens til økning av gjenfangster i Middelhavet, og det kan være en indikasjon på økt fiske. Makrellstørja har vært utsatt for et nesten katastrofalt overfiske før, og vi må passe på at det ikke skjer igjen, sier Nøttestad.

Referanser:

Johannes Hamre: The Tuna Tagging Experiments in Norwegian Waters. International Council for the Exploration of the Sea – CM. 1959 - Scombriform Fish Committee – No 92. 

Leif Nøttestad, Keno Ferter mfl: Distribution, catches and research on Atlantic bluefin tuna (Thunnus thynnus) in the Norwegian exclusive economic zone. Rapport fra havforskningen 2025-16, 2025.

Leif Nøttestad, Erling Boge, Keno Ferter: The comeback of Atlantic bluefin tuna (Thunnus thynnus) to Norwegian waters. Fisheries Research, 2020. Doi:10.1016/j.fishres.2020.105689.

Keno Ferter mfl.: Atlantic bluefin tuna tagged off Norway show extensive annual migrations, high site-fidelity, and dynamic behavior in the Atlantic & Mediterranean Sea. Proceedings of the Royal Society B, 2024. Doi.org/10.1098/rspb.2024.1501.

Artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet er én av over 80 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra Havforskningsinstituttet?

• 

  Dette er verd sju milliardar kroner – kvart år

• 

  Dette førte til eksplosjon av lakselus

• 

  Forskerne slår alarm om mikroplast i Stillehavet

• 

  Lite overspising i Barentshavet

• 

  Godt østersnytt fra sør

• 

  Forskar fann ukjend bakterie i magen på makrell

Les flere saker fra Havforskningsinstituttet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER