Blokkeringen av Hormuzstredet merkes over hele verden. Det er ikke så rart. Sammenlagt utvinner landene rundt Persiabukta mer olje enn noe annet sted i verden.
– Folk tror det er mye olje i Norge, men det er egentlig lite, sier Dag Arild Karlsen.
Han er professor i geologi ved Universitetet i Oslo.
Så hvorfor er det så mye petroleum i dette området i Midtøsten?
For å svare på det, må vi ned i bakken og mange millioner av år tilbake i tid. Den geologiske historien i Persiabukta er nemlig en helt annen enn i Nordsjøen.
– Det skyldes helt forskjellige dannelsesprosesser, sier professoren.
Dag Arild Karlsen forsker på petroleumsgeologi ved Universitetet i Oslo.(Foto: Eldrid Borgan / forskning.no)
To plater krasjer inn i hverandre
I Nordsjøen beveget to kontinentalplater i jordskorpa seg vekk fra hverandre. Bakken revnet for 300–145 millioner år siden.
Rundt Persiabukta skjedde det motsatte, forteller Karlsen.
For rundt 25 millioner år siden begynte den arabiske platen å bevege seg mot den eurasiske. Kollisjonen presset frem Zagrosfjellene, den enorme fjellkjeden langs vestkysten av Iran. Fjell som fortsatt blir et par centimeter høyere for hvert år som går.
Trykket fra fjellene fører til at stadig mer olje modnes under bakken. Men ikke bare det.
Kollisjonen har laget et underjordisk rørsystem for oljen. Og har klemt frem enorme feller som fanger den opp.
– Dette er et gigantisk petroleumsystem som arbeider som en fabrikk gjennom mange titalls millioner år og fortsatt i dag, sier Karlsen.
Området rundt Persiabukta.(Foto: Alones / Shutterstock / NTB. Forskning.no har lagt til navnene på landene.)
– På grunn av Zagrosfjellene som presses ned, skapes det en bølgende bevegelse i skorpen bortover, sier Karlsen.
Bølgene strekker seg utover i Persiabukta og videre gjennom Saudi-Arabia.
Olje og gass vandrer gjennom lag av porøse bergarter i denne foldede skorpa. Og når olje og gass havner inn under en av foldene, blir det som en felle.
Annonse
Eller en antiklinal, som geologene kaller det.
– Her er det gigantiske antiklinaler som er av en formidabel størrelse, forteller Karlsen.
Olje og gass fanges under folkder i jordskorpa kalt antiklinaler. Disse er eksepsjonelt store rundt Persiabukta.(Illustrasjon: trgrowth / Shutterstock / NTB)
Små organismer ble begravd
Opphavet til oljen i Persiabukta er det samme som i Nordsjøen.
Små organismer som levde i det forhistoriske Thetyshavet, drysset ned på havbunnen over millioner av år.
Begravd under lag av sand, leire og grus, blir levningene forvandlet til olje og gass i hulrommene av en porøs stein. Slik stein kalles en kildebergart.
– Kildebergarten i seg selv er ikke noe bedre der nede, sier Dag Arild Karlsen.
Som en voksende pengebinge
Og i motsetning til hva som skjer i Nordsjøen, utvider disse fellene seg med tiden, forklarer Karlsen.
Han sammenligner dem med onkel Skrues pengebinge.
– Hvis Skrue kunne hatt en tett og sterk pengebinge som vokser hele tiden, mens han tjener mer og mer penger, så er jo det perfekt. Det er det du har der, sier Karlsen.
Altså blir foldene i jordskorpa gradvis klemt sammen, med mer plass under buen.
Ghawarfeltet i Saudi Arabia er verdens største konvensjonelle oljefelt.(Illustrasjonsfoto: Wsx~commonswiki, CC BY-SA 3.0)
Et annet viktig poeng er at olje og gass siver ut av bakken hele tiden, påpeker Karlsen.
Det gjør at vi mister mye av den, spesielt i Nordsjøen.
Fellene i jordskorpa i Persiabukta har nemlig flere fordeler.
– Det er veldig lite forkastninger og sprekker i disse fellene, sier Karlsen.
Annonse
I tillegg har fellene et effektivt «lokk». Dette er ofte laget av salt, som blir formbart under høyt trykk. Slik kan disse såkalte kappebergartene til en viss grad hele seg selv, forklarer Karlsen.
Alt dette gjør det svært gunstig å utvinne olje. Flaks for nasjonene rundt Persiabukta, kan man kanskje si.
Det er i hvert fall ingen tvil om at geologien som har skapt petroleum og mineraler, påvirker maktbalansen i verden, påpeker Karlsen.
– Naturen er ikke demokratisk. Enten har du det, ellers har du det ikke, sier professoren.