Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.
Rekelarver i Nord-Norge drar gjerne på langfart
Larver fra én fjord kan drive flere hundre kilometer før de slår seg ned på bunnen. Norges kraftigste datamaskin regner ut den sannsynlige ferden.
Rekelarver i Nord-Norge kan drive flere hundre kilometer med kyststrømmene. Den lyseblå rogna under rekene er blitt til rekelarver.(Foto: Øystein Paulsen / HI)
Jo, de driver med strømmen, samtidig som de spiser, vokser og utvikler seg.
Ved hjelp av avanserte modeller har forskere ved Havforskningsinstituttet simulert rekelarvenes ferd fra klekking i Kvænangsfjorden i Troms til de slår seg ned og blir bunnlevende reker.
– Larvene lever fritt i vannmassene i opptil tre måneder, og i løpet av den tiden kan de drive langt, sier havforsker Jofrid Skarðhamar.
Noen driver helt til Porsangerfjorden
Forskerne har studert larvenes utflukter fra 2018 til 2021, og fant variasjoner fra år til år.
– Noen år blir en betydelig del av larvene værende i Kvænangen og bidrar til lokal rekruttering. Andre år føres mesteparten ut av fjorden og kan ende opp i nabofjorder, eller fraktes med kyststrømmen så langt som 250 kilometer unna, sier Skarðhamar.
I snitt slo 23 prosent av larvene fra Kvænangen seg ned i fjorden der de klekket, men den årlige andelen varierte fra 14 til 25 prosent.
Hvor larvene havner varierer med vårvinden
– Strømforholdene i fjorden i klekkeperioden om våren kan ha betydning for hvor larvene havner. Og strømforholdene påvirkes blant annet av vinden, forteller Skarðhamar.
Forskjeller i retning og styrke på vårvindene ute langs kysten kan gi store utslag i hvor larvene havner – og dermed hvilken fjord de vokser opp i.
Indre og ytre fjord – to ulike virkeligheter
Enda større betydning har det om larvene klekker i indre eller ytre del av Kvænangen.
– De indre bassengene i Kvænangen – innenfor fjordterskelen – ser ut til å kunne opprettholde en selvrekrutterende bestand. Her fester rundt halvparten av larvene seg til bunnen lokalt. Larver fra rekefeltene utenfor terskelen blir imidlertid lettere tatt av kyststrømmen og havner andre steder, sier havforsker Guldborg Søvik.
Forskerne regner med at ytre del av Kvænangsfjorden får påfyll av larver sørfra, blant annet fra Lyngen og Ulsfjorden.
Øyerogn. De svarte prikkene er øynene til rekelarvene.(Foto: Øystein Paulsen / HI)
Slik er forskningen gjort
Forskerne har brukt to svært avanserte modellverktøy.
Havmodellen Norkyst beregner fjord- og kyststrømmene i hele Norge med stor presisjon. Forskerne har brukt en høyoppløselig versjon som tar hensyn til den komplekse batymetrien – altså topografien på fjordbunnen.
Annonse
Strøm og temperatur fra Norkyst brukes så til å beregne hvordan partikler – for eksempel rekelarver – spres i vannet med en modell kalt Ladim.
– I denne modellverdenen har vi «sluppet ut» 100.000 rekelarver i gyteperioden om våren i fire år, sier Skarðhamar.
Hun forklarer at tallet må være stort nok til at alle mulige drivbaner for rekene blir representert. Dermed kan forskerne følge larvene noen måneder og se hvor de ender.
– Det er fordelingen som er interessant, ikke det eksakte tallet. Og fordelingen ville blitt mer eller mindre den samme også om vi hadde brukt en million partikler, forklarer Skarðhamar.
– Vi er interessert i fordelingen siden vi foreløpig ikke vet hvor mange rekelarver som klekkes hvor i virkeligheten, legger hun til.
Det finnes ingen frisoner for skadelige utslipp
At rekebestandene i de nordnorske fjordene er koblet sammen via havstrømmene, betyr at menneskelig påvirkning i én fjord kan få ringvirkninger for rekruttering til rekebestanden i en annen fjord.
Forskerne vil undersøke videre hvordan rekruttering til de forskjellige fjordbestandene henger sammen med larvedrift innad og mellom fjorder.
– Det er også viktig å være klar over at avlusningskjemikalier fra havbruk kan være skadelige for rekelarver. Larvene kan drive over hele fjorden, så det er ingen «frisoner» der utslipp kan gjøres uten noen skade, sier Søvik.
Anbefaler videre forskning
Søvik tror det vil være nyttig å gjøre simuleringer for flere år og flere fjorder, og sammenligne disse med observasjoner av reker fra tokt.
Dette for å se på både fordeling og mengde av gyteklare reker og ettåringer. Larver er det vanskeligere å ta prøver av i fjorden, fordi de er så små.
Annonse
– Da kan vi forstå variasjonene fra år til år bedre og legge grunnlag for en god forvaltning som tar hensyn til at rekene i nord inngår i en sammenhengende kystbestand, sier hun.
Norkyst er et avansert dataprogram – en modell – som lager strømprognoser for norskekysten.
Modellen dekker hele kysten fra svenskegrensa til Murmansk og regner ut hvordan vannet beveger seg, hvor varmt det er og hvor salt det er.
Modellen bruker blant annet kart over havbunnen og informasjon om vann, tidevann, regn, elver og strømmer fra havet utenfor.
Ved å putte alt dette inn i matematiske regler for de fysiske lovene for hvordan vann oppfører seg, beregner Norkyst hvordan forholdene endrer seg over tid.
Resultatet blir kart og tidsserier som viser strømretning, strømstyrke, overflateheving, temperatur og saltinnhold. Dette er svært nyttig informasjon for fiskeri, forvaltning, forskning, oppdrett, søk og redning.
Norkyst finnes i flere romlige oppløsninger – 800 meter, 160 meter og 32 meter. Det betyr at den beregner unike verdier for hver rute på for eksempel 800 kvadratmeter langs kysten. Norfjords160 er særlig nyttig for å beregne strømmene inne i fjordene, der en oppløsning på 800 kvadratmeter kan være for grov.
Kort oppsummert: Strømmodellsystemet Norkyst tar kjente data om hav og vær, lar dem «spille» etter naturens regler på datamaskin og viser oss hva som skjer med vannet langs kysten.
Beregningene krever voldsomt med regnekraft, og utføres av det som per i dag er den kraftigste datamaskinen i Norge. Den heter Olivia og ligger i en gammel gruve i Nordfjord.
