Fiskens mat vantrives med varmen

Egentlig er de små artene i havet de viktigste, for alt annet liv er avhengig av dem. Planteplanktonet er nok aller viktigst. 

Men like over i næringskjedene finner du dyreplanktonet. I våre kalde atlanterhavsområder er dette dyreplanktonet ofte et lite krepsdyr kalt raudåte.

Nå viser det seg at raudåta kan bli påvirket av et varmere hav. Og nyhetene er ikke noe særlig oppløftende når vi vet at gjennomsnittstemperaturen på planeten øker. 

Forskere undersøkte hvordan raudåte reagerer på økende temperatur og ulik tilgang på mat.

Raudåta trives altså best i kalde farvann. Mye tyder på at arten allerede har begynt å trekke nordover fordi havet er blitt varmere.

Raudåte liker virkelig ikke varmen

– Vi ser at når temperaturen øker, klekker raudåteeggene raskere. Til gjengjeld blir avkommet mindre, og færre av eggene klekker, sier Sidonie Rousseau ved Institutt for biologi ved NTNU.

Hun har undersøkt raudåte i forbindelse med arbeidet med sin doktorgrad. Og det er ikke de eneste nyhetene vi bør legge merke til:

• Dødeligheten øker.
• Forbrenningen hos larvene blir høyere opp til en viss temperatur, før den faller igjen. De må altså ha mer energi inn.
• Økt tilgjengelighet på mat kan ikke fullt ut kompensere for de økte energikostnadene ved å overleve ved høyere temperatur.

Alt dette tyder til sammen på at raudåta utsettes for mer stress når temperaturen øker. 

Mindre mat til fisken og oss

Men er dette noe å bry seg om? Ja, det er det jo.

Hos hoppekreps som raudåte er kroppsstørrelse direkte knyttet til evnen de har til å få avkom. 

Jo mindre størrelse, dess færre barn overlever og får egne barn. Liten størrelse betyr også dårligere evne til å lagre fett og derfor dårligere overlevelse om vinteren.

I sum betyr alt dette at det også blir mindre mat igjen for dem som spiser raudåta. I praksis kan dette bety mindre mat til fisken. Og dermed mindre mat som torsk og sild til fiskespisere som oss.

Det går nok fint, helt til det ikke går fint lenger

Nå kan jo også raudåta tilpasse seg endringer i omgivelsene, akkurat som andre dyr. Noen vil derfor helt sikkert si at dette går nok fint. Det har de antakelig rett i. 

Helt til vi eventuelt når en grense der det ikke går fint lenger.

– Vi undersøkte også hvordan de ulike kjønnene reagerer ulikt på oksidativt stress, som vi fremkalte ved hjelp av en kjemikalie, sier Rousseau.

Oksidativt stress oppstår når celler hoper opp skadelige molekyler som kan skade proteiner, DNA og andre viktige bestanddeler i cellen.

– For å måle hvor stresset raudåta var, undersøkte vi aktiviteten til gener som er involvert i antioksidant-forsvaret, systemet som beskytter cellene mot slik skade, sier forskeren.

Hannene er mer følsomme

Forskerne fant at hannene er mer følsomme for oksidativt stress enn hunnene. 

Opp til en viss temperatur klarte hunnene å øke produksjonen av antioksidant-gener, men også denne responsen nådde etter hvert en maksimal kapasitet. 

Det finnes en grense.

– Hannene bruker også energi annerledes enn hunnene. For eksempel svømmer de mer aktivt, og bruker derfor energi raskere. Når de utsettes for oksidativt stress, kan de gå tom for energi tidligere og dør raskere enn hunnene, sier forskeren.

Dette er bekymringsfullt fordi arten allerede har færre hanner enn hunner. Hvis dødeligheten blant hannene øker enda mer, kan det true stabiliteten i befolkningen.

Men lyden fra vindmøller betyr trolig fint lite

Mye av denne forskningen foregår i laboratorier. 

Men forskerne dro også ut i felten for å sjekke om lavfrekvente lyder fra vindmøller til havs påvirker raudåta. Her er nyhetene mer oppløftende.

– Lyden ga liten fysiologisk respons hos raudåte, noe som tyder på at de økologiske konsekvensene er begrenset.

Rett nok kan ikke forskerne ennå si noe om eventuelle effekter av disse lavfrekvente lydene over tid.

Ikke direkte dødelig, men dødelig likevel

– Til sammen viser resultatene at fysiologisk stress hos raudåte er sterkt knyttet til livsstadiet, kjønn og hva slags ytre påvirkninger de utsettes for, sier Rousseau.

Vi bør også legge merke til at påvirkninger kan være viktige, selv om de ikke er direkte dødelige for raudåta.

– Om vi påvirker stoffskiftet slik at raudåta forbrenner energi raskere, tømmer den også energireservene raskere. Dette påvirker både produksjonen av avkom, hvordan raudåta utvikler seg og om de greier å overleve vinteren, sier Rousseau.

Forskere flest liker faktisk ikke å slå alarm, selv om det innimellom kan virke sånn når vi skriver om forskningen deres. Men dette er alvor.

– Selv om resultatene våre ikke tyder på at bestanden er i umiddelbar fare for kollaps, viser de at arten er sårbar for stigende temperaturer, og at denne risikoen kan være høyere når flere miljøstressfaktorer samhandler, slår forskeren fast.

Referanse: 

Sidonie Rousseau mfl.: Sex differences in stress response in the marine copepod, Calanus finmarchicus. American Journal of Physiology-Regulatory, Integrative and Comparative Physiology, 2025. Doi.org/10.1152/ajpregu.00120.2025

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Hjerner som takler stress, ligner hverandre

• 

  Deltagerne ble irritert når roboten Pepper ble overivrig etter å vinne i Ludo

• 

  Overrasket over at disse kjemikalene har skutt i været på Svalbard

• 

  Den merkelige brummingen: Er du blant de få som kan høre det?

• 

  Når 1.mai-togene går, står flere enn 100.000 unge utenfor arbeidslivet

• 

  Europas strømnett har et stort tørkeproblem

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER