Denne artikkelen er produsert og finansiert av Stiftelsen Narviksenteret - les mer

Historieprofessor: Den norske motstanden under okkupasjonen skilte seg ut i internasjonal sammenheng

– Motstanden var i hovedsak rettet mot å motstå nazifisering mer enn en kamp mot den tyske okkupanten.

Fra Bergen i frigjøringsdagene 1945.
Gaute Lund Rønnebu Formidler
Stiftelsen Narviksenteret Byline last name Stiftelsen Narviksenteret
Publisert

– Det norske folk kjempet for å beholde demokratiet etter det tyske angrepet i april 1940, sier Stian Bones.

Han er professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet og en av forfatterne bak en ny lærebok om andre verdenskrig.

– Etter noen måneder med forvirring, var det raskt klare oppfatninger om hva som var rett og galt, legger Hallvard Tjelmeland til.

Han er professor emeritus ved samme universitet og den andre forskeren bak den nye boken.

Ikke minst spilte det store norske foreningslivet en viktig rolle, forklarer han. Det sto for en bevissthet om demokrati og frihet.

Denne sivile beredskapen forsterket befolkningens vilje og evne til å gjøre motstand mot det uønskede okkupasjonsregimet.

Omslag (Samlaget)

Historikere rydder i gamle oppfatninger

Tromsø-historikerne oppsummerer historieskrivingen om Norge under andre verdenskrig.

Samtidig utfordrer de en del fastgrodde oppfatninger.

Ett eksempel er i hvilken grad den såkalte Altmark-affæren i februar 1940 var avgjørende for Hitlers beslutning om å angripe Norge.

Et britisk krigsskip fulgte etter og bordet et tysk fartøy i Jøssingfjorden i Rogaland. Særlig tyskerne var misfornøyde med at den norske nøytralitetsvakten ikke grep inn.

– Hitler hadde på dette tidspunktet allerede besluttet å invadere Belgia, Nederland, Luxembourg og Frankrike, påpeker Bones.  

Føreren i Berlin regnet med at det ville framprovosere en britisk landgang i Skandinavia. En slik trussel anså Hitler som uholdbar.

– Hendelsene i Jøssingfjorden i februar forsterket derfor Hitlers antakelser og framskyndet invasjonen av Norge, men betydde ikke mer enn det. Tyskernes overfall på Norge 9. april var del av en Hitlers store plan om å dominere Europa, sier Bones.

Den unike norske motstanden

Okkupasjonen mellom 1940 og 1945 bød på en rekke dilemmaer for den norske befolkningen.

Den medførte blant annet et sterkt tysk militært nærvær over hele landet. Samtidig forsøkte NS-myndighetene å nazifisere samfunnet. Folks reaksjoner og valg var svært ulike.

– De fleste vil mene at det fantes moralske grenser for hva som var legitime og illegitime motiv for samarbeid, sier Tjelmeland.

– Men disse grensene var vanskelige å trekke i krigens kompliserte hverdag, særlig i den tidlige fasen. Mye lå i gråsoner.

Okkupasjonsregimet mislyktes i sitt forsøk på nazistisk nyordning av det norske samfunnet.

I juni 1941 sto blant annet foreningslivet bak et protestskriv mot NS-myndighetenes politikk. Det førte til kraftige tyske tiltak, som igjen ledet til en fastere organisert motstandsbevegelse.

Idretten, skolen og kirka ledet an.

Ifølge Tjelmeland skilte den norske motstanden seg ut fra andre tyskokkuperte land.

– Den var i hovedsak rettet mot å motstå nazifisering mer enn en kamp mot den tyske okkupanten. I motsetning til hva som ofte har vært hevdet, har den sivile norske motstanden ikke vært et prioritert forskningsfelt. Det har først skjedd de siste par tiårene, sier Bones.

Motstand og medvirkning eksisterte ofte side om side under okkupasjonen, viser forskningen. Det er et perspektiv Bones og Tjelmeland også slutter seg til.

Berlevåg i Finnmark ble lagt i ruiner høsten 1944.

Andre verdenskrig settes i nye sammenhenger

De mener at Norge under krigen ikke kan vurderes isolert fra resten av Europa og verden. Landet var en småstat, i stor grad underlagt stormaktenes beslutninger.

– Den andre verdenskrigen kan heller ikke bare sees som en ideologisk kamp mellom demokrati og nazisme. Den handlet også om imperier og territorium, sier Tjelmeland.

Dette henger sammen med et annet av forfatternes hovedpoeng. De viser til at ny internasjonal forskning legger starten på verdenskrigen til det japanske angrepet på den kinesiske Mandsjuria-regionen i 1931.

Avkoloniseringen av Afrika i løpet av 1960-tallet inkluderes i tillegg av mange som en del av krigens historie.

Bones argumenterer for at også norske forhold må inngå i en lengre tidshorisont enn det som har vært vanlig.

– Okkupasjonen ble lenge oppfattet som en skarpt avgrenset periode i norsk historie, sier han.

Historikeren mener derimot det er på tide å se hele 1940-tallet under ett. Hele tiåret formet til sammen den lange etterkrigstida i Norge.

– Krigen henger sammen med erfaringene folk og myndigheter hadde både før og etter, utdyper Bones.

Den fikk ikke minst altomfattende og langvarige virkninger, mest tydelig i den kalde krigen.

Befolkningen i Narvik måtte holde ut et kraftig bombardement av byen våren 1940.

Krigen endret det norske samfunnet

Ved overgangen fra krig til fred i 1945 lå det politiske søkelyset i Norge på gjenopprettelsen av demokratiet. Landet hadde vært gjennom fem år med okkupasjon og nazistisk styre.

Tjelmeland påpeker at okkupasjonstiden nødvendigvis måtte prege utviklingen etter frigjøringen i 1945.

– Andre verdenskrig førte til dyptgripende økonomiske, kulturelle og sosiale endringer i landet. Økonomisk ble det rom for investeringer og moderniseringer etter krigen. At mye ny infrastruktur som kom til nytte, var bygget av slavearbeidskraft, er ikke til å komme fra, forteller han.

Slutten av krigen markerte i tillegg begynnelsen på endringer av gamle holdninger. Den langvarige fornorskingspolitikken overfor den samiske minoriteten myknet noe opp.

I 1946 bevilget Stortinget penger til samiskspråklige lesebøker og NRK begynte med faste radiosendinger på samisk.

– Erfaringene med nazistenes behandling av minoriteter og etterkrigsårenes søkelys på menneskerettigheter var noe av det som lå til grunn, sier Bones.

Antidemokratiske krefter er igjen på frammarsj

Bones og Tjelmeland kan konstatere at andre verdenskrig og dens konsekvenser igjen har fått et sterkt nærvær i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

– Etter 1945 var det tydelig at de arktiske områdene hadde fått en helt ny strategisk betydning. Slik fortsatte det under den kalde krigen, og i dag ser vi det på nytt. Norge er igjen kommet midt i skuddlinjen, sier Hallvard Tjelmeland.

Et annet gjenkjennelig trekk i tiden er at demokratiet utfordres.

– Det lå et stort alvor her under krigen, som vi kjenner på igjen nå. Autoritære krefter er i framgang, folkeretten er utsatt og stormaktene tar seg til rette, sier Stian Bones.

Referanse:

Stian Bones og Hallvard Tjelmeland: Noreg under den andre verdskrigen. Samlaget, 2026.

Les også disse sakene fra Stiftelsen Narviksenteret:

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

partner narviksenteret nazisme krig og fred historie demokrati samfunn andre verdenskrig
Powered by Labrador CMS