Det sier Andreas Hatlevik. Han leder Norsk PENs litteratur og kunstutvalg og er redaksjonssjef for sakprosa i Bonnier Norsk Forlag. Han leder også ytringsfrihetsutvalget i Den norske forleggerforening.

Bøker kan oppleves som truende for moral og myndigheter. De blir sensurert i store deler av verden. Forfattere forfølges, tvinges til å endre tekster og trues til taushet.

Historisk sett har man tenkt på sensur som å kontrollere og stanse ytringer med mer. Det rettslige vernet av ytringsfriheten skal hindre statlig inngripen og sikre individers frihet til å ytre seg. 

Ytringsfrihet er også en forutsetning for demokrati. Det sikrer tilgang til informasjon, meningsdannelse og et fritt offentlig ordskifte.

Ytringsfrihet er ingen selvfølge

I svært mange land i verden foregår det likevel alvorlige former for sensur. Det begrenser ytrings- og informasjonsfriheten.

– Sensur handler i hovedsak om å beholde makt og kontrollere hvilke verdier som spres, forteller Hatlevik.

Ifølge Global Expression Report 2025 har to tredeler av verdens befolkning mindre ytringsfrihet nå enn for ti år siden. 

Indikatorer for ytringsfrihet har sunket i 77 land. Kun 4 prosent av oss har opplevd at ytringsfriheten har blitt styrket siste tiår. Det er færre enn 300 millioner mennesker fordelt på 15 land.

De mest åpenbare formene for sensur finner vi i totalitære regimer og områder med krig og konflikt. Autoritære regimer som Kina, Russland og Iran har innført strenge lover som begrenser ytringsfriheten. Bøker blir forbudt eller redigert. Forfattere og intellektuelle kan bli straffet for å kritisere staten eller for å skrive om sensitive temaer.

– I disse landene er det gjerne regimekritisk litteratur som angripes først, men det sensureres også hyppig av religiøse, politiske, sosiale og kulturelle grunner, forteller Randi Cathinka Neverdal.

Hun er universitetsbibliotekar ved Universitetet i Oslo.

Stemmer stilnes i demokratier nær oss

Forfattere som forsøker å skrive noe annet enn det som er rådende tankegods, opplever også trakassering, vold og fengsling. 

Norsk PEN er en ytringsfrihetsorganisasjon. De fremmer og forsvarer fri ytring og forfulgte ytrere. Årlig dokumenterer PEN Internasjonal arrestasjoner, forfølgelse og drap på forfattere over hele verden.

– At litteratur sensureres og forfattere undertrykkes i autoritære land som ønsker å stilne opposisjonelle stemmer, er ikke noe nytt. Men i dag skjer det også i økende grad i samfunn som ligner vårt, forteller Neverdal.

I USA har det vært en bratt stigning i antall sensurforsøk de siste årene. Fenomenet er kjent som «book bans». 

I Ungarn ble det i 2021 innført en lovendring. Den forbyr salg av bøker som omhandler LHBT+-tematikk med mindre bøkene forsegles i plast før de settes på hyllene. 

Velmente begrunnelser

I Norge ble boka Genderqueer – en selvbiografi fjernet fra et skolebibliotek i Arendal etter klage fra en forelder. Den ble tatt inn igjen etter kort tid. 

– Ulike former for sensur i demokratiske samfunn er kanskje velmente. Likevel kan det bane vei for en utvikling der ideer og ytringer som for eksempel oppfattes som støtende, etter hvert forbys eller blir straffbare.

Det er andre former for sensur enn forfølgelse og trusler som er mest vanlig i demokratiske land. Likevel er formålet ofte det samme som i autoritære land. Nemlig å få stilnet stemmer, mener Hatlevik.

Politisk korrekthet og kulturell krig

Sensur som er drevet av politisk korrekthet og kulturell krig, øker. Det er også flere aktører enn staten som sensurerer. 

Det kan være foreldre, ulike interessegrupper fra høyre- og venstresiden og så videre. Debatten om hva som er akseptabelt innhold, fører til at bøker blir utfordret eller fjernet fra skolepensum og biblioteker. 

Typiske eksempler er skjønnlitteratur som representerer stemmen til etniske minoriteter eller urfolk. I tillegg er litteratur om rasisme, skeive og kjønnsidentitet særlig utsatt. Det samme er akademisk litteratur om kvinner og kvinnehelse og miljø- og klimaforskning.

En fare for selvsensur

– I demokratier tar sensuren ofte også litt mindre synlige former. De er vanskeligere å identifisere og mobilisere mot. Eksempler er selvsensur i redsel for kritikk. Det er også økonomiske former for sensur som trusler om rettssak eller tap av finansiering. Det ser vi mye av i USA nå, forteller Neverdal.

Det er også økende bekymring rundt digital sensur. Plattformer som Amazon kan fjerne bøker fra salg av politiske eller kommersielle årsaker. Forfattere kan dessuten oppleve sensur i sosiale medier når de deler arbeid som utfordrer normene.

En «vaksine» mot sensur?

Hatlevik er bekymret over hvordan utviklingen av et stadig mer polarisert USA bidrar til at fag fjernes fra pensum og sensur brer om seg i akademia. 

Han mener vi i Norge må «vaksinere» oss mot dette.

– Vi har sett på USA som «frihetstårnet» og ytringsfrihetens forkjemper etter andre verdenskrig. Når ytringsfriheten nå er under press i USA, så er det ikke bare en utfordring for dem, men også for oss. Vi importerer mange av våre ideer, tanker og forestillinger fra USA, både bevisst og ubevisst. Det som skjer i USA, kan skje i Norge, mener Hatlevik.

American Library Association har publisert en liste over en rekke bøker som er blitt utfordret i USA. De har også publisert data som viser forsøk på å sensurere litteratur i offentlige biblioteker, skolebiblioteker og akademiske biblioteker i 2024. 

Organisasjonen hevder at forsøkene på sensur stammer fra organiserte bevegelser. 

De hevder også at pressgrupper og myndigheter, som inkluderer folkevalgte, styremedlemmer med flere tok initiativ til 72 prosent av kravene om å sensurere bøker i skolebiblioteker og offentlige biblioteker i fjor (ala.org).

Hvordan står det til i Norge?

Ytringsfriheten står støtt i Norge, mener Hatlevik, selv om Ytringsfrihetskommisjonen mener vi har et halvgodt klima for uenighet. 

Lover, presseetikk, støtteordninger og offentlige biblioteker og mer skal sikre ytringsfriheten vår. Slik infrastruktur er viktig. Det understreker regjeringen i sin nye nasjonale strategi for et åpent og opplyst offentlig ordskifte.

Men vi har likevel en historikk for sensur. 

Et typisk eksempel er den såkalte Mykle-saken. Agnar Mykles bok Sangen om den røde rubin ble gitt ut i Norge i 1956. Den vakte stor debatt. Roman ble av mange oppfattet som pornografisk. Den ble politianmeldt og forbudt i 1957.

Anine Kjerulf er ytringsfrihetsekspert og forsker ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo. Hun forteller i en podkastepisode at hun som barn opplevde å ikke få tilgang til en Hardyguttene-bok hun ønsket å lese på sitt lokale bibliotek. 

Ikke passende 

Bibliotekaren mente den ikke var helt passende for henne. De ville derfor ikke bestille den inn.

– Da ble jeg lei meg for fordi jeg likte Hardy-bøkene veldig godt, forteller hun.

Det er et vanlig og utbredt ønske å verne barn mot skremmende materiale eller innhold som ikke er tilpasset deres aldersgruppe, forteller Kjerulf. 

En måte staten, skolen, biblioteker og foreldre forholder seg til dette på, er å forsøke å styre hvilke tekster barn ikke bør få tilgang til.

– Man må jo velge noen bøker inn og noen bøker ut. Dette er en utfordring overalt, forteller Kjerulf.

Hun mener at søkelyset på dette er tydeligere i de politiserte tidene som vi lever i nå. Ikke minst i USA. 

Referanser:

Sue Curry Jansen: Censorship: The Knot that Binds Power and Knowledge. Oxford University Press, 1988.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Nobelprisen i kjemi til kjemisk «svamp»: Kan rense vann og dosere medisiner

• 

  Slet psykisk på skolen: – Hvorfor skal jeg gidde å fortsette dette livet?

• 

  Dette kan hjelpe lærere å forstå elever med psykiske problemer

• 

  Dette kan gi språk til dem uten tale

• 

  Denne pesten har vært fullstendig oversett i historien. Inntil nå

• 

  Forskere trener KI med feilaktige eksempler

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER