– Engelsklærarar i ungdomskulen arbeider med litterære tekstar i nesten halvparten av timane, fortel litteraturforskar Katherina Dodou ved Universitetet i Oslo.

– Nett som i norskfaget, legg ho til.

Saman med prosjektleiar Lisbeth M. Brevik, har ho studert norske ungdomskuleklasserom i ein tiårsperiode. 

Dei har sett på skjønnlitteraturundervising i engelskfaget åleine og i engelskfaget samanlikna med norskfaget.

– Når me snakkar om litteratur, lesing og litteraturformidling, tenkjer me ofte på morsmålopplæring, men me ser mykje litteraturlesing og arbeid med litteratur i engelskfaget også, seier Dodou.

– Me kan heilt klart seie at engelsklærarane tek eit stort ansvar for leseopplæringa, seier Lisbeth M. Brevik.

Meir følelsar enn fornuft

For å finne ut korleis litteraturundervising for tenåringar kan sjå ut, besøkte forskarane ein dramaklasse i Osloskulen, der Astrid Syse Talsethagen underviser. 

Ho har vore lektor i både norsk og engelsk sidan 2009.

Snart skal klassen lese novella «Følelser som ikke heter noe» av Sara Johnsen.

– Kva tenker de om tittelen? seier lektor Talsethagen.

Fleire elevar rekker opp hendene.

– Følelsar ein ikkje får vist.

– Følelsar ein ikkje ynsker å dele.

– Følelsar ein ikkje forstår.

– Følelsar som gir nostalgi.

Dette er norske engelsk- og norsklærar gode til

Etter at elevane har delt tankar om tittelen, fortel Talsethagen kva primær- og sekundærfølelsar er. Elevane diskuterer dei ulike følelsane og teiknar nokre av dei.

Denne før-lesinga, som det heiter, held fram ganske lenge. Målet er å få elevane til å mobilisere eigne tankar, erfaringar og følelsar kring eit tema som dei kan ta med seg inn i lesinga. 

Dette er norske engelsk- og norsklærar gode til, viser forskinga til Dodou og Brevik.

Så les læraren novella høgt for heile klassen.

Lærarane gjer fordommar om klasserommet til skamme

– Ikkje berre ser me at engelsklærarane tek ansvar for litteraturundervising. Me ser også at dei underviser i litteratur for litteraturen si skuld, seier Brevik.

– Kva betyr det?

– Det er ein diskusjon i forskingsfeltet om skjønnlitteraturen blir brukt for å oppnå andre ting, noko den sjølvsagt også gjer. At den blir brukt til å undervise om tema som abort, diskriminering og rasisme, til dømes, eller det tverrfaglege temaet folkehelse og livsmeistring, seier ho.

Men forskaren har eit klart inntrykk av at lærarane dei har studert arbeider med skjønnlitteratur fordi den har ein eigenverdi.

– Det er fantastisk å sjå at elevane får tid til å sitje stille og fordjupe seg, at dei får erfare lesing som eit frirom. Slik får dei kjenne på at litteratur også kan bety å setje ned tempoet, å berre vere i noko. Utan å nødvendigvis skulle forstå eller lære noko spesifikt, seier Brevik.

Undervisinga er aktiv og svært ofte kreativ.

Men litteraturundervisinga ho og Dodou har studert er også aktiv og svært ofte kreativ.

Døme på kreative måtar lærarar behandlar litteratur på, kan vere at dei inviterer elevane inn i rollespel basert på historia. Eller at dei lar elevane få skrive fan fiction, altså skrive vidare på forteljinga eller skrive brev til ein av karakterane.

Andre gonger gjer kanskje elevane teksten om til ein film, ei teikneseriestripe eller ein animasjon. Variasjonen er stor.

– Det blir jobba med digitale verktøy, med penn og papir, med høgt- og stillelesing, seier Dodou.

Og jo nærare i notida me kjem, desto meir les elevane lange, heile tekstar som romanar framfor tekstutdrag.

Lærarane kjenner på ansvaret

Dette er ein tydeleg trend som starta kring 2020 og som stemmer med lektor Talsethagens praksis.

Då ho først byrja som lærar, var ho opptatt av å introdusere mange ulike typar tekstar. I dag er ho meir opptatt av langlesing og djupne.

Målet er minst ein roman per år per fag, helst to. Og helst den same romanen for heile klassen.

– Elevane les stadig mindre på fritida, og det gjer at me føler at me må kompensere for det i undervisinga. Det har me diskutert ein del i faglaget hos oss, seier ho.

Elevene likar å lese

Talsethagen understrekar at mindre lesing ikkje betyr at elevane ikkje likar å lese. Sjølv opplever ho heller det motsette.

– Nøkkelen er difor å gje elevane dei gode leseopplevingane, å la dei erfare at litteratur kan gi dei noko personleg. Då får dei kanskje lyst til å lese vidare på eiga hand, seier ho.

Forskarane har ikkje spurt lærarane om kvifor dei har endra praksis, men spekulerer i tre årsaker: Den stadig meir omtalte lesekrisa, nye læreplanar i 2020 som vektlegg fordjuping og sterkare søkjelys på litteraturdidaktikk i lærarutdanninga.

Må finne bevis i teksten

Finst det undervisingspraksisar som er betre enn andre når det gjeld skjønnlitteratur?

Det kjem an på kva ein vil oppnå. Lærarar kan ha mange ulike mål og dermed måtar å undervise på, fortel forskar Dodou.

– Eitt mønster me ser, er at dei ofte jobbar med enklare leseforståingsspørsmål først, for å få med alle elevane. Det kan vere samtalar om karakterane i teksten eller kva elevane synest om forteljinga, seier Dodou.

– Så koplar dei på meir kompliserte spørsmål som handlar om tolking og ei meir fagleg forståing av teksten, seier ho.

Ein trend forskarane ser her, er at lærarane gir elevane mange valmulegheiter når dei skal nærme seg teksten fagleg. Vil du gjere ein analyse? Vil du skrive ein fan fiction? Vil du samanlikne ein film og ei bok?

Nokre tolkingar er meir truverdige enn andre

Dodou understrekar at lesing av litteratur sjeldan har eit fasitsvar. 

Talsethagen er samd. Ho arbeider mykje med å skape tryggheit og eit ope diskusjonsrom slik at elevane skal tørre å dele meininga si.

– Det er viktig å få elevane til å forstå at deira oppleving er like gyldig som ein annan si, og at me kan sjå på litteraturtolking som ei argumentasjonsøving, seier ho.

Samstundes er ho opptatt av å synleggjere at nokre tolkingar er meir truverdige enn andre. Ho spør gjerne kvifor elevane tolkar som dei gjer, kva bevis dei finn i teksten.

– Nokre tolkingar er betre enn andre, og det må me tørre å behandle i klasserommet. Om ein ikkje finn belegg for påstandane sine i teksten, er det kanskje ei litt tynn tolking, seier ho.

– Elevane lærer betre når dei får sjå døme

Norsklærarar er meir opptekne av sjangertrekk og litterære verkemiddel, medan engelsklærarar oftare koplar lesinga til elevanes livsverd og samfunnsproblem.

Kor gode er dei til å modellere litteraturtolking, altså konkret vise korleis elevane kan analysere ein tekst ved å faktisk gjere det sjølv?

– Det ser me lite av i både engelsk- og norskfaget. Ei muleg forklaring på det kan vere at lærarane er redde for å gi for sterke føringar for korleis elevane skal tolke teksten, at dei ved å ikkje vise eiga tolking, prøvar å ta vare på elevanes utforskingsfridom, seier Brevik.

– Samstundes veit me at elevane lærer betre når dei får sjå døme korleis dei kan løyse ei oppgåve, seier ho.

I eit anna prosjekt ho leier, som samanliknar engelskundervisinga i Norge, England og Frankrike, ser forskarane at engelske lærarar modellerer i mykje større grad enn dei norske.

Skjønnlitteratur er noko for alle elevar

Talsethagen, som underviser i begge fag, er ikkje i tvil om kva som fungerer for å få elevane i gang med å utforske ein skjønnlitterær tekst.

– Når elevane får kople på seg sjølv, sine eigne erfaringar og tankar. Og når me klarar å sjå at tekstar finst fordi dei prøver å uttrykke noko allmennmenneskeleg, noko me kan kjenne oss igjen i sjølv når me ikkje har opplevd det, seier ho.

Slik er skjønnlitteratur noko for alle elevar, uansett kva framtidsutsikter dei har, meiner forskarane.

– Me er menneske, og menneske er forteljande skapningar. Verdslitteraturen er jo eigentleg berre ein lang samtale om menneskeleg erfaring, om å forstå kven og kvar me er. Difor er skjønnlitteratur relevant for alle, uansett bakgrunn, seier Dodou.

– Eg trur det er superviktig å hjelpe elevar til den eine romanen dei verkeleg elskar, heller enn bøker generelt, seier Brevik.

Tilbake i klasserommet på Frogner i Oslo, blir 16-åringane bedt om å snakke om kva som skjer heilt konkret i novella og kva tankar dei får undervegs. 

I plenumsdiskusjonen etterpå deltek meir enn halvparten av elevane. Ikaros blir nemnd.

Så er det fram med blanke ark og fargestiftar. Elevane skal teikne ei av scenene frå novella og knyte følelsar til teikninga. Me merker oss at nokre av elevane som sa lite, er dei som skisser ut dei mest følsame teikningane.

Les meir og lytt:

Katherina Dodou og Lisbeth M. Brevik: From Pages to Practice: 10 Years of Teaching Literature in English Classrooms in Norwegian Lower Secondary School (sammendrag). Reading Research Quarterly, 2025.

Evaluering av fagfornyelsen i fag (om EDUCATE-prosjektet, UiO).

Engelsk litteraturdidaktik med Katherina Dodou (podkast).

Det leses mye autentisk litteratur i norske klasserom (Morgenbladet). 

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Julegrana lukter godt, men egentlig er det duften av kjemisk krigføring

• 

  Forskerne har gjort en kuriøs oppdagelse om molter

• 

  Tilrettelegging for autistiske barn gjør barnehagen bedre for alle

• 

  – Autistiske barn er en berikelse for felleskapet og må få delta på sin måte

• 

  Barnehager fanger opp for få barn med behov for ekstra støtte

• 

  Dette gjør at barn som vokser opp i familier med lav inntekt, kan få like gode muligheter som andre senere i livet

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER