Hvordan kan det finnes ville griser på øyer langt ute i Stillehavet?
Dyra har til og med kommet seg over den berømte Wallacelinjen.
Det finnes ville griser på mange øyer i Stillehavet. Denne sugga koser seg på stranden på Vest-Papua.(Foto: Marius Dobilas / Shutterstock / NTB)
Ingrid SpildeIngridSpildeIngrid Spildejournalist
Publisert
Den ser kanskje ikke ut som om den har tenkt seg langt,
grisen på stranda på Ny-Guinea i Stillehavet.
Men griser har spredt seg til forbløffende mange steder i
Sørøst-Asia.
45.000 år gamle hulemalerier på øya Sulawesi i Indonesia
viser at dyra allerede fantes der da. Og i dag lever de på øyer langt ute i
havet, som Vanuatu og fjerne øyer i Polynesia.
Det mest imponerende er kanskje at grisene krysset
Wallacelinjen.
Dette vortesvinet ble malt for minst 45.000 år siden, på veggen i Leang Tedongnge-hulen på Sulawesi i Indonesia.(Foto: Adam Brumm (Griffith University) and Adhi Agus Oktaviana (BRIN, Indonesia))
Dette er en usynlig linje som går igjennom kaoset av øyer som
ligger mellom fastlands-Asia og Australia. Øyene Borneo og Bali ligger på den
ene siden, mens øyene Sulawesi og Lombok ligger på den andre.
Her går nemlig grensen mellom to eldgamle superkontinenter
som lenge var isolert fra hverandre. De har svært forskjellig dyreliv.
Vest for grensen finnes for eksempel elefanter, menneskeaper
og store kattedyr som tiger og leopard. Disse dyra lever ikke øst for Wallacelinjen.
Der finner du derimot pungdyr og kakaduer.
Svært få dyrearter har krysset den usynlige linjen i havet.
Men en av dem er altså grisene.
Det har de fått hjelp til.
Den stiplede streken øst for Borneo viser Wallacelinjen - først foreslått på 1850-tallet, av vitenskapsmannen Alfred Russel Wallace. Langs denne linjen går en dyp havkløft, som markerer grensen mellom to gamle superkontinenter - Gondwana og Laurasia. Kløften er så dyp at den ikke ble tørrlagt da havet sank under de siste istidene. Dermed kunne dyrene fra de to kontinentene altså ikke vandre over. Derfor er faunaen svært ulik på hver side av Wallacelinjen.(Fra boken The Story of our Planet av Thomas George Bonney. Tilhører The British Library.)
Eksport over tusenår
Et team på over 50 forskere har nå analysert gener og tenner
fra hundrevis av nålevende og for lengst avdøde svin. Det eldste eksemplaret
var 2.900 år gammelt.
Slik klarte forskerne å finne ut når grisene kom til de
ulike øyene og hvordan de er i slekt med hverandre.
Resultatene peker mot at mennesker, fra ulike kulturer og over
tusenvis av år, har tatt med seg griser over havet.
De tidligste tilfellene kan stamme fra tida da hulemaleriene
på Sulawesi ble lagd. Kanskje fraktet folk vortesvin helt til Timor for å
etablere bestander de kunne jakte på, ifølge en pressemelding fra Queen Mary University
of London.
De fleste grisene på øyene i Sørøst-Asia ser imidlertid ut
til å ha ankommet for rundt 4.000 år siden.
De var tamme griser som ble fraktet fra øy til øy av tidlige
bønder. Slik spredte grisene seg fra Taiwan, over Filippinene og Nord-Indonesia
til Papua Ny-Guinea og de avsidesliggende øyene i Polynesia.
Annonse
Mange steder rømte noen av grisene, og dannet ville stammer.
Som på øya Komodo. Her blandet de rømte tamgrisene seg med bestanden av
vortesvin som folk fra Sulawesi hadde tatt med seg tusenvis av år tidligere,
ifølge pressemeldingen.
Til glede for verdens største øgle – komodovaranen.
Øya Komodo er hjemstedet til verdens største øgle, komodovaranen. Men her lever også etterkommere etter to ulike grisearter som mennesker har tatt med seg over havet, ifølge forskerne bak den nye studien.(Foto: egoceanic / Shutterstock / NTB)
Invaderende eller bevaringsverdig art?
Kombinasjonen av grisens tilpasningsevne og menneskelig
hjelp til frakt har altså resultert i ville grisebestander på mange
stillehavsøyer.
Det er ikke alltid uproblematisk for de opprinnelige
økosystemene på øyene – særlig øst for Wallacelinjen, der det opprinnelig ikke
fantes svin.
Det store spørsmålet er selvsagt hvor grensene går for hva
vi regner som opprinnelig, filosoferer Laurent Frantz fra Queen Mary University
of London, en av forskerne bak studien.
– Hva om mennesker introduserte arter for titusenvis av år
siden – er disse da bevaringsverdige? Spør han.
I Leang Tedongnge-hulen på Sulawesi malte noen et vortesvin for 45.000 år siden. Kanskje tok de også med seg svin til flere øyer? Er etterkommerne deres i så fall verdt å verne?(Foto: Adam Brumm (Griffith University) and Adhi Agus Oktaviana (BRIN, Indonesia))