Fullskalainvasjonen av Ukraina har ført til enorme menneskelige lidelser. 

Daglige drone- og bombeangrep har ført til skudd-, brann- og splintskader. Mange trenger livsviktig medisinsk behandling.

Norge bidrar gjennom MEDEVAC, EUs program for medisinsk evakuering av skadede ukrainere. Til Sunnaas sykehus kommer pasientene for rehabilitering.

«Jeg er veldig takknemlig for dette landet for det det har gitt meg og fortsatt gir meg. Etter flere operasjoner på Ullevål sykehus og Rikshospitalet, havnet jeg på et fantastisk sted, Sunnaas sykehus. Her fikk jeg rehabilitering av høy kvalitet og møtte mange fine mennesker.» 

Det sier Serhii Pashkovskyi, sanitetssoldat fra Ukraina.

Sykehuset hadde ikke erfaring med pågående krig

– De som kommer til oss er traumepasienter som har ulike krigsskader. Mange har måttet amputere, sier Frank Becker.

Han er professor ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo og klinikkoverlege ved Sunnaas sykehus.

Sykehuset har et sterkt fagmiljø innen rehabilitering etter alvorlig sykdom eller skader. 

En pågående krig derimot, hadde de lite erfaring med. Hvordan fungerer rehabilitering når pasientene kommer rett fra fronten, og hjemlandet fortsatt er i krig?

Dette undersøkte Becker og kolleger i en ny studie.

Rehabilitering av traumepasienter er meningsfullt arbeid

I studien deler forskerne viktige erfaringer de har gjort seg om behandling av uvante skader, kulturforskjeller, traumer og isolasjon. 

Likevel viser de at det både er gjennomførbart og verdifullt med rehabilitering i Norge.

– Det er et veldig viktig og meningsfullt arbeid, og også de ansatte hadde gode erfaringer, sier Becker.

De ukrainske pasientene viste høy tillit til behandlerne, og var også fornøyde med rehabiliteringen i etterkant.

– Både pasientene og de ansatte tilpasset seg den vanskelige situasjonen. Alle pasientene har opplevd bedring og kommet seg i funksjon igjen, så det kommer noe bra ut av dette, sier han.

Både pasienter og helsepersonell delte erfaringer

Studien inkluderte 14 ukrainske pasienter, hovedsakelig menn, i alder fra 26 til 48 år. 

De fleste av pasientene var militære, men ikke alle. I tillegg inkluderte studien 15 helsepersonell som arbeider i tverrfaglige team.

Forskerne har brukt pasientjournaler og spørreskjemaer fra pasientene. De har også gjennomført intervjuer i fokusgrupper med de ansatte om deres erfaringer.

Kulturforskjeller i forståelsen av hva rehabilitering er

Kulturforskjellene ble tydelig fra starten. 

De ukrainske pasientene forventet et mer autoritært helsevesen og hadde andre forventninger til hva rehabiliteringen innebar. 

Det skapte misforståelser i underveis i rehabiliteringen. Mye virket fremmed for dem.

– Østeuropeiske land har en mye mer passiv holdning til rehabilitering. Dette går tilbake til det tidligere sovjetiske systemet. De er vant med at pasienten ligger, får behandling og massasje.

Det sier Maria Ryssdal Kraby, lege i spesialisering og forsker i prosjektet.

Rehabilitering i Norge baserer seg derimot på internasjonal klassifisering, og fungerer helt annerledes.

– I Norge bruker vi aktiv rehabilitering. Det betyr at vi involverer pasientene, spør om hvilke mål de har og hva de ønsker å oppnå. Og så legger vi en plan som vi gjennomfører sammen, sier hun.

Ansatte som snakket ukrainsk eller russisk ble brobyggere

Språket ble også en stor utfordring. De ukrainske pasientene ønsket å bruke tolker på sykehuset.

– Det med oversettelse og tolkning var interessant og kanskje litt overraskende. Vi tilbyr tolk under visitter og tverrfaglige møter, men vi har ikke tolk tilgjengelig hele døgnet, sier Kraby.

– Men i en rehabiliteringsprosess er det mye kommunikasjon hele tiden, sier hun.

Flerspråklig personale med russisk-ukrainsk kunnskap ble redningen. De ble brobyggere som bidro med psykisk støtte og kulturell veiledning til de ukrainske pasientene.

– Et par av våre ansatte helsepersonell viste seg å være ekstra verdifulle for oss her. De ble kulturelle formidlere og kunne forklare ting for pasientene, sier Becker.

Antibiotikaresistens er en stor utfordring i Ukraina

Alle pasientene måtte isoleres på grunn av antibiotikaresistente og multiresistente bakterier. 

Frykten er at slike bakterier sprer seg på norske sykehus. 

Pasientene som er bærere av slike bakterier, må derfor isoleres på grunn av smittefare.

Ukraina har i utgangspunktet et godt helsevesen, men det er et av landene i verden som har flest antibiotika- og multiresistente bakterier, forklarer Kraby.

Sårene ville ikke gro

– Pasientene har med seg disse bakteriene fra operasjoner der. Det gir store utfordringer og fører til at sårene ikke gror, sier hun.

Flere av pasientene har fått nye implantater etter amputasjoner og hatt langvarige infeksjoner.

– Noen har vært innlagt på Ullevål sykehus i fem-seks måneder med gjentatte operasjoner før de i det hele tatt var klare for å komme til oss, sier Kraby.

Isolering på sykehus gir ekstra psykisk belastning

Isoleringen var vanskeligst for det medisinske teamet. Hva kunne pasientene få gjøre og ikke gjøre? Helsepersonell ved Sunnaas hadde gjentatte diskusjoner om smittevern.

– De ansatte var bekymret for den ekstra psykiske belastningen isoleringen medførte for pasientene, sier Becker.

En rehabiliteringsprosess gir også mange følelser. Både hos pasientene og hos helsepersonell. Håp og glede over fremgang, men også frustrasjon, sinne og frykt over hva som skjer i hjemlandet.

– Dette er også mennesker som ligger våkne om natten for å følge med på hva som skjer hjemme i Ukraina. Det må vi også ta hensyn til, sier han.

Bratt læringskurve, men viktige erfaringer

Hvordan kan erfaringene fra rehabiliteringen på Sunnaas hjelpe andre? Erfaringene gir verdifull kunnskap i form av økt kompetanse hos de ansatte på rehabilitering av krigsskadde.

– Det har vært en bratt læringskurve. Vi er ikke vant med å behandle mennesker som er skadet fra krig. Og det har vært så mange traumatiske skader og amputasjoner, sier Kraby.

Kunnskapen fra studien kan også bidra til å utvikle bedre metoder og praksis i Norge for behandling av pasienter med traumer fra krig. 

Det kan bidra til å styrke vår sivile beskyttelse for lignende kriser i fremtiden, mener Becker.

– Dette er viktige erfaringer for oss. Det er veldig lærerikt for helsepersonell i Norge som ikke er vant til å behandle slike krigsskader i det daglige, sier Becker.

Studien er finansiert av UiO gjennom midler for å stimulere til faglig utvikling og forskning om konsekvenser av krigen i Ukraina.

Referanse:

Maria Ryssdal Kraby, Frank Becker mfl.: Ukrainian war trauma patients abroad: the rehabilitation process in light of language barriers, cultural differences, war, and infection isolation. Journal of Rehabilitation Medicine, 2025. Doi.org/10.2340/jrm.v57.42929

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi skulle tro at varmere vær i Arktis ville gi mer regnværsskyer

• 

  Stor studie: Nedleggelse av fødetilbud har ikke påvirket mor og barns helse

• 

  Den virkelige grunnen til at juletreet drysser – og slik unngår du det

• 

  Skeive operasangere i Norge: Fremdeles kjønnsroller fra 1800-tallet

• 

  Difor er skjønnlitteratur relevant for alle, uansett bakgrunn

• 

  Julegrana lukter godt, men egentlig er det duften av kjemisk krigføring

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER