I mange år har trenden vært å flytte produksjon av varer og tjenester fra høykostland til lavkostland, også omtalt som outsourcing.
Problemet er at produksjon i utlandet ikke nødvendigvis gir så mange fordeler for bedriftene som først antatt.
Backsourcing handler om å flytte produksjonen tilbake til hjemlandet, enten til egen virksomhet eller ved å velge en leverandør i eget land.
Bedrifter returner til hjemlige trakter av mange grunner. Alt fra problemer med utenlandske leverandører og kostnader med koordinering. Det kan også være manglende infrastruktur for interne eller eksterne endringer som åpner for nye muligheter i eget land.
Men hvordan bør bedrifter gripe an når de skal relokere til Norge?
Planlegg godt og beregn nok tid
Hans Solli-Sæther og Jan Terje Karlsen forsker og underviser på henholdsvis NTNU og Handelshøyskolen BI. Tidligere har de forsket på outsourcing, men så ønsket de å vite mer om bedriftene som vender snuten hjem.
– Ved å ta et grundig blikk på et maritimt teknologiselskap som har flyttet flere deler av produksjonen tilbake til Norge med suksess, ønsket vi å forstå hvordan en backsourcingprosess foregår, forklarer Solli-Sæther.
For de selskapene som ønsker å flytte hele eller deler av virksomheten hjem, har de to forskerne ett hovedbudskap: Backsourcing er ikke gjort i en håndvending. Det er både krevende og tar tid. Planlegging en viktig del av jobben.
Hans Solli-Sæther er instituttleder ved Institutt for internasjonal forretningsdrift ved NTNU.(NTNU)
De fire stegene
Bedriften kan ta utgangspunkt i at prosessen foregår i fire faser der ulike deler av organisasjonen er påkoblet underveis:
1. Innledende fase: Valgets kval
En hendelse inntreffer og trigger vurderingen om man skal flytte produksjonen hjem igjen.
Ideelt sett har selskaper som en gang outsourcet en exit-strategi. Men, i den virkelige verden er sjansen stor for at det ikke finnes en plan for returen.
Dermed må selskapet sette i gang et kartleggingsarbeid.
Langsiktige planer vil hjelpe selskapet i å avdekke om det er behov for å gjøre endringer i produksjonsprosessen og leverandører. Har bedriften oversikt over alle underleverandørene? Hvilke kjeder av konsekvenser vil skje ved endringer i produksjonen? Har selskapet kapasitet til å ta seg av mer av produksjonen selv? Analyser vil gi klarhet.
Jan Terje Karlsen er professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøgskolen BI.(Foto: BI)
2. Scoping fasen: Gode beregninger og avvikling av kontrakter
I denne fasen er målet å bestemme hvilke produkter og tjenester som skal flagges hjem basert på ulike beregninger, samt avlutte relevante kontrakter hos eksisterende leverandører.
Annonse
Kanskje er det kontrakter som er i ferd med å utløpe, men ikke nødvendigvis. Da kan terminering av kontraktene innebære juridiske prosesser.
Kanskje har selskapet gjort materielle og immaterielle investeringer hos sin leverandør som gir behov for ekstra vurderinger.
Dersom partene har gjort utviklingsarbeid i fellesskap så må de avklare hvordan rettigheter skal håndteres.
3. Reintegreringsfasen: Rigging av organisasjon og fasiliteter
Nå er tiden kommet for å rigge organisasjonen for in-house produksjon. Hva kreves for å kunne gjenoppta produksjonen hjemme? Hvilke endringer må gjøres i bygg og fasiliteter og hva slags utstyr er nødvendig?
I tillegg er det viktig å ta en runde på hvilken kompetanse som trengs. Om det er mange år siden produksjonen ble flyttet ut, kan organisasjonen nå mangle relevante fagpersoner. Disse kan ha blitt omplassert eller forlatt bedriften.
Når fagressurser, produksjonsutstyr og styringsstrukturer er på plass, kan selskapet starte med intern produksjon.
I motsatt tilfelle, dersom bedriften ikke lykkes med å få på plass disse ressurser, kan det bli svært vanskelig å flytte produksjonen hjem.
4. Evaluering: En ny vurdering av status quo
Den siste fasen handler om å vurdere om firma har oppnådd det de forventet med å flytte hjem.
Ansatte fra ulike deler av organisasjonen kan samles og gjøre en felles evaluering. Er det forhold som gjør at situasjonen er annerledes nå?
Kanskje er det nye grunner til å flytte noe av produksjonen til utlandet igjen.
Annonse
Barrierer for hjemflytting
– Selv om selskaper kan ha mange grunner til å flytte produksjonen tilbake til eget land, kan det være forhold som gjør det vanskelig i praksis, sier Jan Terje Karlsen.
Han forklarer at dette kan være omstendigheter og vilkår i hjemlandet slik som høyere kostnader, mangel på kvalifisert arbeidskraft, utfordringer knyttet til leverandører.
Årsakene kan også være interne. Eksempelvis kan organisasjonen ha for liten kapasitet til å håndtere produksjonen.
Selskapet kan også oppleve at de mangler ansatte med den såkalte «tause kunnskapen» som man gjerne bygger opp over tid gjennom erfaring.
I tillegg kan bedriften oppleve at det er vanskelig å fremstille produktene i deres produksjonslokaler.
Grunner til å flytte produksjonen hjem
Kapasiteten er endret hjemme.
Endret etterspørsel.
Årsaker hos leverandører i form av forsinkelser eller for høye kostnader.
Høye transaksjonskostnader gjør det krevende å følge opp leverandører i utlandet.
Utfordringer med kultur og språk.
Fare for kopiering av design og teknologi.
Produksjonen anses som strategisk viktig.
Sørge for at kunnskapen holdes i egen organisasjon.
Behov for mer kontroll av driftsrelevant data.
Miljømessig besparelser.
Referanse:
Hans Solli-Sæther mfl.: Manufacturing Backsourcing: A Case study of Company’s Process Framework. European Journal of International Management (in press). 2020. Sammendrag. DOI: 10.1504/EJIM.2020.10021179
