Forestill deg at du sitter i et møte sammen med foreldrene dine. Rundt bordet sitter flere voksne. 

De snakker om deg. Om hvordan du har det på skolen, hva som er vanskelig og hva som bør gjøres annerledes.

De bruker ord du ikke helt forstår. Du nikker når noen ser på deg. Du svarer på spørsmål. Forteller litt. Eller kanskje sier du ingenting?

Praten går, og selv om møtet handler om deg, er det ikke sikkert det er din stemme som blir tydeligst hørt.

Denne typen møter står sentralt i forskningen til forsker Camilla Herlofsen ved Universitetet i Agder.

Barnets perspektiv går tapt

Herlofsen har sammen med kollegaer intervjuet 28 PPT-rådgivere om hvordan barns rett til medvirkning ivaretas i arbeidet med elever i skolen.

Studien viser at informasjon ofte hentes fra foreldre og lærere, heller enn fra barnet selv.

Indirekte medvirkning kan være nødvendig, særlig for små barn eller barn med begrenset språk.

Men ifølge Herlofsen må det være et bevisst valg:

– Ingen av rådgiverne reflekterte over at foreldre og lærere kan gi en begrenset eller skjev representasjon av barnets egne synspunkter. Og når voksne tolker eller formidler barnets perspektiv, er det en klar risiko for at barnets mening ikke gjengis korrekt, men blir farget av den voksnes egne erfaringer og forståelser, sier hun.

Ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 12 har barn rett til selv å uttrykke sine synspunkter i saker som angår dem.

– Når voksnes beskrivelser brukes ukritisk som «barnets stemme», kan det svekke denne retten. Barnets egne perspektiv kan dermed gå tapt, sier Herlofsen.

Ingen nedre aldersgrense

Forskerne ser tydelige mønstre i hvem som oftest ikke blir hørt direkte.

– Små barn uten verbalt språk og barn med særskilte behov er spesielt utsatt, sier Herlofsen.

Rådgiverne beskriver at små barn ofte «ikke har en verbal stemme», og at de derfor må tolke atferd eller hente informasjon fra voksne. 

For barn som uttrykker seg non-verbalt, baseres vurderingene ofte på andres tolkninger.

Herlofsen er tydelig på at retten til å bli hørt gjelder alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter:

– Det er ingen nedre aldersgrense for når barn skal høres. Også små barn kan uttrykke sine synspunkter, enten gjennom språk, kroppsspråk, lek eller atferd. Barnets modenhet og uttrykksform må vurderes individuelt, sier hun.

Mye overlates til skjønn

Et annet hovedfunn er den store variasjonen i gjøremåter.

– Barns medvirkning er i større grad styrt av individuell skjønnsutøvelse enn av felles rutiner, sier Herlofsen.

Det betyr at hvordan barns rettigheter ivaretas, varierer fra rådgiver til rådgiver og fra sak til sak.

I tillegg hadde flere rådgivere begrenset kunnskap om endringene i den nye opplæringsloven fra 2023. Der er barns rett til medvirkning tydeliggjort i kapittel 10.

– Flere ventet på at ledelsen skulle forklare dem hva som gjelder. Manglende kunnskap om lovverket svekker evnen til å omsette rettighetene i praksis, sier Herlofsen.

PPT-rådgivere forsøker å tilpasse seg

Samtidig gjør mange PPT-rådgivere en aktiv innsats for å inkludere barna direkte. Barn inviteres ofte til møter, eller snakkes med alene dersom det oppleves tryggere.

– Noen beskriver at de mest verdifulle innsiktene kommer i uformelle samtaler, for eksempel i pauser under kartlegging, sier Camilla Herlofsen.

Rådgiverne understreker også behovet for å tilpasse seg hvert enkelt barn, blant annet ved å bruke enkle hjelpemidler som «ja», «nei» og «vet ikke» for å gjøre det lettere å uttrykke seg.

Fire grunner til at retten ikke realiseres

Herlofsen peker på fire hovedårsaker til at barns rett til medvirkning er vanskelig å sikre fullt ut.

1. Ressursmangel og høyt arbeidspress – tidspress gjør at direkte samtaler med barn nedprioriteres.

2. Mangel på formelle rutiner – praksis styres av den enkelte rådgivers skjønn.

3. Begrenset kunnskap om lovverket – særlig om den nye opplæringsloven fra 2023.

4. Utstrakt bruk av indirekte medvirkning – uten tilstrekkelig refleksjon over begrensningene.

Tydeligere rammer – og en kultur for medvirkning

Ifølge Herlofsen handler ikke veien videre bare om mer tid eller flere ressurser, men om hvordan arbeidet organiseres og forstås i tjenesten.

Hun peker på behovet for felles rutiner og samtaleverktøy som er tilpasset barns alder og funksjonsnivå, og systematisk kompetanseheving i barnerettigheter og kommunikasjon med barn.

– Barns medvirkning må forankres tydelig i ledelsen og være et strategisk mål, ikke bare et juridisk krav, sier hun.

I tillegg må barnets perspektiv følges opp over tid, slik at det er mulig å se hvordan barnets synspunkter faktisk påvirker vurderinger og tiltak.

– Barns rett til medvirkning er ikke valgfritt, men en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for god praksis. Dersom barns stemme ikke blir hørt, svekkes ikke bare rettighetene deres, men også kvaliteten i vurderinger og tiltak, sier forskeren.

Målet framover bør derfor være at medvirkning ikke er avhengig av enkeltpersoners engasjement, men en naturlig og integrert del av profesjonell praksis i PPT og skole.

Hva er det beste for barnet?

– Vi har et inntrykk av at mange skoler, lærere og PP-tjenester synes det er vanskelig å forstå hvordan barns brukermedvirkning skal forstås i sitt arbeid.

Det forteller Caroline Solem, generalsekretær i Dysleksi Norge. De representerer over 14.000 medlemmer, der mange jevnlig er i kontakt med PPT.

– Barns stemme skal høres, og i større grad etter alder, men det betyr likevel ikke at barnet skal bestemme over egen skolehverdag, sier hun.

Hun peker på at det kan oppstå spenninger mellom barnets og de voksnes perspektiver.

– Det er viktig å forstå at barnets stemme og foreldrenes stemme ikke nødvendigvis vil det samme. Hvis et barn ønsker å «slippe» noe, må vi lete etter bakgrunnen for det. Hva er det som oppleves så vanskelig og krevende at barnet helst vil slippe?

Solem mener dette stiller krav til faglig kompetanse i tjenestene.

– Jeg er helt enig i at PPT bør øke sin kompetanse på barns brukermedvirkning, men også barnets beste-vurderinger, sier hun.

Studien er en del av forskningsprosjektet SpedAims ProCIP, som undersøker det tverrfaglige samarbeidet i PP-tjenesten.

Referanse:

Camilla Herlofsen mfl: Educational-Psychological Counsellors as Street-Level Bureaucrats: A Reflexive Thematic Analysis of How Children’s Right to Participate is Ensured (sammendrag). The International Journal of Children's Rights, 2026.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Forskerne har oppdaget hvorfor fugler bruker plast i reirene

• 

  Utroskap handler ikke bare som sex: Sissel Gran har ett råd hun pleier å gi

• 

  1 av 4 elever er lite motivert. Dette anbefaler forskerne

• 

  Språkvansker gir også matteutfordringer

• 

  – Jeg vil bare være Jimmy igjen

• 

  Slik kan skolen løfte elevene som starter med færrest muligheter

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER