Straff eller godbit? Treningsmetoden avslører ditt syn på hunder
Om du rykker i båndet eller gir ros, handler ikke bare om hva du tror fungerer best.
– Når folk trener hunder, tenker man kanskje at det bare handler om effektivitet. Men valget speiler også hvordan vi ser på forholdet vårt til dyr og vår plass i forhold til dem, sier dansk professor i bioetikk.(Illustrasjonsfoto: Ivanova Ksenia/Shutterstock/NTB)
Mathilde Kondrup RasmussenMathilde KondrupRasmussenJournalist i Videnskab.dk
Publisert
Solen skinner, fuglene kvitrer, og du er ute på en deilig ettermiddagstur med Fido. Det er fred og ro, helt til en velduftende tispe passerer dere, og Fido plutselig er i ferd med å rive av deg armen i ren iver.
Rykker du kontant i halsbåndet for å stoppe ham? Eller prøver du heller å avlede oppmerksomheten og belønne med en godbit når Fido har roet seg igjen?
Valget ditt i denne brøkdelen av et sekund handler ikke bare om hva du tror er den mest effektive innlæringsmetoden.
En ny studie gjort av forskere ved Københavns Universitet i samarbeid med kolleger fra Edinburgh University peker på at det er en sammenheng mellom treningsmetodene hundeeiere bruker og deres grunnleggende syn på hunders verdi og rettigheter.
Om studien
Forskerne spurte hundeeiere fra 36 ulike Facebook-grupper om hundetrening. Eierne skulle svare på hva de vanligvis gjør i fire hverdagssituasjoner:
Når de roper på hunden for at den skal komme
Når hunden går i bånd
Når den hopper opp på folk
Når den prøver å ta mat
For hver situasjon skulle de oppgi hvor ofte de brukte ulike metoder:
ros
godbiter eller leker
utskjelling
fysisk straff, slik som et rykk i båndet
Deretter ble eierne spurt om sitt syn på dyr i en rekke spørsmål. På den måten kunne forskerne plassere dem i ulike «etiske typer».
Til slutt sammenlignet forskerne svarene for å se om det var en sammenheng mellom hvordan folk ser på dyr og hvordan de trener hunden sin.
Metoden er utviklet av forskere ved Københavns Universitet og er tidligere brukt til å vise en sammenheng mellom dyreetisk holdning og forbruk av svinekjøtt med dyrevelferdsmerking hos danske, svenske og tyske forbrukere.
Hundeeiere som ser mennesker som grunnleggende overordnet dyr, bruker oftere straff i trening, for eksempel et rykk i båndet.
Omvendt bruker hundeeiere som vektlegger dyrevelferd, langt oftere belønning som ros og godbiter.
– Når folk trener hunder, tenker man kanskje at det bare handler om effektivitet. Men i virkeligheten gjenspeiler valget også hvordan vi ser på forholdet vårt til dyr og vår plass i forhold til dem, sier Peter Sandøe, professor i bioetikk ved Københavns Universitet og en av forfatterne bak studien.
Lene Fuglsang-Damgaard, som nylig har fullført sin doktorgrad i menneske–hund-relasjoner ved Aarhus Universitet, har lest studien for Videnskab.dk. Hun er ikke overrasket over sammenhengen.
Ifølge henne handler hundetrening nemlig ikke bare om teknikk.
– Som hundetrener må man huske at det ligger noen verdier bak måten folk trener hunden sin på, forklarer hun.
Derfor er det heller ikke nok bare å peke på én «riktig» treningsmetode.
– Man må også forstå at eiere har en holdning som påvirker hvorfor de velger som de gjør.
Strenge unge, milde eldre
Det ser ut til at de aller fleste hundeeiere heller går til godbitposen enn å heve stemmen.
Undersøkelsen viser at 97 prosent av deltakerne bruker ros, og 86 prosent bruker godbiter og leketøy når de trener hunden sin.
Til sammenligning er det bare 25 prosent som bruker fysisk straff i treningen.
Annonse
Tallene må tolkes med en viss forsiktighet. Undersøkelsen bygger på selvrapportering, og det kan bety at noen framstiller egen atferd litt mer positivt enn den faktisk er.
Det skjuler seg likevel en interessant detalj i tallene som Lene Fuglsang-Damgaard har bitt seg merke i.
– Jo eldre man er, jo mer positiv trening bruker man. Det overrasket meg litt, fordi jeg nok hadde trodd at det var de mellom 18 og 34 år som var de mest «myke» og som tok i bruk nye metoder.
Er mer uerfarne hundeeiere
Forskning tyder på at positive, belønningsbaserte metoder for alvor begynte å få gjennomslag på 1980- og 1990-tallet. Siden har de blitt mer og mer utbredt i takt med forskning som peker på fordelene.
Fuglsang-Damgaard antar at tendensen i den danske studien skyldes at yngre hundeeiere ofte er mer uerfarne.
Derfor er det større risiko for at de reagerer spontant med et rykk i båndet i stressende situasjoner. Erfarne hundeeiere har mer overskudd til å ha en rolig og mer positiv tilnærming.
Forskerne traff en verkebyll
Selv om de fleste bruker positive metoder, er hundetrening et betent tema på internett. Forskerne traff en verkebyll da de delte spørreskjemaet sitt i ulike Facebook-grupper for hundefolk.
Hele 75 deltakere trakk seg fra undersøkelsen i protest da de så studiens definisjon av fysisk straff og oppfordret andre til å boikotte studien.
– Folk ble sinte over at bruk av rykk i båndet ble satt i samme kategori som å slå, dytte, riste hunden eller bruke el-halsbånd. Mange har kanskje tenkt: «Jeg rykker i båndet av og til, men jeg bruker jo ikke el-halsbånd», påpeker Fuglsang-Damgaard.
Ifølge henne kunne forskerne med fordel ha spurt mer konkret om de enkelte metodene i stedet for å samle dem i én kategori.
Annonse
Det erkjenner også Peter Sandøe og forskergruppa selv. I studien skriver de at framtidig forskning bør skille tydeligere mellom ulike treningsmetoder, for å unngå å stemple hundeeiere unødvendig.
Kan vi stole på dataene?
Den sterke motstanden betyr at man må være kritisk når man leser studien. Deltakerne er for eksempel ikke nødvendigvis representative for den gjennomsnittlige hundeeier.
Ruth Newberry, som forsker på dyreatferd ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), peker også på en kjent svakhet ved spørreskjemaer: Når folk selv skal beskrive atferden sin, kan de - helt ubevisst - fremstille seg selv som litt bedre enn de faktisk er.
– Det er selvfølgelig alltid begrensninger ved studier basert på selvrapportering, forklarer hun.
Samtidig advarer hun mot å konkludere med at vår indre moral er den eneste grunnen til at vi trener hunden på en bestemt måte.
– Dette er en studie basert på korrelasjoner (sammenfall, red.anm.). Korrelasjoner er ikke bevis på årsak og virkning. Det kan finnes andre faktorer som forklarer dette samspillet.
Om korrelasjon versus kausalitet
Korrelasjon betyr at det finnes en sammenheng mellom to faktorer. Når den ene øker, gjør den andre det også.
Men at noe skjer samtidig, betyr ikke nødvendigvis at det ene forårsaker det andre – det kan finnes mange andre forklaringer.
En australsk statistikk viser for eksempel at antallet drukningsulykker øker i takt med salget av is. Men det betyr ikke at isspising øker risikoen for å drukne. Den underliggende årsaken er trolig at folk både bader mer og spiser mer is om sommeren.
Kausalitet betyr derimot at det ene direkte forårsaker det andre. For eksempel at røyking øker risikoen for kreft.
For å finne en årsakssammenheng kan forskere – hvis det er mulig og etisk forsvarlig – gjøre randomiserte forsøk, der én gruppe får en behandling som sammenlignes med en kontrollgruppe.
Det poenget er Peter Sandøe helt enig i. Han peker på at vi også påvirkes av miljøet vi lever i og det vi har lært hjemmefra:
– Det er jo klart at tradisjon, oppdragelse og kultur i bred forstand også spiller en rolle. Kommer man fra en kultur der man gjør ting på en bestemt måte, vil man som utgangspunkt også være tilbøyelig til å gjøre det samme, sier professoren.
Fra bruksdyr til familiemedlem
Men kan en amerikansk studie egentlig gjøre oss klokere på hundeeiere her hjemme? Ja, mener Lene Fuglsang-Damgaard. Hun venter i stor grad å se samme mønster.
Det skyldes særlig at synet på menneskets beste venn har endret seg mye de siste tiårene. Hunden har i stor grad flyttet fra hundegården og inn i sofaen.
Annonse
– I dag er mange hunder utelukkende selskapshunder og forventes ikke å utføre tradisjonelt arbeid som for eksempel å gjete sauer, forklarer Ruth Newberry.
– Da jeg var barn, fikk man jo høre at man skulle sette seg i respekt overfor hunden. Det fantes bestemte forestillinger om hvordan vi skulle omgås dyr og deres plass i verden, som har endret seg ganske mye siden da, sier han.
Den nye kunnskapen om hvorfor vi reagerer forskjellig på hunder kan kanskje også bidra til å dempe konflikter på treningsbanen eller i hundeskogen fremover.
Som Ruth Newberry sier:
– Når vi engasjerer oss i debatter om treningsmetoder, er det kanskje lettere for folk å komme til en felles forståelse hvis vi er bevisste på at ulike synspunkter kan være påvirket av forskjeller i etiske perspektiver.
