Hvorfor faller flere unge utenfor, til tross for at det aldri tidligere har vært gjort mer for å
få bukt med utenforskapet?
Et hovedspørsmål i en ny bok er om for mange faller utenfor – eller om rammene for å være innenfor er blitt for trange.
– Utenforskap er vanskelig for den enkelte og familien. Men det er ikke et individuelt problem. Og da kan det ikke løses bare med tiltak som skal endre den enkelte, sier professor Ove Skarpenes ved UiA.
Allerede tittelen signaliserer at forskerne ser på
utenforskap som et strukturelt samfunnsproblem, og ikke som individuelle feil og
mangler.
– Vi problematiserer utenforskap og spør hva det
egentlig er, hvem som definerer det og hva det betyr for de tiltakene som
settes inn, sier Nilsen.
Gjennom bokens 11 kapitler skriver 15 forskere om
flyktningbarn, skolefravær, ungdomskriminalitet og andre bekymringer knyttet
til utenforskap.
– Før skulket vi skolen som en slags motstand mot systemet. Nå heter det skolevegring. Men kan vi også se vegringen som en måte å gjøre motstand mot systemet på? spør professor Ann Christin E. Nilsen. Her sammen med professor Ove Skarpenes.(Foto: UiA)
Psykologi og økonomi dominerer
Samfunnsforskerne er kritisk til at fagfeltene psykologi og
økonomi har definisjonsmakten på feltet.
Når regjering og departementer
bestiller rapporter og utredninger om utenforskap, er det som regel fagfolk
derfra som leder arbeidet.
– De ender gjerne med å se utenforskap som et
individuelt problem som må repareres. Men vi tror like gjerne det er et
standardisert samfunn som må endre på måtene skole og arbeidsliv er innrettet, sier
Nilsen.
Mer skole enn tidligere
Nilsen minner om at skolen har endret seg
betraktelig de siste 30 årene.
Barn og unge går i dag lenger på skolen. De har
flere timer per dag. Skoletimene preges av mer teori enn tidligere. Allerede i
barnehagen skal barna lære. Og allerede i barnehagen kartlegges barnas språkutvikling og
kroppsbeherskelse.
– Kartlegging og statistikk er ikke nøytrale
hjelpemidler. De beskriver virkeligheten og foreskriver samtidig hvilke idealer
vi bør jobbe mot. Det er for eksempel fra statistikken
vi henter gjennomsnittet, sier Nilsen.
Kategoriene
skaper virkelighet
Et sentralt poeng for forskerne er at
måten vi snakker om utenforskap på, slett ikke er en nøytral talemåte.
Annonse
Samfunnsviterne ser kategorier som utenforskap og «gutteproblemer» som samfunnsskapte
– en konstruert virkelighet.
– Når vi sier at barn er i risikosonen, har vi
både beskrevet saken samtidig som vi forsterker bekymringen for disse barna. Vi
må jo hjelpe dem ut derfra, sier Skarpenes.
Forskerne viser blant til den kanadiske forskeren
Ian Hacking når de begrunner dette. Han har utviklet teorier som viser hvordan
vi aktivt tilpasser oss våre egne og andres beskrivelser av hvordan vi er.
– Vi forstår oss selv ut i fra kategorier og
klassifikasjoner. Noen ganger fremstår uttrykk som drop out og barn i
risikogrupper rett og slett som roller vi tilskriver folk og som de kan søke
tilflukt i, sier Skarpenes.
Samfunnet må akseptere flere avvik
Boken retter seg både mot studenter, byråkrater,
politikere og allmennheten.
– Boken er et innspill til den offentlige
debatten, og vi håper både foreldre, lærere og andre interesserte vil diskutere
det vi tar opp, sier Skarpenes.
Han og kollegene har først og fremst ønsket å
problematisere hva utenforskap er, uten å komme med løsninger.
– Vi tror ikke det finnes noen kvikke måter å
fikse dette på, men flere av forskerne i boken argumenterer for at samfunnet må
akseptere flere avvik i skole, barnehage og andre institusjoner, sier
Skarpenes.
– Før skulket vi skolen som en slags motstand mot
systemet. Nå heter det skolevegring. Men kan vi også se vegringen som en måte å
gjøre motstand mot systemet på? spør Nilsen.
Referanse:
Antologien «Det samfunnsskapte utenforskapet» er redigert av professor Ann
Christin E. Nilsen og Ove Skarpenes og professor ved Universitetet i Agder. Fagbokforlaget, 2025.
