– Verdensordenen slik vi kjenner den og som vi har kjempet for i 80 år, er slutt, og jeg tror ikke at den vil komme tilbake, sa statsminister i Danmark Mette Frederiksen under en konferanse i Paris onsdag, ifølge NTB.
Også Canadas statsminister, Mark Carney, kom i forrige uke med en liknende vurdering, i forbindelse med Verdens økonomiske forum i Davos, etter at Canada inngikk en ny handelsavtale med Kina.
Espen Moe, professor på Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, tror at statslederne har rett.
– Uten at vi kjemper for det liberale demokratiet, kan det vise seg å være en parentes i verdenshistorien etter et «nice run» på rundt 500 år. Det er en reell mulighet.
I Davos uttalte Canadas statsminister, Mark Carney, seg om verdensordenen.(Foto: Kilpatrick Sean/CP/ABACA/NTB)
Dagens verdensorden
Moe forklarer at en verdensorden typisk danner seg etter en storkrig eller andre omfattende omveltninger.
– Etter andre verdenskrig ble det en delt verdensorden, med én vestlig og én kommunistisk leir. Da Berlinmuren falt i 1989, sto den vestlig-demokratiske igjen som vinner.
Verdensordenen viser til et sett med internasjonale normer og regler, lover og rett, og menneskerettigheter.
– Kort sagt handler det om hvilke kjøreregler som gjelder for nesten alle land, forklarer Moe.
Den vestlige verdensordenen omtales som liberal og demokratisk, i tillegg til regelbasert, ifølge Moe.
Selv uten en internasjonal politimyndighet har verdensordenen i stor grad blitt forvaltet av USA, med NATO som støtte.
Men ingen verdensorden opprettholdes av normer alene, understreker Moe:
Den vestlige verden er også nødt til å ha økonomisk dominans og militær makt.
Etter 1945, og særlig etter den kalde krigen, hadde Vesten nettopp denne kombinasjonen: økonomisk overlegenhet, normativ autoritet og militær styrke.
– I dag er situasjonen annerledes, forklarer Moe.
Kinas vekst utfordrer Vestens dominans
– Historisk har verdensordener kommet og gått med omtrent 100 års mellomrom, sier Moe.
Årsaken er enkel: Verden forandrer seg. Strukturelle forhold endres, og stater vokser i ulikt tempo.
– Den store strukturelle endringen i dag er en eksplosiv kinesisk økonomisk vekst over mange tiår, som gjør at landet ønsker større plass i det globale makthierarkiet.
Moe stiller spørsmål ved hvorfor Kina skal akseptere en orden de selv ikke har vært med på å forme.
– Hvorfor skal et marxistisk Kina akseptere denne verdensordenen? Hvilken legitimitet gir den Kina?
Samtidig peker han på Vestens svekkede posisjon.
– I en situasjon hvor USA vender seg inn mot seg selv og Europa har svak økonomisk vekst, er det ikke klart hvorfor noen andre land - og Kina i særdeleshet – skal betrakte Vesten som normativt overlegen lenger, på noe som helst vis.
Ifølge Moe forsvinner normenes kraft når den underliggende makten forsvinner.
– Når Europa er ute av stand til å produsere vekst og forsvare seg selv, vil andre systemer kunne få like stor normativ makt. Da er det ingen grunn til at for eksempel afrikanske autoritære stater skal betrakte Europa som forbilde, framfor Kina.
Etter den kalde krigen trodde mange at den liberale verdensordenen hadde vunnet fram for godt.
– Det kunne se ut som slutten på syklusene med nye verdensordener som avløser hverandre. At alle innerst inne visste at Vesten har rett. Men så fortsatte Kina å vokse, mens Europa stagnerte.
En mer autoritær verdensorden
– Hvordan en ny verdensorden kan se ut, er det store spørsmålet, og det er ekstremt vanskelig å forutse, sier Moe.
Han advarer samtidig mot alvorlige konsekvenser om den regelbaserte ordenen bryter sammen og viser til kriger i deler av verden der vestlige, liberale opplysningstanker aldri har fått fotfeste.
Annonse
– Der ser vi kriger hvor serievoldtekter og massakre blir regelen, ikke unntaket. Man gjør det man trenger for å vinne, uten å ta hensyn til sivilbefolkningen.
Ifølge Moe kan fravær av felles spilleregler bli den nye normen.
– I fraværet av en liberal verdensorden er én mulighet at alle maktmidler vil ligge på bordet hver gang det oppstår konflikt.
I et slikt scenario ser han for seg en mer autoritær verdensorden, som i større grad bygger på stormaktenes interessesfærer.
– Stormaktene kan i praksis seg imellom bli enige om hvem som kan gjøre hva på ulike områder. Det vil innebære et USA som lar Europa seile sin egen sjø i mye større grad.
Et eventuelt sammenbrudd i det amerikanske demokratiet vil forsterke denne muligheten, mener Moe.
– Det amerikanske demokratiet kan utmerket falle. Da står vi igjen med en verdensorden som ikke er demokratisk, liberal eller regelstyrt.
Samtidig stiller Moe spørsmål ved om USA på sikt vil forstå at et brudd med NATO og Europa vil svekke landet.
– Det kan ende med at Kina og USA setter grensene. Det kommer til å bli en mer autoritær verden, ikke en liberal.
– Det finnes en del forskjellige utganger, men det er vanskelig å se for seg at verden blir sånn som før. Vi skal ikke tilbake til Obama, Bush eller Clinton.
Moe forklarer at store, strukturelle brudd sjelden skjer gradvis.
Annonse
– Et strukturelt skifte representerer et kjempesvært mulighetsvindu som det ofte kjempes en intens politisk kamp om å vinne.
Ifølge han kan 2026 bli et avgjørende år.
– 2026 er et skjebneår for NATO, amerikansk demokrati og for hele den vestlige verdensorden - hvis én faller, faller sannsynligvis alle tre.
Skal Europa forbli relevant, må kontinentet ta større ansvar for egen sikkerhet, mener Moe.
– Liberale ideer kan ikke tas for gitt lenger. Dette er noe man må kjempe for, både politisk og økonomisk.
Moe mener utviklingen kan tvinge fram et oppgjør mot gamle forestillinger om at den liberale verdensordenen er et permanent fremskritt.
– Europa, og etter hvert USA, har vært dominerende i flere hundre år. Dersom den liberale verdensordenen faller, så kan vi bli nødt til å ta innover oss at den 500 års perioden kan være en parentes i verdenshistorien som nå går mot slutten.
