For drøyt 10 år siden ble nettbrettet entusiastisk innført i norsk skole. 

Barn ned i første klasse fikk sitt eget nettbrett, i stor grad som erstatning for lærebøker, kladdebøker, blyant og viskelær. 

Det skulle revolusjonere skolen, gi mer motiverte elever og mer og bedre læring. Det var lite rom for tvil og innvendinger da «morgendagens skole» skulle ta form.

I dag er holdningen snudd: De negative konsekvensene av mye skjerm i skolen har kommet tydelig fram. 

Flere kommuner har droppet nettbrett for de yngste, applaudert av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Hun har uttalt at digitaliseringen av skolen har feilet og at balansen mellom bok og skjerm må bli bedre.

Stemplet som teknologivegrer

Geir Haugsbakk ble selv satt i bås med historiens verste teknologivegrere da han i 2014 uttrykte skepsis til den ukritiske digitaliseringen i skolen. 

Det han sa var visstnok omtrent på nivå med å være motstander av boktrykkerkunsten på 1600-tallet eller av fargefjernsyn på 1970-tallet.

Nå har professoren i pedagogikk ved Universitetet i Innlandet, som nylig ble pensjonist og professor emeritus, gitt ut bok med et historisk tilbakeblikk på innføringen av ny teknologi i skolen. 

Han går 40 år tilbake, til de første PC-ene kom inn i skolen på 1980-tallet og fram til i dag, hvor vi famler i møte med muligheter og farer med kunstig intelligens i undervisningen.

I boka «Entusiast og bakstrever» skildrer han hvordan det ble argumentert da nettbrettene kom inn i skolen, på både nasjonalt og kommunalt nivå. Bærum var første kommune som prøvde det ut, deretter fulgte raskt flere andre.

– Det er skremmende å se hvor naive forestillinger det var hos politikere og administrative ledere. Det var tverrpolitisk enighet. Også sentrale deler av akademia støttet opp. Motstemmer blant foreldre og lærere ble ikke tatt hensyn til – det var nærmest som en massesuggesjon, sier Geir Haugsbakk.

Før var det skolen som styrte

Haugsbakk har fulgt innføringen av datateknologi i skolen siden 1980-tallet.

– Den gang var det forventet at skolen og lærerne skulle legge premissene. Det var kritiske refleksjoner rundt muligheter og negative konsekvenser av den nye teknologien. Etter hvert ble digitalisering et politisk mål og slagordene erstattet de nyanserte vurderingene, sier han.

Dette skjøt fart da internett kom for fullt på 1990-tallet, forteller den pensjonerte professoren. Utdanningspolitikken ble utledet fra de overordnede politiske føringene for teknologi- og samfunnsutvikling. Lærerne ble satt mer og mer på sidelinja.

De store, amerikanske teknologiselskapene var pådrivere, med tette bånd til makta i USA, den gang som nå, ifølge Haugsbakk.

Tek-selskapene fikk lede an i en utvikling som skulle gi konkurransefortrinn i den nye økonomien. Digitaliseringen av skolen ble en viktig del av dette. Disse tankene slo også raskt rot her i landet, forteller han.

I lomma på Big Tech

Fra 2014 og framover gjorde nettbrett fra Apple og Google sitt inntog i så å si alle skoler i Norge, båret fram av det Haugsbakk kaller svulstige slagord skapt av teknologiselskapene.

– Alt var på teknogigantenes premisser. Det ble skapt en negativ stereotypi av den tradisjonelle skolen, mens den teknologiske framtidsskolen ble solgt inn med bransjens reklamespråk, sier han.

Big Tech fikk stor makt i norske klasserom. Haugsbakk mener vi var naive, ikke minst med tanke på det vi etter hvert vet om teknologiselskapenes forretningsmodeller: De lever av informasjon om oss brukere.

Vi ga dem ungene våre på sølvfat, og gjorde dem vant til å bruke skjermen, ifølge Haugsbakk.

– Vi har vært ført bak lyset av disse selskapene, og i skolen har vi sørget for at de har fått rekruttere svært unge brukere, sier han.

– Men samtidig er vi vel prisgitt dem, så lenge det er de som utvikler den rådende teknologien?

– Ja, og det er en skremmende tanke at så viktig infrastruktur er totalt overlatt til noen få gigantselskaper, sier den pensjonerte professoren.

Motkreftene vinner fram

Haugsbakk mener det gradvis har blitt en mer nøktern holdning til nettbrett i skolen her i landet. Motkreftene er sterkere – blant foreldre, lærere og andre.

Nå er papirboka på full fart tilbake i skolen. Kunnskapsministeren har sagt at skjermen skal ha en plass i klasserommet, men bare når den faktisk gir god læring.

Er det fristende å si «hva var det jeg sa»?

– Nei, det vil jeg nødig gjøre, men det er viktig å lære av erfaringene og de feilene som er gjort. Her mangler det fremdeles mye, sier han.

Men samtidig, nå som farene ved skjermbruk dominerer samfunnsdebatten, er det en fare for at pendelen i skole-Norge svinger for langt i den andre retningen?

– Det er det opplagt. Det er nødvendig at vi er åpne og får en nyansert debatt basert på pedagogiske vurderinger. Men da er det aller viktigste at vi i første omgang kan fri oss fra innflytelsen til de store selskapene og i størst mulig grad utvikler løsninger som norske skoleledere og lærere har full kontroll over, sier Haugsbakk.

Både entusiast og bakstrever

Nå står vi midt oppe i en diskusjon om hvilken plass KI-verktøy skal ha i skolen. Igjen hører vi svulstige visjoner om hvordan teknologien vil endre utdanningen.

– Det er ingen tvil om at teknologioptimismen fortsatt råder. Men situasjonen er en annen, jeg synes det virker som nyansene er flere og motforestillingene mot kunstig intelligens er mer framtredende, sier Haugsbakk.

Det er imidlertid skremmende at mulighetene til å regulere KI-utviklingen begrenses av en ny og aggressiv framferd fra Trump-administrasjonen og teknologigigantene i kompaniskap, legger han til. 

«Entusiast og bakstrever», har pedagogen ved Universitetet i Innlandet kalt boka som oppsummerer 40 år i faget. Hva er han selv?

– Jeg er nok en entusiast og en bakstrever på en og samme tid. Vi trenger begge deler – vi må forene fascinasjon for ny teknologi i undervisningen med en kritisk tilnærming, sier professor emeritus Geir Haugsbakk.

Referanser:

Geir Haugsbakk: Entusiast og bakstrever. Om en forunderlig ferd mot en fulldigitalisert skole. Oplandske bokforlag, 2025. Doi.org/10.60725/1p7c-tb75

Geir Haugsbakk: Digital skole på sviktende grunn – om nye muligheter og dilemmaer. Gyldendal norsk forlag AS, 2010.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Innlandet

Universitetet i Innlandet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.