8. august 1956 begynte det å brenne i en heissjakt i en gruve i Marcinelle i Belgia.
Kullosen som spredte seg ned i gruven, drepte alle de 262 mennene som jobbet der. Over halvparten av dem var italienske gjestearbeidere.
– Det har vært et nasjonalt traume i Belgia, forteller Magnus Deli Vigeland, som forsker på rettsgenetikk ved Oslo universitetssykehus.
Spesielt fordi 14 av de døde gruvearbeiderne aldri ble identifisert.
Nå har Vigeland forsket på saken sammen med norske, svenske og belgiske kollegaer. Det skulle føre frem til et nytt svar. Og en ubehagelig sannhet.
Belgisk politi spurte om hjelp
Etter mange år med press fra etterkommere av ofrene fra gruveulykken, tok saken en ny vending i 2021.
Levningene fra de umerkede gravene ble hentet opp igjen fra bakken og DNA-testet.
Belgisk politi klarte å identifisere tre av likene. Så møtte de på en vegg.
Metodene politiet bruker for å teste DNA, er nemlig billige og enkle. De inneholder bare noen få genetiske markører som lett kan måles på et laboratorium.
Magnus Deli Vigeland forsker på rettsgenetikk. Men som matematiker skjer ikke arbeidet på et laboratorium, men tavla og datamaskinen.(Foto: Eldrid Borgan / forskning.no)
− Rettsgenetikk er spesielt. For man kan ikke lage nye systemer uten videre. Alle DNA-profiler i verden er basert på disse gamle markørene, sier Vigeland.
Vigeland og hans norske kollegaer er matematikere og statistikere. De har utviklet flere metoder som kan brukes til å identifisere folk i vanskelige DNA-saker.
Derfor spurte belgisk politi dem om hjelp.
Rakk å jobbe i fire måneder
Italienske Rocco Ceccomancini ble ansatt i kullgruven i Marcinelle i 1956.
19-åringen rakk bare å jobbe der i fire måneder før katastrofen 8. august.
Han ble aldri identifisert blant de døde.
Nå, 70 år senere, har Ceccomancini tre gjenlevende familiemedlemmer som kunne DNA-testes.
Én kusine og to døtre av en fetter.
Annonse
− Gullstandaren er å matche mot familiemedlemmer, aller helst foreldre eller barn. Hvis de er lenger unna, er det mer utfordrende, sier Vigeland.
Rocco Ceccomancini(Foto: Coll. Le Bois du Cazier, Marcinelle)
Røyk velter ut av gruven i Marcinelle i 1956.(Foto: Camille Detraux, via Wikimedia commons, CC-BY-SA-4.0)
Måtte lage nye metoder
Den enkleste måten å løse mysteriet på ville ha vært å analysere hele den genetiske koden, påpeker Vigeland. Altså alle de rundt tre milliardene av basene A, C, T og G.
Men det er dyrt.
– Selv så viktig denne saken er i Belgia, så var det ikke penger til å gjøre dette, forteller Vigeland.
Heldigvis ville svenske forskere hjelpe til.
De kjørte DNA-prøvene gjennom en egenutviklet test som måler nesten 5.000 punkter i arevstoffet. Både fra de 14 ofrene og fra familier som savnet noen etter gruveulykken.
Men med såpass perifere familiemedlemmer ga ikke standard statistikk sikre nok svar på om de var i slekt, forklarer Vigeland.
De norske forskerne måtte lage nye metoder.
Simulerte mange slektstrær
Tavla og datamaskinen ble de viktigste verktøyene.
For å løse gåten simulerte forskerne hva som skjer når DNA arves gjennom et slektstre.
Annonse
Det foregår slik:
(Foto: National Human Genome Research Institute, By Courtesy: National Human Genome Research Institute, Public Domain)
DNA er pakket inn i 23 par med kromosomer.
Ett sett fra mor, ett fra far.
Før du gir kromosomene videre til egne barn, blandes hvert kromosompar med hverandre.
Ikke som to kortstokker som stokkes sammen.
Men mer som å plukke ut tilfeldige bunker med kort fra hver kortstokk. For så å lage en ny.
Mye variasjon i hva slektninger deler
Denne grove blandingen kan gi rare utslag.
Kanskje et stort jafs av et kromosom er helt forskjellig hos deg og broren din. Mens den samme delen er prikk lik som hos tremenningen din.
– Det er mye variasjon i hvor mye DNA slektninger faktisk deler, sier Henrik Nordtorp.
Han er med på den nye studien og jobber med en doktorgrad i rettsgenetikk med Vigeland som veileder.
– Statistikk, matematikk og dataanalyse blir verktøy for å si noe presist om nettopp den variasjonen, forklarer Nordtorp.
Henrik Nordtorp og veileder Magnus Vigeland tegner alltid opp slektstrærne på tavla før de begynner å regne.(Foto: Eldrid Borgan / forskning.no)
En ny identifisering
Ved å kjøre mange simuleringer av hvordan DNA kan ha beveget seg gjennom slekstrærne til de døde arbeiderne, kunne forskerne gi et svar.
For hver av de elleve familiene regnet de på sannsynligheten for at de var i slekt med en av de avdøde.
Annonse
Et av svarene førte til en formell identifisering. De kunne konkludere med at italieneren Rocco Ceccomancini var en av de 14 som ble lagt i umerket grav.
De norske forskerne bekreftet også de tre identitetene italiensk politi allerede hadde kommet frem til.
I den nye studien er det bare disse fire som er beskrevet.
Avslørte ubehagelig sannhet
Men hva med resten?
Svaret overrasket forskerne.
– Det vi oppdaget er at flere av familiene matcher ingen av dem, sier Vigeland.
Konsekvensen av dette funnet avslører en ubehagelig sannhet.
Nemlig at noen av de omkomne må ha blitt overlatt til feil familie etter ulykken.
– Identifiseringen som skjedde i gamle dager, var mye mer usikker enn i dag. Da hadde de jo ikke DNA, sier Vigeland.
Med over 250 døde må det ha vært en ekstremt krevende situasjon, påpeker han.
– Våre analyser tyder
dessverre på at feil ble begått, sier forskeren.
For noen av de savnede var det også for få familiemedlemmer til å kunne konkludere om de var blant de 14.
Flere brikker i puslespillet
Den nye studien føyer seg inn i en rekke historiske saker som har blitt løst ved hjelp av DNA. Det forteller Kirstin Janssen som er førsteamanuensis ved Rettsgenetisk senter ved UiT Norges arktiske universitet.
Annonse
Forsker Kirstin Janssen tror verktøyene kan bli nyttige i fremtiden.(Foto: Foto: UiT Norges arktiske universitet)
– Det er veldig fascinerende at man kan gjøre det, sier Janssen.
At forskerne bak den nye studien har utviklet nye metoder for identifisering, synes hun er veldig positivt.
– Jo flere brikker som passer inn i puslespillet, jo sikrere blir svaret, sier Janssen.
For selv om de etablerte metodene for å teste familierelasjoner fungerer ganske godt, er det alltid en liten risiko for å ta feil.
– Du kan gå glipp av noen, eller du kan komme fram til en familierelasjon som ikke er der, sier Janssen.
Kan bli nyttig i andre katastrofer
De nye verktøyene ligger åpent tilgjengelig for alle.
I fremtiden kan de bli nyttige i lignende type saker, tror UiT-forskeren.
– Ved naturkatastrofer, terror, krig eller store ulykker vil slike metoder hjelpe til å kunne identifisere personer, sier Janssen.
