Inkludering har lenge vært et mål i skandinaviske barnehager. 

Meningen er at alle barn skal inkluderes i fellesskapet. Likhet, deltakelse og universell tilgang har vært viktige verdier. 

For et autistisk barn for eksempel, har det i praksis betydd at de måtte tilpasse seg miljøet, forklarer Åste Mjelve Hagen.

Hun er forsker ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO.

Problemet med det er at vi forutsetter at barn som skiller seg ut fra flertallet skal mestre det samme og på samme måte, som flertallet, utdyper hun.

Istedenfor å tilby pauserom, tilbyr vi trening i å være i samme rom med andre.

Barna må tilpasse seg fellesskapet, ikke omvendt

Istedenfor å tilby forutsigbarhet, tilbyr vi hjelp til å takle uforutsigbarheten.

Vi trener barn som sanser intenst, trenger forutsigbarhet eller lærer i et annet tempo, i å gjøre som alle andre, forklarer Hagen.

– Inkludering betyr i praksis ofte at barna må tilpasse seg fellesskapet, ikke omvendt. Å være fysisk til stede er ikke det samme som å oppleve trygghet og tilhørighet, sier hun.

Hagen har sammen med Tamara Kalandadze, forsker ved Høgskolen i Østfold, publisert en ny forskningsartikkel om inkludering i barnehagen.

De lanserer seks prinsipper som kan hjelpe barnehagen å inkludere alle barn.

Mangfold viser vei til inkludering

Mangfoldsbegrepet har heldigvis utviklet seg, mener forsker Hagen. Hva som oppfattes som normalt er i endring. 

Nevrologiske forskjeller, som for eksempel autisme, ADHD og dysleksi, ses på som naturlige variasjoner av den menneskelige hjernen, ikke sykdommer som skal kureres eller normaliseres, utdyper hun.

– Dette betyr ikke at autisme, ADHD eller dysleksi ikke kan være funksjonsnedsettende eller skape støttebehov. Det betyr derimot at barnehagen må tilpasse seg barnet, istedenfor at barnet skal tilpasse seg barnehagen, presiserer Hagen.

De seks prinsippene i AMELIA-modellen er som følger:

1. Anerkjennelse av forskjeller

Anerkjenn at barn har ulike måter å være og lære på. 

Barn skal ikke måtte kamuflere eller maskere ved å etterligne eller skjule trekk for å anses som “klare” for barnehagelivet.

Ved å si «et autistisk barn» istedenfor å si «et barn med autisme», bekrefter vi barnet som en del av et menneskelig mangfold. 

Anerkjennelsen av mangfoldet kan gjerne brukes i fortellinger og leker.

2. Miljøet må endres, ikke barnet

Fleksibilitet i miljø og relasjoner er viktig. Dette kan bety å justere støynivå, belysning eller måten en aktivitet organiseres på. Gruppestørrelse, overganger mellom aktiviteter og krav til kommunikasjon kan også justeres. 

Slik kan stress reduseres og tilgjengelighet øke. Barnehagen kan for eksempel innføre områder uten for mye stimuli, som barn kan bruke når de ønsker. 

Det kan være et stille hjørne med myk belysning, støydempende hodetelefoner og taktile objekter. Disse grepene kan redusere faren for at barnet overveldes av for mange eller for sterke stimuli. 

Relasjonell fleksibilitet innebærer å øke forståelsen for og omfavne ulike måter å kommunisere på. Det betyr også å ta ansvar for å kommunisere effektivt med alle barn. 

Fleksibilitet betyr å aktivt legge merke til hva som gjør at et barn føler seg trygt, og å justere rutiner og forventninger deretter. 

Et barn som blir stresset og trenger hjelp å roe seg ned, kan bli rolig ved at en voksen sitter ved siden av og viser hvordan man kan roe seg med rolig pust. Dette hjelper barn gradvis å mestre selvregulering på egen hånd.

3. Engasjement gjennom ulike former for lek og deltakelse

Det er ikke bare talespråk, øyekontakt og samarbeidslek som er verdifullt. Stimming, parallell lek og alternativ kommunikasjon er også meningsfulle former for deltakelse og samspill.

Barn kan vise engasjement gjennom forskjellige handlinger, som bør forstås ut fra hvordan barnet selv utvikler seg. Parallell lek kan være like verdifull som annen lek.

Å anerkjenne disse ulike måtene å engasjere seg og samhandle på utvider pedagogers definisjoner av deltakelse og tilhørighet.

Noen barn foretrekker å sitte nær gruppen under lesestund og observere oppmerksomt, uten å delta verbalt eller fysisk. 

Det er ikke bare utviklingsmessig passende for noen barn, men også særlig vanlig blant autistiske barn. 

4. Læring basert på barnets egne interesser

Interessebasert og barneledet pedagogikk betyr å verdsette barns smale interesser som læring og lek istedenfor “fikseringer”. 

Autistiske personer retter ofte oppmerksomheten dypt mot et begrenset antall interesser om gangen. Dette kan styrke engasjement, læring og regulering av følelser når interessene støttes. 

I stedet for å se smale interesser som barrierer for inkludering, erkjenner vi dem som veier inn i meningsfull kontakt, læring og måter å uttrykke seg på. 

Tilby gjerne gruppeaktiviteter basert på interesser. 

Et barn som er fascinert av dinosaurer, kan for eksempel være med å lede en felles graveaktivitet, eller lage et utstillingsbord med bøker og figurer som alle barna kan utforske.

5. Involvér foreldre og omsorgspersoner

Å samarbeide med barnets foreldre og omsorgspersoner, gir en bedre forståelse for barnet. 

De har ofte dyp innsikt i hvordan barnet sanser, regulerer seg og kommuniserer.

Når barnehagen skal vurdere om et barn er klar for å begynne på skolen, er det særlig viktig å involvere foreldre og omsorgspersoner. 

For autistiske barn er grunnleggende ferdigheter som sosial kommunikasjon, regulering av emosjoner og tilpasning til nye miljøer oftere det som kan forutsi en vellykket skolestart enn hvorvidt barnet kan skrive sitt eget navn.

6. Alltid universell utforming for inkludering

I stedet for å lage individuelle unntak, kan vi lage praksiser som gagner alle barn. 

For eksempel kan vi støtte alle barn med visuelle dagsplaner, sansehjørner, fleksibel sitteplassering og muligheter for stille lek. 

Se på variasjon som normalt istedenfor et avvik. Prinsippet om universell utforming er forankret i både Rammeplanen for barnehagen og Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. 

Når vi lager løsninger som fungerer for alle, oppfyller vi barnehagens lovpålagte ansvar for å skape likeverdig deltakelse – ikke bare for noen barn, men for alle. 

Ved å for eksempel bruke dagsplaner med bilder i barnas høyde kan vi øke forutsigbarheten for alle barn. 

Uro ved bytte av aktiviteter kan reduseres ved å vise tiden som nærmer seg bytte med et sandur for eksempel. 

Ved å benytte seg av verktøy for å redusere ulike måter å bearbeide tid, overganger og usikkerhet på, inkluderer vi alle.

— Ikke alle barn lærer eller er sosiale på samme måte. For at inkludering skal være virkelig meningsfull, må miljøer anerkjenne og støtte forskjellene istedenfor å utjevne eller skjule dem, konkluderer Hagen.

Referanse:

Hagen, Å. M., & Kalandadze, T:  Unmasking Inclusion: Reclaiming Neurodivergent Childhoods in Scandinavian Early Childhood Education. Topics in Early Childhood Special Education, 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  – Autistiske barn er en berikelse for felleskapet og må få delta på sin måte

• 

  Barnehager fanger opp for få barn med behov for ekstra støtte

• 

  Dette gjør at barn som vokser opp i familier med lav inntekt, kan få like gode muligheter som andre senere i livet

• 

  Putins drøm om den perfekte familie

• 

  – Incels er farligere for seg selv enn for andre

• 

  The Force er her. Nå kan roboter sveve og løfte ting kontaktløst

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER