Det finnes ikke mye sikker kunnskap om konger og dronninger i vikingtiden. 

Det skulle man ikke tro, for de fleste av oss kan navnet på mange av dem. Vi har vokst opp med sagafortellingene om Harald Hårfagre, Eirik Blodøks, Gyda, Ragnhild og mange flere. 

Arkeologiske funn har gitt mye kunnskap om vikingtiden: hvordan de levde, døde, bodde og reiste. Men gravene, sverdene og brosjene gir oss ikke navn og forteller hvem disse vikingene var.

Sagaene, derimot, flommer over av fortellinger om konger og krigere. Vi får lange slektstrær og kan lese om hva de gjorde og hva de sa. 

Forskere bruker fem typer kilder til vikingtiden - år 800 til 1050. Klikk på en boble for å lese mer om hva hver enkelt kilde kan fortelle - og hva den ikke kan fortelle: 

Haralds Hårfagres kongsgård?

Over hele Norge er gater kalt opp etter sagakongene. De har fått minnesmerker og statuer. På turistattraksjonene møter de besøkende vikinghistoriene slik sagaene fortalte den. 

På Avaldsnes hadde Harald Hårfagre kongsgard, ifølge sagaforfatter Snorre Sturlasson. Der ligger Nordvegen historiesenter som slår fast at dette er et faktum. 

Håkon Reiersen er arkeolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger. Han ledet utgravninger i havna på Avaldsnes på Karmøy.

– Historien om Harald Hårfagre som samler Norge, er kongeslektens opphavsmyte, som Snorre har fikset på og trikset med. Men om vi prøver å ta bort all støyen, så finnes det kanskje likevel en historisk kjerne der, sier Reiersen.

For femten år siden gjorde arkeologer fra Universitetet i Oslo en stor utgraving på Avaldsnes. De lette blant annet etter arkeologiske funn som tilsa at gården var en kongsgård på 800- eller 900-tallet. 

Det fant de ikke.

Lite fra vikingtid på Avaldsnes

For å slå fast at det var en kongsgård «må vi ha mer håndfaste bevis for en aristokratisk bebyggelse med for eksempel gildehall, eksotiske gjenstander eller annet som signaliserer høy status», skrev arkeologene på uio.no.

– Det er kanskje underkommunisert at det ble funnet veldig lite fra vikingtiden i utgravningene på Avaldsnes. En mulig forklaring på manglende funn er at det ble bygd en kirke og en kongsgård på samme sted i middelalderen. Det kan ha ødelagt eldre spor, sier Reiersen.

– Var Avaldsnes var kongsgård i vikingtiden? 

– Det er vanskelig å svare sikkert på dette. Hvis en ser samlet på alle trekulldateringer, ser det ut til at det skjedde et oppsving i aktiviteten på Avaldsnes i årene 850-900. Dette er perioden da Harald Hårfagre ifølge Snorre kom til makten og etablerte seg der, sier Reiersen.

Maktsenter før og etter

Det er gjort mange arkeologiske funn som viser at Avaldsnes var et maktsenter før og etter vikingtid.

At det var kongsgård på Avaldsnes på 1200- og 1300-tallet kan tyde på at det var tradisjon for konger å ha sete der.

Fra før og i vikingtid, cirka 800 til 1050, er det funnet to skipsgraver noen knappe kilometer nord for Avaldsnes. 

I skipsgravene er det funnet bryner fra Trøndelag og gjenstander fra Frankerriket og Baltikum.

– Dette er handelsvarer som ga grunnlag for makt, sier Reiersen.

Passer med Snorre

Disse to gravene ble funnet for mer enn 100 år siden, men i 2023 fant arkeologer fra Universitetet i Stavanger en ny skipsgrav .

– Vi brukte georadar og fant spor av et skip som ennå ikke er datert. Like ved fant vi skipsnagler, som kan stamme fra en fjerde skipsgrav. En så stor samling rike graver viser at Avaldsnes var et maktsentrum da vikingtiden startet, sier Reiersen.

Gravene bekrefter ikke at en Harald Hårfagre var konge i området. 

– Skipsgravene passer godt inn i Snorres fortelling om Hafrsfjord og Avaldsnes, sier Reiersen.

Vanskelig å formidle den vitenskapelige versjonen

Reiersen synes det er vanskelig å balansere den faglige versjonen av historien mot den tradisjonelle beretningen om Norges første konge.

– Det er fortellinger som folk har lært og har veldig sterke følelser rundt, så vi forskere våger ikke helt å kaste alt på båten. Noe kan tas vare på, i alle fall som gode fortellinger. Så kan arkeologien hjelpe oss til å finne ut hva som faktisk skjedde, sier Reiersen.

Reiersen forteller om et foredrag han var på, der nye analyser fra en østnorsk skipsgrav ble presentert. Resultatene var ikke i tråd med gamle fortellinger.

– Det kom en reaksjon fra publikum. Folk fra det lokale historielaget var nesten på gråten. Dette handler om røtter og lokal identitet. 

Professor Hans Jacob Orning ved Universitetet i Oslo forteller at middelalderhistorikere lever med usikkerheten. 

– Hvis vi bare skal si  ting vi er sikre på, kan vi like godt legge ned hele fagfeltet, sier Orning til forskning.no. 

– Vi har dessverre ingen tidsmaskin, så vi prøver å rekonstruere fortiden så godt det er mulig, sier Reiersen.

Mister vi Gyda? 

Professor Sverrir Jakobsson er professor i middelalderhistorie ved Islands universitet. Han forteller at det er lenge siden islandske historikere sluttet å tro på sagaene. 

– Men norske historikere tror fortsatt på fortellingene som ble skrevet på Island på 1100- og 1200-tallet, sier Jakobsson. 

Han synes det er pussig at det er sagaene i Heimskringla skrevet av Snorre Sturlasson rundt år 1220 som har fått gjennomslag. 

– Det er jo ikke de sagaene som er nærmest i tid til vikingtid. Heimskringla er kopiert av eldre kilder, som har helt andre versjoner av personer og begivenheter. Men det er disse fortellingene man har lært om som barn, og de har sterke, følelsesmessige røtter i befolkningen, sier Jakobsson. 

Gir vi opp Heimskringla, mister vi Gyda, hun som ikke ville gifte seg med Harald før han samlet landet. 

– Det er en god historie, men Gyda finnes jo ikke i noen andre sagaer, sier Jakobsson. 

Historieprofessoren mener vi må leve med at sagaene ikke kan brukes som historiske kilder. 

– Det blir som kong Arthur i England. Det er mange som har prøvd å bevise hans eksistens, men det lar seg ikke gjøre. Det er likevel en fin opphavsmyte. Så kan man heller forske og skrive om det man faktisk kan vite noe om, sier Jakobsson. 

Gir elevene begge versjoner

Ved Nordvegen historiesenter på Avaldsnes blir turistene møtt av Hårfagre og Gyda i helfigur. De kan se film om Avaldsnes' historie basert på sagaene. 

I skoleprogrammet formidler Cathrine Glette derimot både sagafortellingene og den vitenskapelige historien.

Nesten alle elevene har hørt om Harald Hårfagre og at han samlet Norge til ett rike.

– Jeg vil at elevene skal forstå historien, ikke bare få masse informasjon. Derfor er det viktig å snakke om kildekritikk, men den må tilpasses elevenes alder, sier museumspedagogen til forskning.no. 

Hun forteller om hvordan arkeologiske funn viser at Avaldsnes var et maktsentrum i vikingtid, men også at det ikke er sikkert hvem som bodde der. 

– De satte jo ikke opp navneskilt ved gravene.

– Jeg bruker sagafortellingen om Hårfagre til å fortelle om makt, konflikt og politikk i vikingtiden. Samtidig er jeg åpen om alt vi ikke vet, sier Glette.

LES OGSÅ

Slaget i Hafrsfjord samlet ikke Norge, slik vi lærte på skolen

Nei, Island ble ikke befolket av frihets­elskende nordmenn

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev