Denne artikkelen er produsert og finansiert av VID vitenskapelige høgskole - LES MER.
Merethe har blitt fratatt omsorgen for barna sine i to omganger. Dette har hun savnet i etterkant
Foreldre blir stående veldig alene etter en omsorgsovertakelse, mener forsker.
– Skal barnevernet være den jeg gråter på skulderen til? Jeg tror ikke det, sier Merethe Løland. I 2021 opplevde hun for andre gang å bli fratatt et av barna sine.(Foto: Privat)
VID vitenskapelige høgskole Byline last nameVID vitenskapelige høgskole
Publisert
– Skal barnevernet være den jeg gråter på skulderen til? Jeg tror ikke det, sier Merethe Løland.
I 2021 opplevde hun for andre gang å bli fratatt et av barna sine.
– En av dem som skrev rapporten som førte til omsorgsovertakelsen, spurte om hun skulle komme og trøste meg. Det var det tilbudet jeg fikk. For meg var det uaktuelt, sier hun.
Opplevelsen var en helt annen da barnevernet i 2010 overtok omsorgen for hennes to eldste døtre, som da var 8 og 12 år.
– Den gangen fikk jeg en helt fantastisk saksbehandler. Hun tålte å ta imot min historie, sier hun.
Hun opplevde at saksbehandleren hjalp henne å løse utfordringene sine, i stedet for å bare påpeke hva som var feil. Etter hvert fikk hun begge barna tilbake.
– Hun så at jeg hadde det som skulle til. Jeg var heldig å få den ene som hjalp meg, sier hun.
Ofte uavklart hvem som skal hjelpe foreldrene
En ny rapport fra Bufdir viser at det i kun halvparten av sakene blir laget en plan for hvordan foreldrene skal følges opp etter omsorgsovertakelse.
– Foreldre som fratas barna sine, opplever som regel sitt livs største krise. Vår rapport viser at de ofte står veldig alene, sier forsker ved VID vitenskapelige høgskole, Ellen Syrstad.
Etter en omsorgsovertakelse har barnevernet en lovpålagt plikt til å tilby støtte og veiledning til foreldrene.
– Våre funn viser at det kan ta lang tid før foreldrene får hjelp. Ofte er det også uavklart hvem som skal hjelpe dem, sier Syrstad.
Mange har liten tillit til barnevernet
Løland har lest rapporten og mener den belyser det hun selv har erfart.
– Rapporten viser hvor lite systematisk og gjennomført oppfølgingen er, sier hun.
Hun er i dag daglig leder i Organisasjonen for barnevernsforeldre og snakker på vegne av både seg selv og andre i samme situasjon.
Hun mener oppfølgingen bør følge to spor. På den ene siden bør barnevernet følge opp foreldreferdigheter og jobbe for at barna kan flytte hjem igjen hvis det er aktuelt. Samtidig bør noen andre tilby støtte og hjelpe foreldrene med å bearbeide tapet og sorgen.
– Barnevernet må også jobbe med å opparbeide seg foreldrenes tillit. Mange foreldre har liten tillit til barnevernet, påpeker hun. Hun mener tid er en viktig suksessfaktor.
Annonse
– Jeg tror mye handler om knapphet på tid og ressurser, sier hun.
Mer bevissthet, men fortsatt ulik oppfølging
Norge har flere ganger blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i barnevernssaker. Det er noe av bakgrunnen for at Bufdir ønsket mer kunnskap om hvordan foreldre følges opp etter en omsorgsovertakelse. De ønsket også kunnskap om arbeidet rundt tilbakeføring av barna til foreldrene.
– Mange av barnevernsarbeiderne vi har intervjuet, forteller at de har fått en langt større bevissthet rundt disse temaene, sier Syrstad.
Rapporten viser at de fleste barnevernstjenestene har rutiner for oppfølging av foreldre, men bare halvparten har skriftlig oppfølgingsplan i hver sak. En av ti av barnevernstjenestene oppgir at de sjelden eller aldri har en oppfølgingsplan.
– Vi vet fra tidligere forskning at far ofte ikke ble involvert i saker om omsorgsovertakelse, sier forsker Ellen Syrstad.(Foto: VID vitenskapelige høgskole)
Foreldrene trenger hjelp på mange områder
Syrstad forteller at foreldrene gjerne har mange hjelpebehov.
– En utfordring er at hjelpen som tilbys, ofte ikke er koordinert mellom hjelpeinstansene, som NAV og psykisk helsevern, sier hun.
I rapporten viser forskerne for eksempel at det sjelden etableres et team som skal følge opp foreldre når barn tilbakeføres til foreldre. Ansatte i NAV og i psykisk helsevern fortalte at de ofte ikke fikk vite om omsorgsovertakelsen. De hadde ønsket seg et tettere samarbeid med barnevernet for å kunne bistå bedre i slike alvorlige livshendelser.
Fedrene får mindre oppfølging
Rapporten viser at fedre får mindre oppfølging enn mødre. I sakene som ble undersøkt, hadde 85 prosent av mødrene og 64 prosent av fedrene fått dokumentert oppfølging.
– Vi vet fra tidligere forskning at far ofte ikke ble involvert i saker om omsorgsovertakelse, sier Syrstad.
Annonse
– Ansatte i barnevernet uttrykker at de har blitt flinkere til å følge dem opp. Rapporten viser imidlertid at mange fedre fremdeles ikke får den samme oppfølgingen som mødre, påpeker hun.
Det gjaldt også i saker der far hadde daglig omsorg for barna.
Rapporten viser at foreldre med annen landbakgrunn får noe mer oppfølging enn foreldre med norsk bakgrunn, men at oppfølgingen av disse i større grad handler om kontrolltiltak.
Samtidig hadde de færre tiltak som handlet om samtale og veiledning.
De fikk også sjeldnere barna tilbake etter en omsorgsovertakelse.
Får hjelp av å hjelpe andre
Merethe Lølands yngste datter bor fremdeles i fosterhjem. De to eldste døtrene har blitt voksne.
Hun forteller at hun etter den siste omsorgsovertakelsen først og fremst har fått støtte fra eget nettverk. Hun finner også mye mening i jobben som daglig leder for Organisasjonen for barnevernsforeldre.
– Da jeg ble fratatt omsorgen i 2010, ble jeg invitert inn som erfaringsformidler i barnevernstjenesten i Stavanger. Der har jeg møtt ansatte i barnevernstjenesten og andre foreldre i samme situasjon. Det har vært fint å få bruke kunnskapen og erfaringene mine til noe fornuftig, sier hun.
Seks råd for veien videre
1. Foreldre må få hjelp med en gang
Rapporten viser at mange foreldre er i akutt krise etter en omsorgsovertakelse. De trenger emosjonell støtte, hjelp til å forstå situasjonen og den videre prosessen, og praktisk støtte til å få struktur i hverdagen.
2. Oppfølgingsplaner må ha klare mål
Hver forelder bør ha en egen skriftlig oppfølgingsplan som de selv får medvirke til. Planen bør ha et tydelig overordnet mål slik at arbeidet rettes mot gjenforening der det er aktuelt, og ivaretakelse av samvær og relasjonen mellom barn og foreldre hvis målet om gjenforening er forlatt.
3. Oppfølgingen av samvær bør styrke relasjonen mellom barn og foreldre
Samvær skal ikke bare handle om vurdering og kontroll, men bidra til å opprettholde og styrke båndet mellom barn og foreldre gjennom råd og veiledning.
4. Barnevernet må få et tydeligere ansvar for å koordinere hjelpen
Foreldrenes utfordringer er ofte sammensatte. Det bør presiseres at barnevernets oppfølgingsansvar omfatter å sørge for at oppfølgingen koordineres mellom ulike tjenester.
5. Oppfølgingen bør være likeverdig på tvers av kjønn, språk, kultur og funksjon
Barnevernstjenesten bør sikre likeverdig oppfølging av foreldre, slik at begge foreldre omfattes av oppfølgingsansvaret og oppfølgingen tilpasses foreldrenes språk, kultur, kognitiv fungering, sosial støtte og sosioøkonomisk situasjon.
6. Når barn flytter hjem igjen, må familien få helhetlig oppfølging
Foreldre og barn har ofte omfattende behov i overgangsfasen ved tilbakeføring. Det bør etableres et koordinert, tverrfaglig oppfølgingsløp ved tilbakeføring, med avklarte roller og ansvar før, under og etter at barnet flytter hjem.
Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Den belyser hvordan foreldre følges opp i ulike faser etter et omsorgsvedtak og i forbindelse med tilbakeføring av barn.
Rapporten er et samarbeid mellom VID vitenskapelige høgskole, Universitetet i Stavanger og OsloMet.
Bakgrunnen for prosjektet er økte krav til oppfølging av foreldre i den kommunale barnevernstjenesten, blant annet som følge av rettsutvikling, dommer fra Den europeisk menneskerettsdomstolen og endringer i barnevernsloven. Disse tydeliggjør både målet om gjenforening mellom barn og foreldre og barnevernstjenestens plikt til å følge opp foreldre.
Rapporten gir seks råd til hvordan man kan styrke oppfølgingen av foreldre både ved omsorgsovertakelse og ved en eventuell tilbakeføring av barna.
