Leoul har to barn med autisme: Hvorfor får så mange med innvandrerbakgrunn diagnosen?
Barn med foreldre fra noen av verdens fattigste land får langt oftere en autismediagnose før skolealder enn andre barn. – Jeg kjente ikke til diagnosen fra før, sier far til to barn med autisme.
Leoul Mekonen fikk to barn med autisme. – Det tok tid før vi klarte å akseptere at begge barna våre hadde fått en slik diagnose, forteller han.(Foto: Siw Ellen Jakobsen)
– Da det kom til direkte samspill med oss, var det noe som manglet.
– Hun sa aldri: «Mamma og pappa, se!» Det er noe små barn vanligvis gjør. De inviterer deg inn i opplevelsene sine.
Hun gjorde ikke det, forteller Leoul Mekonen.
Begge barna fikk autisme
Foreldrene begynte å lure på om noe var galt. De tok kontakt med fastlegen.
Der fikk de høre at utviklingen kunne være forsinket fordi datteren vokste opp med to språk.
Foreldrene slo seg ikke til ro med denne forklaringen. De mente at noe annet måtte ligge bak og presset på for å få datteren utredet.
Da hun var nesten tre år, fikk hun diagnosen autisme.
Da paret senere fikk en sønn, skjedde det samme igjen. Også gutten fikk diagnosen autisme.
– Jeg kjente ikke til diagnosen fra før, sier Mekonen.
– Ingen i familien vår har spesielle behov. Det tok tid før vi klarte å akseptere at begge barna våre hadde fått en slik diagnose, forteller han.
I dag bruker han sine egne erfaringer til å hjelpe andre familier som har barn med spesielle utfordringer. Det gjør han gjennom Rådet for kulturkompetanse i forebyggende arbeid, som Mekonen har grunnlagt.
Forskjeller mellom befolkningsgrupper
Forskere forsøker nå å forstå noe de ser flere steder enn i Norge:
Stadig flere små barn med bakgrunn fra visse deler av verden får en autismediagnose.
Ved Akershus universitetssykehus får de henvist små barn til utredning når det er stor bekymring for barnets sosiale, språklige og kognitive utvikling.
Annonse
Nevropsykolog Einar Aasen Tryti ved Ahus er nå i ferd med å ferdigstille en doktorgrad. Der har han sett på nettopp hvor mange autismediagnoser det er gitt over tid og på forskjeller mellom samfunnsgrupper.
Einar Aasen Tryti mener utviklingen i autismediagnoser har kommet så plutselig at forskningsmiljøene ikke har rukket å områ seg.(Foto: Siw Ellen Jakobsen)
I en av artiklene som inngår i doktorgraden, har Tryti sett på barn fra null til seks år. Han sammenlikner barn av to innvandrerforeldre med barn av to norskfødte foreldre i perioden 2007 til 2017.
Sånn har forskeren funnet ut at barn av innvandrerforeldre har større risiko for å få en autismediagnose – og at antallet diagnoser vokser langt raskere i denne gruppen.
Finner sterk økning i Norge
Men det er ikke tilfeldig hvilke land foreldrene kommer fra.
Særlig rask vekst i diagnoser er det når foreldre kommer til Norge fra land som skårer lavt på FNs utviklingsindeks (HDI). Den rangerer land ut fra blant annet inntektsnivå, utdanning og forventet levealder.
I Norge har vi gode pasientregistre som forskere kan bruke. Slik ser Tryti at:
Barn med foreldre fra land med lav HDI, født i perioden 2007 til 2009, hadde 50 prosent høyere sannsynlighet for å få en autismediagnose.
Samme gruppe barn født i 2010 til 2013 hadde 300 prosent høyere sannsynlighet for en slik diagnose.
Samme gruppe barn født i 2014 til 2017 hadde 700 prosent høyere sannsynlighet for å få diagnosen.
Forskerne forstår det ikke
– Det kan se ut som om det har skjedd noe i løpet av denne perioden, sier forskeren.
Han presiserer at de har brukt de samme kriteriene som klinikere over hele Norge har brukt gjennom hele perioden som er studert.
Men forskerne forstår ikke hvorfor utviklingen ser ut som den gjør.
Annonse
En vanlig forklaring når flere får en diagnose som autisme, har vært at helsevesenet er blitt flinkere til å kjenne igjen og oppdage autisme.
Tryti mener vi nå må innse at dette kanskje ikke er en god nok forklaring.
Handler det om genetikk?
Forskjeller i autismediagnoser mellom grupper er også blitt forklart med genetikk, altså arvelighet.
– Fra store forskningsprosjekter vet vi at genetiske faktorer har stor betydning.
– Men når vi ser nærmere på denne forskningen, er den i all hovedsak gjennomført på personer med europeisk opphav. Vi har svært lite kunnskap om hva som kjennetegner den genetiske sammensetningen hos barn med minoritets- eller flyktningbakgrunn som får diagnosen.
Men dette handler ikke bare om minoritetsbakgrunn, mener Tryti.
– Folkehelseinstituttet har også vist forskjeller i insidens knyttet til inntekt.Flest autismediagnoser er det hos familiene med lavest inntekt.
Fra Sverige er det forskning tilbake til 1980-tallet som tyder på at autisme forekommer hyppigere i enkelte minoritetsgrupper. Tilsvarende forskningsfunn er gjort i andre vestlige land.
– Det vi ser nå, er at forekomsten av autisme øker kraftig.
– Samtidig ser vi at forskjellen i forekomst mellom barn med majoritets- og minoritetsbakgrunn ikke bare består, men blir større, sier Tryti.
Annonse
Han mener utviklingen har kommet så plutselig at forskningsmiljøene ikke har rukket å områ seg.
– Vi trenger mer kunnskap om barna som får denne diagnosen.
– Vi er en veldig liten forskningsgruppe, og vi er kanskje de eneste som har samlet denne type data for akkurat denne pasientgruppa i Norge.
Vanskelig å sammenlikne
Tryti peker på at det er problemer ved å sammenligne autismediagnoser fra land til land.
Det er ulike metoder for å oppdage barn med autisme. I tillegg er etniske grupper og minoriteter ulike fra land til land.
I Norge brukes ICD-10-kriteriene fra 1990-tallet. Men det finnes også fire andre diagnoseverktøy som brukes i andre land og forskningsgrupper for å undersøke hvem som har og ikke har autisme.
– Dette gjør større metaanalyser vanskelige, sier Tryti.
Får diagnosen senere
Noe av problemet i den internasjonale forskningen er at forskerne slår sammen alle barn fra null til 18 år, slik det ble gjort i en nylig engelsk rapport, mener Tryti.
– Da blir forskjellene mellom barn med ulik bakgrunn mindre tydelige.
Men går man inn i de enkelte forskningsrapportene, viser det seg at den samme utviklingen skjer også i andre land. For eksempel Storbritannia, forteller han.
Forskerne ser blant annet at:
Annonse
Barn med majoritetsbakgrunn gjerne får diagnosen senere i livet. Mens barn med minoritetsbakgrunn ofte får den tidligere.
Barn som får diagnosen svært tidlig, har ofte mer omfattende utviklingsvansker og større hjelpebehov.Mange barn som får diagnosen tidlig i livet, utvikler ikke et funksjonelt talespråk.
– Hvis barn med majoritetsbakgrunn får diagnosen i skolealder eller tenårene, mens barn med minoritetsbakgrunn får den før skolealder, snakker vi trolig om to grupper med helt ulike prognoser og behov, sier Tryti.
Mye migrasjonsstress
Leoul Mekonen og hans kone har en bakgrunn som flyktninger og asylsøkere. De kommer fra Eritrea. Dette er et av landene som skårer lavt på FNs indeks for utvikling.
Mekonen kjenner mange migrantforeldre.
– De som kom hit til Norge på 1980-tallet, forteller at utviklingsforstyrrelser var uvanlig blant barna den gang.
Mekonen synes det er vanskelig å forstå hvorfor så mange barn med foreldre fra enkelte innvandrergrupper får en autismediagnose.
Selv er han opptatt av belastningen mange flyktninger har vært gjennom.
– De som kom tidlig, beskriver helt andre erfaringer med migrasjon enn vi som kom senere. De fikk ofte innvilget asyl etter bare tre måneder. Mange av oss som kom senere, har levd i usikkerhet og frykt over lang tid.
– Vi har vært utsatt for et ekstremt migrasjonsstress.
Lette etter en forklaring
Da datteren fikk diagnosen autisme, begynte Mekonen og kona å lete etter forklaringer.
De kom blant annet over amerikanske TV-programmer. Der ble det hevdet at vaksiner kunne føre til autisme. Dette er en påstand som senere er grundig tilbakevist gjennom forskning. Se blant annet artikler hos forskning.no her, herog her.
Men den gangen ble foreldrene redde. De valgte derfor å utsette vaksinering av sønnen.
– Men det handlet ikke om vaksinen. Sønnen vår fikk likevel den samme diagnosen.
Mekonen understreker at han ikke vet sikkert om migrasjonsstress kan forklare noe av utviklingen. Men han mener det er viktig at forskerne undersøker hvilke belastninger familiene har vært gjennom.
– Vi lever jo i en verden der mange faktorer virker sammen.
Også Einar Aasen Tryti etterlyser mer kunnskap om barna og familiene bak statistikken.
Han mener at den kraftige økningen i barn som tilfredsstiller diagnosekriteriene for autisme, utfordrer deler av det forskerne tidligere har trodd om autisme.
– Vi bør få bedre oversikt over hva diagnosekriteriene egentlig favner og hva som er veien inn i diagnosen.
– Dette kan være familier som har helt andre behov enn barn med autisme hadde på 1990- og 2000-tallet.
Erfaringer fra Akershus universitetssykehus er at mange familier har behov for støtte og hjelp, også lenge før en eventuell diagnose stilles, sier Tryti.
– Vi må derfor være forsiktige med å trekke konklusjoner om årsaken før vi har undersøkt nærmere hva som kjennetegner økningen i barn med tidlig sosial og språklig skjevutvikling.
Han kommer med en oppfordring:
– Det viktigste for barna og deres familier er at dette er utvikling vi må slutte å late som at vi forstår. Vi trenger mer kunnskap og flere ulike hjelpetiltak som kan tilpasses behovet til hvert enkelt barn og familie.