I Norges eldste brev ble prestene bedt om å skjerpe seg

I 1190 skjærer det seg mellom to av Norges mektigste. 

Gammelt håndskrevet brev med rundt segl og snor, utstilt på en lys bakgrunn.
Pavene sendte gjerne brev når de fikk høre om en konflikt, sier professor.
Publisert
Legg til forskning.no som en foretrukken kilde til dine google-søk.

Norges eldste brev befinner seg dypt nede i arkivhallene til Nasjonalarkivet inni fjellet på Sogn i Oslo.

Men brevet ble ikke skrevet her i nord.

Det kommer fra langt sør i Europa.

Norge var et katolsk land

Norge er et katolsk land fra 1030 og fram til reformasjonen i 1536, da katolisismen blir forbudt.

Det er langt mellom Norge og Roma på 1100-tallet. Men gjennom den katolske kirken har Norge likevel tette bånd til paven i Roma.

I 1189 har kong Sverre og birkebeinerne makten i Norge, etter en lang strid med rivaler støttet av kirken. Prester og biskoper deltok i striden. Blant annet ledet biskop Nikolas Arnesson en gruppe opprørere som satte fyr på hus og kirker i Bergen. 

Forholdet har vært turbulent mellom to av Norges mektigste, kongen og erkebiskopen. Men nå er en ny erkebiskop på plass i Nidaros. Eirik Ivarsson er innstilt på samarbeid med kongen. I 1190 har han og kong Sverre klar en fredsavtale for landet.

Det går ikke lang tid før det skjærer seg igjen.

Uenige om makta i kirken

Kongen vil krones av biskopen, men erkebiskop Eirik nekter å krone Sverre uten godkjenning fra paven.

De to er grunnleggende uenige om forholdet mellom stat og kirke.

Sverre mener at kirken skal være underordnet kongen. Eirik mener kirken skal lyde paven og ha stor frihet fra verdslige makthavere.

I Roma sitter pave Clemens den 3. Eirik Ivarsson besøker ham i 1189. Dette året er konflikten het mellom Eirik og Sverre.

Reisen er obligatorisk reise for nye erkebiskoper, ifølge en artikkel om brevet på Nasjonalarkivets nettsider.

Erkebiskop Eirik Ivarsson mottar palliet, som er en hvit krage som symboliserer hans verdighet og rolle som erkebiskop. Men han får også med seg noe annet tilbake mot nord. 

Skal trøste - ikke krige

Eirik får med seg det som i dag er det eldste brevet i norske samlinger.

Paven står naturlig nok på Eiriks side i konflikten med kong Sverre. Likevel vil han ikke at prester skal krige. 

Jo Rune Ugulen Kristiansen med Norges eldste brev i et arkiv.
Jo Rune Ugulen Kristiansen med Norges eldste brev.

I brevet kommer paven med et forbud til prestene.

– Pave Clemens den 3. skriver til alle geistlige i Norge om at de ikke får lov til å krige. Deres rolle skal være sjelesørgere og å gi trøst til skadde og døende, forteller Jo Rune Ugulen Kristiansen.

Han er førstearkivar ved Nasjonalarkivet.

Etter at kong Sverre til slutt vinner borgerkrigen, flykter flere biskoper fra landet. Eirik søker tilflukt hos en dansk erkebiskop i Skåne, som på tidspunktet er en del av Danmark.

Sverre ender opp med å bli bannlyst av paven.

Eirik Ivarsson kommer først tilbake da kong Sverre dør i 1202 og sønnen hans, Håkon Sverresson, tar over. Eirik og Håkon kommer bedre overens.

Dette står i pavebrevet fra 1189

Clemens biskop, tjener for de som tjener Gud, sender hilsen og apostolisk velsignelse til de kjære sønnene, alle prestene i Norge.

Da våpnene til prestene etter Den hellige skrift er bønner og tårer, er det farlig for dere, og i strid med yrket deres, at dere blir med i verdslige kriger. Dere skal holde dere unna verdslig uro i samsvar med apostelordet: ”Ingen stridsmann legger seg borti verdslige gjøremål” o.s.v. Dette er grunnen til at vi med apostolisk autoritet forbyr dere alle å være så tankeløse og uforsiktige at dere er med i krigstog, bortsett fra å gjøre bot og tildele andre kirkelige sakrament til døende menn, samt fraråde onde handlinger. Ellers vil vi med støtte fra Gud godkjenne og kreve fulgt uten brudd den dom som vår faderlige bror, erkebiskopen i Nidaros, feller over dere på grunn av dette.

Gitt i Lateranet [pavens residens] 28. januar i det andre året av vår pavetid.

(Kilde: Norgeshistorie.no)

– Det eldste brevet i Norge

Brevet har holdt seg godt etter 850 år med oppbevaring på ulike steder. Riksarkivet fikk brevet i 1937 fra Den arnamagnæanske samlingen i København. Opprinnelig lå det i et arkiv i Trondheim. Det er herfra historikeren Árni Magnússon lånte brevet - sammen med mange andre middelalderdokumenter.

Denne historien kan du også lese mer om på forskning.no.

– Dette er det eldste brev i vår samling. Ja, det eldste originalbrevet i Norge, sier Kristiansen.

Brevet skal være skrevet på eselskinn. Paveseglet er i bly med gule hamptråder.

– Hamp ble brukt som seglreimer når brevene inneholdt påbud eller forbud, sier Kristiansen.

Langt fra liv til lære

– Paver skrev vanligvis brev fordi et klagemål hadde nådd dem, ifølge Anders Winroth.

Han er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

– Jeg antar at noen hadde klaget på at prester brukte våpen i den daværende konflikten. 

Det kan også ha vært noen fra Sverres side som klagde til paven, ifølge Winroth. 

Han forteller at prestene gjerne var involvert i det som skjedde i samfunnet rundt dem. De hadde klare idealer å leve opp til. For eksempel skulle de helst ikke være gift.

I virkeligheten var de likevel ofte det, ifølge Winroth.

Ei heller skulle de bruke vold. Men virkeligheten kunne være annerledes.

– Det var ofte langt mellom idealer og virkelighet i middelalderens kirke og samfunn.

Kunne forsvare seg med vold

Pavebrevet fra 1189 har ikke med alle nyansene, kan Winroth fortelle. Riktignok forbød kirken prestene å bruke vold. Men det fantes unntak.

– Kirken tillot vold for å forsvare seg hvis de ble angrepet.

Portrett av professor Anders Winroth i mørk jakke og briller foran en grå bakgrunn.
Det kunne være langt mellom liv og lære for prestene i middelalderen, forteller professor Anders Winroth.

De kunne for eksempel møte på røvere ute på reise. Om de var på reise på et farlig sted, hadde de lov til å bære våpen.

– Men dette står det ingenting om i brevet fra 1189, sier Winroth.

Hvilken betydning fikk brevet? 

– Vet at brevet nådde frem

– Det er vanskelig å tenke seg at akkurat dette brevet fikk noen større umiddelbar virkning, sier Winroth. 

– Vi vet likevel at det nådde frem.

Gjennom århundrene som fulgte, ble det stadig mindre vanlig at katolske prester engasjerte seg i krig. Det gjaldt også i Norge, ifølge Winroth. 

Selv om vold var forbudt, søkte mange prester unntak for å kunne delta i krig. Men de fikk bare lov om de kunne overbevise paven om at volden ble utført i selvforsvar, ifølge Winroth. 

– Ettersom en prest ble avsatt fra tjenesten om han brukte vold til annet enn selvforsvar, tror jeg prestene ble mer og mer forsiktige med vold.  

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev

Powered by Labrador CMS