Annonse
Hvorfor får flere ADHD og autisme? Forskere finner mulig forklaring i DNA-et deres
Veien til å få en diagnose er blitt bredere, tyder ny analyse av genetikk på.
ADHD og autisme.
I noen land er antallet diagnoser så mye som tidoblet de siste tiårene.
I en ny studie mener danske DNA-forskere at de kan utelukke flere av de mest utbredte forklaringene på utviklingen.
For det skyldes ikke en økende genetisk risiko for å utvikle lidelsene, konkluderer de.
– Vi kan tvert imot se tegn på en uttynning av den genetiske risikoprofilen når det gjelder ADHD og autisme, sier Sonja LaBianca.
Mindre disponert for å få ADHD og autisme
Hun har stått i spissen for den nye studien og er forsker ved Institut for Biologisk Psykiatri under Amager og Hvidovre Hospital.
LaBianca og kollegene har analysert DNA i hælblodprøver fra over 37.000 dansker som har fått diagnosene i perioden 1994 til 2016. Resultatet:
– De som sist har fått diagnosene, er mindre genetisk belastet eller disponert for å få lidelsene enn dem som har fått dem tidligere, sier LaBianca.
Dermed er det altså ingen tegn til at spesielle giftstoffer fra miljøet har påvirket DNA-et vårt og økt tilbøyeligheten til å få påvist ADHD eller autisme.
I stedet kan forskerne peke på en annen og mer sannsynlig forklaring.
Anerkjent metode
Den nye studien har brukt en såkalt polygen risikoscore (PRS) for å finne en årsak til utviklingen.
Testen måler den samlede summen av forskjellige genetiske risikoer forbundet med bestemte sykdommer, atferdstrekk eller kognitive trekk.
PRS er en anerkjent metode, sier Niels Bilenberg, som er klinisk professor i barne- og ungdomspsykiatri ved Syddansk Universitet. Han har lest den nye studien for den danske forskningsavisen Videnskab.dk.
Det virker troverdig når studien viser et markant fall i genetisk risiko for ADHD og autisme blant dem med diagnoser, mener han.
– Det forteller om en ny virkelighet der man gir diagnoser til folk som i lettere grad viser tegn på disse lidelsene.
Annonse
– Det tolker jeg som at terskelen for å få en diagnose er blitt lavere.
Først har forskerne analysert utviklingen av den genetiske risikoen disse årene.
Deretter har de brukt resultatene til å teste sannsynligheten til tre vanlige forklaringer på økningen i diagnoser:
1. Flere oppdages
En populær forklaring er at vi er blitt bedre til å oppdage ADHD og autisme i befolkningen.
Den forklaringen stemmer ikke med det forskerne kan se i den diagnostiserte genetikken, mener Sonja LaBianca:
– Hvis økningen skyldes bedre oppdagelse, ville jeg vente at den genetiske risikoprofilen ville stige med årene, fordi vi dermed antar at en del har gått rundt med symptomer og genetiske risikofaktorer uten at vi har oppdaget dem.
Men det er ikke det dataene viser.
I stedet faller den genetiske risikoprofilen på tvers av alle faktorer – ikke bare for ADHD og autisme, men også for beslektede diagnoser som bipolar lidelse og schizofreni.
2. Endrede mønstre for diagnostisering
En annen forklaring er at psykiatrien i større grad gir diagnoser som ADHD og autisme fremfor andre.
Men forskerne avviser forklaringen om at diagnostiserte flyttes fra én diagnose til en annen, for eksempel fra å bli konstatert bipolar til å få diagnosen ADHD.
Annonse
LaBianca forklarer:
– Ellers ville vi for eksempel sett en økning i den genetiske risikoscoren for bipolar, mens den genetiske risikoscoren for ADHD ville falle blant dem som sist har fått en ADHD-diagnose.
3. Bredere kriterier for ADHD- eller autisme-diagnose
Den tredje vanlige forklaringen på økningen i diagnostiserte er at kriteriene for å få en ADHD- eller autisme-diagnose er blitt utvidet.
Det er den forklaringen forskerne nå mener er mest sannsynlig.
Men det betyr ikke at de kan sette to streker under den, understreker LaBianca:
– Det betyr at resultatene støtter en hypotese om at vi har gått fra smale, skarpskårne kriterier til noen bredere kriterier for hva det vil si å ha ADHD eller autisme, sier hun.
– Det er opplagt å tenke at folk dermed er mindre syke eller belastet av disse lidelsene i dag enn folk har vært tidligere. Men det kan vi altså ikke konkludere med ut fra en analyse av genetikk.
I den nye studien har forskerne bare sett på folks diagnoser. De har ikke data på symptomene deres – og de kan derfor ikke si om symptomene deres er blitt mindre tydelige med årene.
Mest lest
– Kan ikke utviklingen også handle om at det er blitt vanskeligere å leve med en annerledes tankegang eller atferd – og at man derfor søker etter en diagnose for å få hjelp?
– Jo, det er nærliggende å tenke at det er noe i samfunnet som gjør det vanskeligere å leve med disse lidelsene enn tidligere. Men det kan vi ikke si med sikkerhet.
Niels Bilenberg understreker at forklaringen om at kriteriene er utvidet, fortsatt er usikker. Den nye studien gir likevel anledning til diskusjon, mener han:
Annonse
– Vi er nødt til å ta stilling til hvem vi skal gi plass til i psykiatrien. Det er ikke plass til alle, og vi må bli bedre til å fokusere på dem som har mest bruk for hjelp.
Forsker etterlyser mer romslighet
I et større samfunnsperspektiv er vi nødt til å vise større romslighet overfor folk som har en annen atferd enn vi er vant til, sier Bilenberg.
– Det gjelder for eksempel mange av barna som vi i dag sender til spesialundervisning, og det gjelder mange voksne som i dag har vanskelig for å tilpasse seg utdanning og arbeidsmarkedet. Vi er nødt til å gi dem mer plass i det bredere samfunnet hvis vi skal ha ressurser nok til alle.
Studien viser ikke tegn til at det definitivt foregår overdiagnostisering, forklarer Sonja LaBianca. Hun viser til at det ellers ofte blir fremhevet i debatten om diagnosene.
– Folk med diagnoser har fortsatt en større risikoscore for ADHD og autisme enn resten av befolkningen, sier hun.
Men det er et «men».
Forskerne har bare sett på data fra diagnostiserte frem til år 2016. Siden da har antallet diagnoser steget enda mer.
De siste ti årene kan den genetiske risikoen blant de diagnostiserte altså godt ha falt mer.
Den kan kanskje til og med være enda nærmere gjennomsnittet for risiko i den øvrige befolkningen.
Det må fremtidig forskning vise.
Kilde:
Changes in Genetic Contributions to ASD and ADHD by Year of Diagnosis, JAMA Psychiatry (2026), DOI: 10.1001/jamapsychiatry.2026.1450
Annonse
©Videnskab.dk. Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalartikkelen på videnskab.dk her.
LES OGSÅ
Opptatt av helse, psykologi og kropp?
Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.
