Høyt oppå snaufjellet i Rondane ligger det furustokker. Hvordan havnet de der?

Stokkene avslører at landskapet så veldig annerledes ut for noen tusen år siden.

Aage Paus og Reidar Müller med rester fra en gammel skog.
Publisert
Legg til forskning.no som en foretrukken kilde til dine google-søk.

Se for deg at du går tur i Rondane. Du tar en rastepause ved et lite fjellvann og legger merke til en forvridd gammel trestokk som ligger der, midt uti vannet. 

Kanskje hadde du ikke tenkt så mye over det. Men det gjør Aage Paus og Reidar Müller.

Det er nemlig godt mulig at stokken er en flere tusen år gammelt furufossil, et vitne til tiden ikke lenge etter siste istid.

Paus og Müller har gått i timevis på leting etter gamle stokker i Rondane og på Dovre. De har fisket opp trerester fra myrer og tjern, tatt prøver og fått dem datert. 

Nå er funnene publisert i en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet The Holocene. 

Skog på vidda 

Studien tar for seg 97 trestammer funnet mellom 2008 og fram til nå, samt pollenundersøkelser. 

Det trestammene forteller, er at landskapet i fjellet så veldig annerledes ut for 9.000 år siden. Klimaet var varmere. 

Det var skog på vidda, ikke bare småbjørk, men store furutrær. 

Reidar Müller forteller om opplevelsen av å plutselig få øye på en diger stokk i et lite tjern oppe på snaufjellet. 

– Det er som om du drar for et forheng, så ser du inn i en annen tid. Du kan forestille deg skogen og dyrene. Du ser en liten rest av det. 

En fire meter lang og 7.000 år gammel furustamme halt opp fra bunnen av et vann 1.065 meter over havet, godt over dagens bjørkeskoggrense.

Fant den første som barn

Folk har lagt merke til stokker på vidda også i eldre tider.

Noen mente stammene hadde kommet dit med den bibelske syndfloden. Treverket ble nå og da tatt i bruk som brensel og materiale på setra.  

Da Reidar Müller var liten, fant han en stokk sammen faren sin på hytta i Rondane, godt over dagens tregrense. 

For noen år siden fikk han den datert. Stokken viste seg å være hele 8.200 år gammel.

– Det var en wow-følelse, sier Müller som er geolog og forfatter. 

Det ble starten på en ny hobby. De siste ti årene har han tatt følge med Aage Paus, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, som har forsket på slike furufossiler i 25 år. 

– Det er veldig fint å ha fått en til som er like stokkeglad som meg, sier Paus.  

Ut i vannet

Müller og Paus har gått mange turer på vidda og svømt i iskalde fjellvann på leiting etter de eldste stokkene. 

Noen bomturer har det blitt. En pinne i et vann høyt til fjells som Müller fant, viste seg å være skarve 50 år gammel. Noen må ha brukt den som spaserstokk. 

En annen gang svømte Paus ut for å undersøke en lovende struktur i et vann i 1.200 meters høyde, funnet med hjelp av drone.

– Da dro jeg inn ei båtripe. Det var en kald opplevelse. 

Steiner og frostfenomener på bunnen har også lurt dem ut i vannet. Familie og venner har vært med på moroa. 

Andre ganger blir det fulltreffer. 

Forskerne tar gjerne imot tips. 

– Vi ønsker å få opplysninger om høytliggende stokker i Sør-Norge, gjerne på 1.200- 1.300 meter, eller enda høyere for den saks skyld, sier Paus. 

Opplysningene bør være dokumentert med bilder og koordinater, og stokkene bør bli liggende der de er. 

Aage Paus på fisketur etter stokker på Raphamn, sør for Rondane.

Halvparten så mye bart fjell som i dag

Hvilken historie er det stokkene kan fortelle? 

– Skoggrenser er en egenskap i naturen som er bestemt av sommertemperatur. Dermed kan vi studere denne parameteren ved å se på furufossiler, sier Paus. 

For hver grad temperaturen stiger, øker skoggrensa med cirka 130 meter, sier Müller. 

Den nye studien deres viser at det var furuskog over dagens bjørkeskoggrense i Rondane og i Dovre for 9.500 år siden.

Furuskogen nådde maksimal høyde for 8.000 til 9.000 år siden og stod da 180 meter høyere enn i dag. 

Det vil si at sommertemperaturen på den tiden var minst 1,2 grader varmere enn nå. 

Det var fortsatt steder med snaufjell, forklarer Paus. Men halvparten av dagens treløse områder i sentrale deler av Norge, hadde skog den gangen. 

Kaldere klima

Deretter ble det kaldere. Skogen stod ennå en tid, men forskerne ser at trærne produserte mye mindre pollen. Det var ikke lenger forhold de trivdes i. 

– Noe som er interessant, er at vi ikke finner noen stokker som er mellom 4.900 og 1.500 år gamle. Det tyder på at somrene var kaldere da, sier Müller. 

Müller og Paus har også funnet tremateriale som er rundt 1.000 år gammelt.

Noe av det er tatt med opp på fjellet av mennesker. Forskerne har blant annet kommet over rester av et fangstanlegg fra vikingtiden.

Annet tremateriale kan være tegn på en høyere skoggrense under den varme perioden i middelalderen, men det er foreløpig for sparsomt med funn til å si noe sikkert om det. 

Forskningen kan bidra til å justere klimamodeller, sier Paus. 

– De høyeste sommertemperaturene regner vi med var nokså like etter istiden på grunn av furufossilene og andre rester fra fortiden. Dette stemmer ikke overens med enkelte klimamodeller.

Fortidsfunn slik som furu-restene  kan brukes til å kontrollsjekke om klimamodellene klarer å gjenskape klimaet i fortiden på riktig måte, sier Paus. 

– Dette er viktig for å lage pålitelige prognoser for framtidens klima.

Varmeperiode

Anne Elisabeth Bjune er forsker ved Universitetet i Bergen og forsker på fortidens vegetasjons- og klimahistorie. Hun har ikke vært med på den nye studien. 

Bjune skriver på e-post at studien bruker både pollen (mikrofossiler) og store rester av furu (megafossiler) som bevis for tidligere tiders tre- og skoggrense.

– Høyere tregrenser på grunn av varmere klima i perioden som kalles Den Holocene varmeperiode, er kjent fra mange områder i Norge.

– Med data som presenteres i artikkelen har vi fått mer kunnskap om et nytt område.

Funn av megafossiler viser en sikker lokal tilstedeværelse av trærne siden stokkene ikke flyttes i luften slik som pollen, frø og furunåler, påpeker Bjune. 

– De gir også en god mulighet for karbondatering som gir en nøyaktig tidsangivelse for når trærne vokste der. Dersom man ikke finner megafossiler, så kan det derimot ikke brukes som bevis for at trærne ikke vokste der. 

Den høyestliggende stokken de har funnet, 1.150 meter over havet. Denne er 9.540 år gammel.

Begynte med funn fra Sverige

Jo høyere opp i terrenget stokkene ligger, jo eldre er de, er Paus og Müllers erfaring. 

De eldste stokkene som er med i den nye studien, var det Paus som fant i nærheten av Dovregubbens hall, 1.120 meter over havet. Disse ble datert til å være opptil 9.700 år gamle. 

Årsaken til at Paus begynte å se etter trerester, var at forskeren Leif Kullman i Sverige hadde funnet eldgamle stammer. Disse antydet isen forsvant tidligere etter istiden enn det man hadde trodd.

– Jeg tenkte vi kanskje kunne finne noe lignende i Norge. 

Paus begynte letingen etter tips fra en gårdbruker han kjente i Alvdal. Raskt fant han en nesten ti meter lang stokk på snaufjellet. Den var eldgammel og kom fra et 200 år gammelt tre som så dagens lys for 9.700 år siden. 

Fremdeles er det kanskje den eldste stokken Paus har funnet.

Det har ikke dukket opp stammer som er eldre enn slutten av istiden her, som i Sverige.

Men stokkene tegner et bilde av klimaet i Norge gjennom Holocen  – perioden fra siste istid og til i dag. 

 Skyldtes jordbanens sykluser

Noen vil kanskje spørre seg om dagens klimaendringer er så spesielt, siden det har vært varmere i fjellet før. 

– Det er en misforståelse at hvis det har vært varmere før, så betyr det at dagens CO2 -utslipp ikke har noe å si for klimaet på jorden, sier Müller, som tidligere har skrevet bok om jordens klimahistorie og er aktuell med bok om jordens indre. 

– Det er heller ikke sånn, som enkelte klimafornektere påstår, at forskere ikke er klar over at det er veldig mange faktorer som spiller inn, sier Müller.

For 9.000 år siden var årsaken til oppvarmingen det som kalles Milanković-syklusene  – regelmessige forandringer i jordens rotasjonsakse og bane rundt solen. Det er dette som styrer istidene, sier Paus. 

Forandring i jordens vingling gjorde at nordområdene lå nærmere solen om sommeren, slik at somrene ble varmere. Dette ble forsterket av tilbakekoblingseffekter i naturen. Dette er ikke situasjonen i dag.

Vi skulle egentlig hatt motsatt effekt, sier Paus. Det skulle vært kjølige somre i nord, men det som skjer nå er at temperaturen øker over hele kloden, samtidig med en sterk økning av CO2 i atmosfæren. 

Skoggrensen er på vei oppover igjen, som for 9000 år siden, både på grunn av mindre utmarksbeiting og økt temperatur. 

–  Vi ser det veldig godt der vi har hytte. Mange hytter på fjellet vil være hytter i skauen om 200 år, sier Reidar Müller.

Kilde: 

Aage Paus & Reidar Müller: «Holocene forest-line and climate dynamics in the Rondane-Dovre area, S-Norway, inferred from pine (Pinus sylvestris) megafossils and pollen data, with the emphasis on the early Holocene and the Holocene thermal maximum (HTM)», The Holocene, 9. oktober 2026. 

Powered by Labrador CMS