Disse store dyrene gjør noe som øker risikoen for at de dør ut

Forskere har sammenlignet 51 store dyr som har dødd ut de siste 100.000 årene. Flesteparten hadde én spesiell atferd til felles.

Gnuer løper ned en støvete skråning mot en elv på savannen.
Millioner av dyr migrerer hvert år på jakt etter mat – og det er ikke ufarlig.
Publisert
Legg til forskning.no som en foretrukken kilde til dine google-søk.

Hvert eneste år utspiller det seg et kolossalt drama av eventyrlige dimensjoner på den afrikanske savannen.

Flokker med til sammen 1,5 millioner gnuer på opptil 300 kilo trosser den ene faren etter den andre på sin tusener av kilometer lange jakt etter mat, sammen med hundretusener av sebraer og gaseller.

På reisen må de krysse elver fulle av krokodiller, bevege seg over åpne sletter der løvene hersker og beskytte kalvene sine mot nattens sultne hyener.

Men dette er ikke de eneste farene de såkalte vandrende hovdyrene står overfor når de reiser hundrevis eller tusenvis av kilometer for å finne sesongbasert mat.

Nå viser nemlig en ny studie fra Tyskland og USA at de fleste hovdyrene som har dødd ut de siste 100.000 årene, var vandrende. 

– Det understreker at det er en spesiell risiko for en dyreart knyttet til det å være avhengig av migrasjon, skriver studiens hovedforfatter, forsker Joel Abraham, til den danske forskningsavisen Videnskab.dk.

– Og det gjelder særlig i en verden som i økende grad blir endret av mennesker.

Vi i Nord-Europa bør følge spesielt godt med på hovdyrene vi fortsatt har igjen og som vandrer langt, slik som reinsdyr, mener forskeren ved Princeton University i USA.

En risikabel overlevelsesstrategi

I den nye studien har forskerne samlet data om 51 arter av hovdyr som har dødd ut de siste 100.000 årene verden over.

Hovdyr brukes her som en samlebetegnelse for både hov- og klovdyr.

– Dataene handler blant annet om hva de spiste, størrelsen på dyrene og hvor de levde i perioden, forklarer Alejandro Ordonez Gloria, som forsker på biodiversitet og økoinformatikk ved Aarhus Universitet i Danmark.

Han har lest studien for Videnskab.dk.

Ved å sammenligne egenskaper med nålevende hovdyr, har forskerne laget en modell som vurderer om de utdødde dyrene vandret eller ikke.

Dette gjaldt 41 av de 51 artene – altså 80 prosent – av de utdødde dyrene.

– Men når de deretter går igjennom hvor mange av de nålevende hovdyrene som vandrer, ser mønsteret helt annerledes ut. Og det resultatet overrasket meg faktisk, sier Gloria.

Mens størsteparten av de utdødde artene vandret, er det under halvparten av de nålevende hovdyrene – 95 av 207 – som har migrasjon som overlevelsesstrategi.

Det kan altså se ut til at naturen har tynnet ut i de artene som overlever ved å vandre langt, til fordel for dem som holder seg i samme område.

Ullhåret neshorn står på snødekt mark under en lys vinterhimmel.
Ullhåret neshorn er en av artene forskerne har analysert fossile data fra. De vandrende, ullkledde stridsvognene døde ut for rundt 10.000 år siden. Det er ikke funnet spor av dem i Norge, men de fantes på Sønderjylland i Danmark. Her er en illustrasjon av hvordan et ullhåret neshorn kan ha sett ut.

Raskere endringer i evolusjonen

Forskerne så også noe annet i datamaterialet:

Vandrende hovdyr har en større tendens til å utvikle seg evolusjonært til nye arter enn dem som ikke vandrer.

– Man har tidligere observert denne tendensen blant fugler, der undergrupper utvikler ulike vandringsmønstre og danner nye arter, skriver Joel Abraham.

– Men det er kult å se at det samme kan gjelde for hovdyr. Kanskje har vandring alltid fremmet artsdannelse, uansett hva slags dyr det er snakk om.

Alejandro Ordonez Gloria, som ikke har vært med på forskningen, kaller observasjonen «virkelig interessant». Han er også imponert over forskernes arbeid med å finne mønstre blant de utdødde hovdyrene.

– Jeg synes de har gjort en god jobb med å lage en modell som skiller vandrende hovdyr fra de ikke-vandrende, sier han.

– Jeg kunne imidlertid ha tenkt meg et tydeligere skille mellom om det er selve vandringen som førte til større utdøing eller om det er endringene i områdene de vandrer mellom som har satt dem under press.

Reinflokk går på en fjellvei foran biler i et grønt landskap.
Nordiske dyr kan være spesielt sårbare når de vandrer, blant annet fordi mennesker har forsynt seg med store deler av landskapet.

Ekstra vanskelig for nordeuropeiske vandrere

Når vi snakker om de store dyrevandringene, er det lett å se for seg gnuene i Afrika fra en rekke dokumentarserier gjennom årene.

Men også på våre breddegrader har vi vandrende hovdyr.

Et eksempel er reinsdyret, som hvert år kan tilbakelegge hundrevis av kilometer i Norge, Sverige og Finland mellom sommer- og vinterbeiteområdene.

Tidligere fantes det langt flere arter i Nord-Europa som vandret.

– Flere av de utdødde hovdyrene vi registrerte som vandrende, levde i Nord-Europa, forklarer Joel Abraham.

Blant annet irsk kjempehjort, steppebison og ikke minst det ullhårede neshornet.

– Det tyder på at vandring tidligere har spilt en større rolle i nordeuropeiske økosystemer enn i dag.

Faktisk mener Abraham at de nordlige breddegradene har blitt et av de vanskeligste stedene å overleve for vandrende hovdyr.

– Ikke bare er de nordlige breddegradene utsatt for økende menneskelig aktivitet: Det er også her man opplever de raskeste klimaendringene.

Temperaturen i Arktis anslås generelt å øke opptil fire ganger raskere enn på resten av kloden.

– Det betyr at planteveksten dyrene vandrer etter, blir mindre forutsigbar.

Mener risikoen bør tas på alvor

Begge forskerne som Videnskab.dk har vært i kontakt med, mener at den nye kunnskapen bør gi grunn til ettertanke.

– Jeg synes det er litt misvisende hvis man først og fremst fokuserer på dyrebestandens størrelse som indikator på om arten er truet, skriver Abraham.

– Vi bør også ta hensyn til vandring, for vi kan se at når de møter hindringer, kan bestandene falle drastisk.

Han mener derfor at vi bør være mer opptatt av dyrevandringer når vi bygger infrastruktur:

– Vi må fortsatt kartlegge hvor og når vandringene finner sted og bygge korridorer ved store veier som beskytter dyrene mot menneskelig utvikling.

Også Alejandro Ordonez Gloria peker på at vandring må få en større plass i natur- og utviklingsplaner.

– Når man vurderer konsekvensen av forandringer i landskapet, har man en tendens til å se på det lokale økosystemet, sier han.

– Men denne studien understreker at vi også må ta hensyn til dyrene som krysser gjennom det lokale økosystemet og bidrar til det.

Kilde:

Joel O. Abraham: Phylogenetic evidence that migratory behavior increases ungulate extinction rates, PLoS Biol (2026)

©Videnskab.dk. Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalartikkelen på videnskab.dk her.

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

Powered by Labrador CMS