Kunnskapen deres ble avfeid som primitiv, men noe har skjedd
For 50 år siden sto urfolks kunnskap i fare for å gå tapt mange steder i verden. I dag er det eksplosiv interesse for å lære av den, ifølge forsker.
Urfolks kunnskap ble lenge sett som et hinder for fremskritt. Så skjedde det noe. Her er en representant for det canadiske Coast Salish-folket på FNs biodiversitetskonferanse under COP15 i Montreal i 2022.(Foto: UN Biodiversity, CC BY 2.0)
Frederik Guy Hoff SonneFrederik Guy HoffSonnejournalist, videnskab.dk
Gjennom tusener av år har australske aboriginere fortalt om ildfalkene.
Falker som samler glødende pinner fra skogbranner og sprer ilden til områder i nærheten med nebb eller klør, som flygende pyromaner.
En bevisst strategi som fuglene bruker for å tvinge gnagere og insekter ut av gresset, slik at de lettere kan jakte på dem.
Aboriginene har lært av rovfuglene.
I tusenvis av år har de på samme måte tent på områder for å jakte, skape variasjon i plante- og dyrelivet og – paradoksalt nok – forhindre skogbranner.
I lang tid avfeide vestlige forskere fortellingen om ildfalkene som overtro.
Og ikke nok med det. I dag bruker australske myndigheter aboriginenes kontrollerte branner til å forebygge megabranner og øke det biologiske mangfoldet.
Svartglenter flokker seg ved en skogbrann i Queensland i Australia. Svartglenten var en av tre ildfalker som forskerne så at startet branner.(Foto fra studien «Intentional Fire-Spreading by 'Firehawk' Raptors in Northern Australia», J. of Ethnobiology, 2017)
Historien om ildfalkene er en av flere fortellinger om hvordan vår moderne vestlige vitenskap i stadig større grad lar seg inspirere fra uventet hold: urfolks kunnskap.
– Akkurat nå opplever vi en kulminasjon i anerkjennelsen av urfolks kunnskap. Interessen er eksplosiv, sier den danske idéhistorikeren Rithma Kreie Engelbreth Larsen til Videnskab.dk.
I sin forskning på urfolkskunnskap ved Aarhus Universitet har hun vist hvordan synet på urfolk og deres kunnskap har endret seg.
Her er historien om hvordan den ble «gjenoppdaget» og i dag blir mer anerkjent enn noensinne.
Fra motstand til global anerkjennelse
Verden skulle bli et bedre sted. Ulikhet skulle bekjempes. Fattige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika skulle hjelpes til velstand og inn i den moderne verden.
Det var ambisjonen da FN bestemte at 1960-årene skulle være verdens første utviklingstiår.
Eksperter og bistandsarbeidere reiste ut fra USA og Europa for å lære bort sin kunnskap. De skulle hjelpe til med å anlegge åkre, produsere mat, bygge sykehus og veier.
Men hjelpen hadde en pris.
Annonse
– Prosjektene bygger på ideen om at de lokale fremgangsmåtene er primitive og foreldede og at vestlig vitenskap og teknologi er overlegen, forteller Rithma Kreie Engelbreth Larsen.
Libanesiske kvinner steller de store bedene med sypressplanter som del av FNs utviklingsprogram (UNDP) i 1967. FN var aktiv i rundt 60 utviklingsland på denne tiden. I dag er FNs utviklingsprogram aktivt i cirka 170 land.(Foto: UN Photo/GT, CC BY-NC-ND 2.0)
Interessen for hva de lokale og urfolk visste om sine egne områder, var veldig begrenset, forklarer hun. Fra Amazonas til Borneo og de afrikanske slettene ble urfolks kunnskap til og med ofte sett på som det motsatte av fremskritt og «sann» kunnskap.
Men det oppsto stadig utfordringer fordi de vestlige ekspertene ikke visste nok om jordsmonnet, hvilke planter som vokser best hvor og hvordan vær og vind varierer fra sted til sted.
På 1970-tallet begynte derfor forskere og feltarbeidere å stille spørsmål ved om vestlig kunnskap i det hele tatt var bedre enn lokal kunnskap.
Det ble et vendepunkt, forteller Larsen.
– Mye av urfolks kunnskap, som i stor grad bygger på muntlig overlevering, sto i fare for å gå tapt, hvis den ikke allerede hadde gått tapt.
– Og det visste man egentlig godt. For man var interessert i å samle inn og katalogisere urfolks språk og kultur – og dermed også kunnskapen deres. Men det var gjerne fordi den var eksotisk, ikke fordi den ble sett på som nyttig, forklarer hun.
Det var først på 1990-tallet at en bredere interesse for urfolks særegne kunnskap vokste frem, og da skjedde det et lite gjennombrudd, sier Larsen.
Etter hvert som miljø- og klimasaken fikk større oppmerksomhet, økte også interessen for urfolks kunnskap.
I Arktis hadde inuittene en spesiell innsikt i alt fra ærfugler til den smeltende havisen, og i Amazonas kunne Kayapó-folkets eldgamle kunnskap om planter og skogforvaltning brukes til å forstå den nye økologiske krisen.
En kontrollert brann satt i gang av Kayapó-folket i Amazonas.(Foto og illustrasjoner fra studien «Sacred Innovation in the Shadow Conservation Network», Journal of Environmental Design and Planning, 2016.)
Samtidig begynte urfolk fra alle verdenshjørner å organisere seg og tale sin egen sak: Fra samene og inuittene i nord til aboriginene i sør, mayaene i vest og tibetanerne i øst.
– De har en felles historisk erfaring. De har blitt fordrevet fra landområdene sine og har vært dømt til å dø ut. Kulturen og eksistensen deres har vært – og er fortsatt – truet, forteller Larsen.
Annonse
Den 9. august 1995 markerte FN den første internasjonale dagen for verdens urfolk. Samme år deltok urfolk på FNs første klimatoppmøte, COP1, i Berlin.
Urfolk fra Filippinene som deltok på møtet i FN da den internasjonale dagen for verdens urfolk ble vedtatt i desember 1993.(Foto: UN Photo/J. Issac. CC BY-NC-ND 2.0)
En studie fra 2001 anslo at opptil 80 prosent av 122 aktive medisinske virkestoffer som brukes i moderne medisin, ble oppdaget ved å følge spor fra urfolks tradisjonelle kunnskap om planter.
– Urfolks kunnskap står fortsatt i kontrast til den moderne vitenskapen og forskningen som drives ved laboratorier og universiteter. Den blir på ingen måte sett på som likeverdig. Men interessen øker, sier Larsen.
Et sted der utviklingen er spesielt tydelig, er i FNs klimarapporter, de såkalte IPCC-rapportene. De oppsummerer forskningen på klimaendringer og konsekvensene av dem og informerer verdens politikere.
I klimapanelets tre første rapporter – fra 1990, 1995 og 2001 – nevnes ikke urfolk med et eneste ord.
Men i den nyeste rapporten, fra 2022, omtales urfolk og kunnskapen deres mer enn 1.200 ganger. Det viser en opptelling som Larsen har gjort.
– Det er egentlig her – det siste tiåret og frem til i dag – at man kan snakke om et slags gjennombrudd for interessen for urfolks kunnskap, sier hun.
To inuittiske fangstfolk ved Diskobukta på Vest-Grønland. Inuittenes dype kjennskap til naturen og isen i Arktis brukes i dag til å forstå vår tids klimaendringer.(Foto: Michael Haferkamp / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)
Fortsatt under press
Selv om anerkjennelsen øker, er urfolk fortsatt under press over hele verden.
Ifølge en studie fra 2023 er 60 prosent av områdene der det i dag bor urfolk, truet av ny industri som gruvedrift, olje- og gassutvinning, nye byområder, sol-, vann- og vindkraftprosjekter og moderne landbruk.
Annonse
I dag utgjør urfolk 5 til 6 prosent av verdens befolkning, men på landområdene deres finnes 80 prosent av jordas gjenværende biologiske mangfold, ifølge FN.
UNESCO anslår at mellom 50 og 90 prosent av urfolkenes språk vil dø ut i løpet av det neste århundret fordi de erstattes av engelsk, spansk og mandarin.
En nyanse til historien er at urfolks bruk av for eksempel tradisjonell medisin ikke er uten risiko. Verdens helseorganisasjon (WHO) påpeker at bruk av tradisjonell medisin også fører til dødsfall som kunne ha vært unngått.
For bare 50 år siden var årtusener med urfolkskunnskap i ferd med å gå tapt mange steder. Bildet er ikke lenger like dystert. Her fra årets klimatoppmøte i Tyrkia, COP31, hvor urfolk og erfaringene deres igjen var representert. (Foto: UN Climate Change – Kiara Worth / CC BY-NC-SA 4.0)
Kritiske stemmer blant både forskere og urfolk selv mener også at kunnskapen og erfaringene deres blir sett på som mindre viktige enn den som forskerne kommer fram til og deler i «fine» tidsskrifter. Samtidig blir urfolk ofte redusert til passive og sårbare ofre.
– Så hvor stor og viktig rolle spiller egentlig denne kunnskapen?
– Urfolks kunnskap har fått en mer sentral og viktig plass i verden i dag. Historisk sett er det et helt nytt fenomen at vi i Vesten interesserer oss for denne kunnskapen, og det kan brukes til å sette i gang noen nye, viktige samtaler om andre måter å forstå naturen på.
– Men historien om urfolk er ikke utelukkende positiv. Det er i snevre kretser at interessen for urfolks kunnskap finnes, og urfolk er fortsatt under stort press i dag. Kampen deres for å eksistere har overhodet ikke endret seg, og det er mange uavsluttede kamper over hele verden.
– Og så er det viktig at vi faktisk er interessert i hvilken kunnskap de har og at interessen vår ikke bare drives av et ønske om å arkivere eller utnytte den, sier Larsen.
– Har gjort urfolk enorm urett
– Hvorfor er det viktig å interessere seg for dette?
– Det ene er at vi historisk sett har gjort urfolk enorm urett ved å fortrenge og underkjenne kunnskapen deres. Så det er vi nødt til å ta på alvor. Det er en moralsk forpliktelse.
– Det andre er at vi alle har interesse av å lære og forstå så mye som overhodet mulig om klima- og miljøkrisen vi står overfor. Her kan vi både få ny innsikt og få utfordret antakelsene våre om naturen ved å interessere oss for urfolks kunnskap, sier Larsen.
Denne artikkelen er del av en serie kalt «Kunnskapstap – blir vi alltid klokere?» skrevet av den danske forskningsavisen Videnskab.dk. Prosjektet er støttet av Carlsbergfondet. Videnskab.dk har full redaksjonell frihet.