Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania - les mer.
Hvorfor sier vi ikke fra når en kollega blir dårlig behandlet?
De fleste reagerer faktisk. Men ofte først etterpå. En ny undersøkelse peker på noen mulige forklaringer.
Deltakerne i studien ble blant annet spurt om de hadde sett en kollega bli holdt utenfor samtaler, bli avfeid av en leder, utsatt for en ubehagelig spøk eller at noen andre fikk æren for en idé de hadde kommet med.(Foto: Unsplash)
En kollega blir avbrutt igjen og igjen i et møte. En annen blir utsatt for en ubehagelig spøk.
Du ser at de blir frustrert, men sier ingenting. Hvorfor?
Forsker Anthony Giannoumis har undersøkt hvordan arbeidstakere reagerer når de er vitne til urettferdighet på arbeidsplassen.
Dette var et par av situasjonene han brukte som eksempler.
Giannoumis sammenlignet hva deltakerne sa at de ville gjøre, med hva de oppga at de faktisk hadde gjort i lignende situasjoner tidligere. Forskjellen var stor.
Du må ha en konkret plan
780 yrkesaktive i Storbritannia deltok i undersøkelsen.
De fikk blant annet disse spørsmålene:
Hva de selv ville gjort i flere konkrete situasjoner.
Hva de faktisk hadde gjort sist de var vitne til noe lignende.
Hvorfor de eventuelt lot være å handle.
Hva som kunne gjort det lettere å gripe inn.
Et av de tydeligste funnene i undersøkelsen er forskjellen mellom dem som formulerte en konkret respons, og de som ikke gjorde det.
Blant dem som kunne beskrive konkret hva de ville sagt og gjort, hadde rundt 85 prosent også faktisk handlet da de var vitne til en slik hendelse.
Blant dem som ikke hadde en konkret plan, var andelen 27 prosent.
Giannoumis kaller det et script – at du på forhånd har formulert en tanke eller idé om hva du kan si eller gjøre når noe skjer.
– Å gripe inn når du ser urettferdighet på jobb, handler ikke om å være en superhelt, om å være modig eller ha en sterk vilje. Det handler om å ha et slags manus klart for denne typen situasjoner, sier Giannoumis.
Hverdagslig urettferdighet er vanlig
Undersøkelsen tar for seg flere former for hverdagslig urettferdighet.
Deltakerne ble blant annet spurt om de hadde sett en kollega bli holdt utenfor samtaler, bli avfeid av en leder, utsatt for en ubehagelig spøk eller at noen andre fikk æren for en idé de hadde kommet med.
55,5 prosent hadde sett minst én av disse formene for urettferdig behandling de siste seks månedene.
Annonse
Omtrent tre av fire som hadde vært vitne til en relevant hendelse, svarte at de hadde reagert. Men hvordan? Og når?
De fleste valgte den tryggeste løsningen og tok det opp privat i etterkant. Å gripe inn mens situasjonen pågikk, var langt mindre vanlig.
Folk forstår at det som skjer er galt. De kan også ønske å gjøre noe. Men akkurat der og da stopper det opp.
Giannoumis beskriver det som en slags «freeze».
– Vi bruker altfor mye tid på å vurdere om noen er et godt eller et dårlig menneske, når de som regel bare fryser og rett og slett ikke vet hva de skal si i øyeblikket, mener han.
Hva kan vi gjøre med det?
Ledere må skape trygghet
Da deltakerne i studien ble spurt om hva som ville gjøre det lettere å gripe inn, svarte de fleste at de trenger å se ledere gå foran som et eksempel.
Mange sa at de måtte vite at organisasjonen ville beskytte dem dersom de sa fra og at kollegene ville støtte dem.
– Ansatte må vite at de ikke blir straffet dersom de sier fra. De må ha sett en leder gripe inn tidligere, og de må vite at kollegene står bak dem.
Det holder altså ikke at en virksomhet sier at inkludering, respekt og åpenhet er viktige verdier. Ansatte må også se at disse verdiene settes ut i praksis.
– Jeg skulle gjerne ha undersøkt eventuelle kjønnsforskjeller, men utvalget er for lite til at vi kan si noe konkret om hvilken rolle kjønn spiller i disse erfaringene. Forhåpentligvis kan vi rette opp dette i andre runde av studien, sier Giannoumis.
Annonse
Neste steg i prosjektet er å undersøke om det hjelper å gi ansatte konkrete måter å reagere på.
Det kan gi et mer presist svar på spørsmål som mange arbeidsplasser strever med: hvorfor vi lar være å si fra og hva som skal til for at vi faktisk gjør det.
Referanse:
Giannoumis, A.: The script gap. Inclusive Creation AS, 2026.
Om forskningsprosjektet
Undersøkelsen er første del av et treårig forskningsprosjekt om hvordan arbeidstakere oppdager og reagerer på hverdagslig urettferdighet på jobb.
Prosjektleder er Anthony Giannoumis, førsteamanuensis ved Kristiania.
Første runde ble gjennomført i mai 2026 gjennom Norstats britiske panel og bygger på svar fra 780 yrkesaktive i både offentlig og privat sektor.
Hvert år skal forskerne stille de samme spørsmålene til et nytt utvalg britiske arbeidstakere.
Målet er å gå fra et øyeblikksbilde til å undersøke hva som endrer seg over tid, og hva som skjer når organisasjoner faktisk setter inn tiltak.
