Amerikanere tenker mye mer annerledes enn mange nordmenn tror, mener Hilde Eliassen Restad, USA-kjenner og førsteamanuensis ved Bjørknes Høgskole.

Under Forskningsdagene onsdag 23. september holder hun foredraget Trumper hjertet hjernen i USAs valgkamp? i Drammen.

– Mange i Norge og Europa lar seg sjokkere over Donald Trump, men det er ikke like ulogisk i USA?

– Jeg tror nok at Trumps motstandere er like forferdet som mange europeere er. Men vi nordmenn antar at USA er kulturelt og politisk nært oss, blant annet fordi vi konsumerer så mye amerikansk kultur, men det er jo et grunnleggende annerledes samfunn. Bakgrunnen i kolonitiden og frigjøringskampen har skapt et samfunn som ikke likner så mye på vårt som vi tror. Det er kanskje lett å glemme at dette er et land som er bygget på folkemord av innfødte og import av afrikanske slaver.

Et liberalt paradoks

– Hva betyr det for hvordan amerikanere tenker?

– Det betyr blant annet at «rase», som amerikanerne kaller det, er en av de viktigste faktorene for å analysere amerikansk politisk historie – samt det som skjer nå. Det er et liberalt paradoks: USA ble grunnlagt på prinsippene om likhet, verdighet og frihet, mens det i realiteten ble grunnlagt som et rasehierarki.

– Det virker som om amerikanere er mer opptatt av individets frihet, enn vi her i vårt kollektive dugnads-samfunn?

– Ja, tanken om den amerikanske drømmen er jo en del av grunnen til at fattige arbeidsfolk kan stemme på et markedsliberalistisk parti. Myten er at hvis de bare jobber hardt nok, så kan hvem som helst oppnå lykke og fremgang. Hvis ikke, så er det din egen feil.

– Amerikanere stemmer ikke på hvem de er, men hvem de håper å bli?

– Ja, men i realiteten fins det jo ikke like muligheter i USA. Det handler om sosialt hierarki, og ikke minst om rase. Og raseoppfatninger styrer mye av samfunnet.

– Hvordan?

– Etter at man var «ferdige med rasismen», det vil si etter borgerrettighetskampene på 60-tallet, har den hvite høyresiden hatt en oppfatning av at de svarte kunne skylde seg selv om de ikke oppnådde samme sosialøkonomiske resultat som sine hvite medborgere.

– «Den amerikanske drømmen» har videre vært en ideologi som har styrt forventninger til USAs nye innvandrere. USA har for det meste vært mer liberal i innvandringspolitikken enn Europa. Men dette har ført til et «rase- og etnisk- hierarki mellom britiske etterkommere, irer, jøder, italienere, og så videre, hvor hver nye folkegruppe som kommer til, skyver den andre oppover, som dermed får en ny gruppe å se ned på.

Make America white again

– Er USA en smeltedigel eller en salatbolle?

– Ja, det er jo spørsmålet da, og hvilken farge skal det være på retten? Dette er jo i endring. Om et par tiår kommer det hvite USA til å miste majoriteten.

– I ditt arbeid skriver du om «det eksepsjonelle» ved USA, er det noe som deler befolkningen?

– Trump er den første presidenten som ikke spiller på amerikansk eksepsjonalisme, hvis man definerer det som at «USA er en moralsk høyverdig nasjon som har en spesiell rolle å spille i verden». Han snakker aldri om amerikanske idealer og prinsipper, hva de skal bety i verden. Han snakker til en liten gruppe mennesker, der det å gjøre USA «great again» er en materialistisk, ikke ideologisk ambisjon.

– For Trumps tilhengere handler nasjonalismen om hvite kristne amerikanere. De vil ha føderale velferdsordninger for seg selv, men ikke for andre. Dermed er Trumpismen mer likt europeisk etnisk nasjonalisme og høyrepopulisme enn det er likt noe vi har sett i amerikansk politikk i moderne tid.

– Kan Trumps irrasjonelle oppførsel og løgner til slutt felle ham?

– Han er fake news-presidenten. Han lever i sin egen boble, og det lønner seg ikke i lengden. Det går jo ikke så bra med han på meningsmålingene, men det er jo litt tid igjen. Han har vært konsekvent på to ting. Det ene er at slagordet egentlig handler om å Make America White Again. Og det andre er å rydde opp i «sumpen» (Washington D.C.). Han har ikke klart noen av tingene, men han kan fortsatt vinne velgere på det.

– Han har klart å sparke en del folk, men det teller kanskje ikke.

– Nei, de har han jo ansatt selv.

Et radikalisert parti

– Hva blir det store valgkamptemaet, tror du?

– Han har jo fortsatt å spille på rasemotsetningene i det amerikanske samfunnet, og skape et fiendebilde, så det kan godt være han fortsetter med det.

– Hva trenger vi nordmenn å vite om det amerikanske valgsystemet?

– Det er at det ikke er et nasjonalt direkte valg. Det er et føderalt valg der det er delstatene som velger, og i praksis får du alle valgmennene i en stat hvis du får flertall. Men det er jo ikke meningen at en kandidat skal kunne vinne valget selv om han taper stemmene, slik som Trump.

– Men 46 prosent, nesten halvparten, stemte jo på ham?

– Det at Trump klarte å ta over det republikanske partiet er jo et problem. Men han er symptomet, ikke selve problemet. Det handler om et parti som har blitt radikalisert og gått langt ut til høyre. Og det vil ikke forsvinne selv om Trump taper valget i høst.

– Er det hjertet eller hjernen som stemmer i november, tror du?

– I 2016 var det hjernen. I tillegg til hans harde kjerne stemte de fleste som stemte på Trump fordi han var republikaner, og fordi de anså alternativet som verre. Altså god gammeldags partipolitikk.

– Siden da har Trump inspirert en voldsom «motstandsbevegelse» særlig ledet av minoriteter og kvinner, men også hos en del av de som stemte på Trump i 2016, mens de holdt seg for nesen. Det så vi i mellomvalget i 2018. Jeg tror mange som vil stemme på Biden i 2020 ikke nødvendigvis stemmer for ham, men mot Trump av hele sitt hjerte.

Demokratene mer til venstre

– Hva trenger vi å vite om utfordreren Joe Biden?

– Han er en ringrev, han var Obamas visepresident og er dessuten veldig godt likt. Det demokratiske partiet er jo på vei til venstre i en mer sosialdemokratisk retning, og de partipolitiske sakene som det nå er relativ enighet om i det demokratiske partiet er lenger til venstre enn man kunne ha forventet kun noen år tilbake.

– Biden selv befinner seg mer i sentrum av partiet, og vil nok til dels skuffe den yngre generasjonen som er mer radikal.

– De metoo-aktige historiene hans er kanskje ikke noe Trump kan bruke?

– Nei alt slikt blir jo nullet ut av at det er Trump som er motstander.

– Kan Biden vinne?

– Han er jo på en måte «gårsdagens» politiker. Men samtidig er han «vaniljekandidaten» som alle kan godta. Vi kan anta at han får en del bonuspoeng i oppslutningen fordi han er mann og hvit.

Les mer om arrangementet på hjemmesidene til Forskningsdagene

Se også video under om hvorfor det bare er to politiske partier med makt i USA.

Tre ting du må vite om amerikansk historie

Det amerikanske paradokset

Historiens første moderne, liberale republikk ble grunnlagt på slaveri og etnisk rensning av den amerikansk urbefolkningen. Det amerikanske politiske systemet er et resultat av at ambisiøse liberale og demokratiske idealer måtte forsones med det minst liberale og demokratiske vi kan tenke oss. Dette liberale/illiberale paradokset har påvirket utformingen av grunnloven, valgsystemet, stemmeretten og de politiske partiene – ja, det amerikanske samfunnet som helhet.

Den amerikanske drømmen

Uavhengighetserklæringen, som markerte USAs frigjøring fra Storbritannia, sier blant annet at alle har rett til «liv, frihet og søken etter lykke». Der ligger selve den amerikanske drømmen om at alle kan oppnå suksess, om de vil. Det står ikke at de har rett på lykke, men at de har rett til å strebe mot lykken. Og der ligger også mye av årsaken til at amerikanere ikke stemmer for slik de har de nå, men slik de håper å få det.

Den amerikanske eksepsjonalismen

Ideen om at USA er en unik stormakt som bruker sin makt til å kjempe for liberale verdier og institusjoner har vært sentral for både republikanske og demokratiske presidenter. Helt til Barack Obama inntok en mer ydmyk internasjonal rolle. Og Trump fortsatte med sin ikke fullt så ydmyke, men enda mer isolerende strategi. Han undergraver liberale internasjonale institusjoner, og behandler autoritære ledere som sine venner og sine allierte fra liberale demokratier som fiender.

Kilde: Hilde Restad: Det amerikanske politiske systemet (Dreyers forlag, 2020)

En notis fra Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  Kristopher Schau møter forskere: Hva har immunsystemet å gjøre med psykiske lidelser?

• 

  Kristopher Schau møter forskere: Hva har jordskjelv, kaffefiltre og lungene dine til felles?

• 

  Kristopher Schau møter sol-forskere: Hvor nærme tør vi egentlig gå før alt smelter?

• 

  Kristopher Schau møter KI-forskere: Er kunstig intelligens fortellingenes fremtid?

• 

  Kristopher Schau spør forskerne: ­Hva gjør en planet egnet for liv?

• 

  Kristopher Schau møter forskere: Kan dyrking av menneskelige organer revolusjonere medisinsk forskning?

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.