Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
Hilde Berit Moen har studert 1973-årgangen av Hjemmets slankespalte og blitt sjokkert over ordbruken.(Foto: Vera Isachsen)
– Slankespalter i ukeblader bidro til spiseforstyrrelser
Klyp i flesket. Massér magen med et kjevle. Rull deg kraftig på golvet, morgen eller aften. Metodene som ble anbefalt for å oppnå idealkroppen i 1973, var til dels ganske bisarre.
1970-tallstipsene for å bli slank og pen
virker komiske i dag. Forsker Hilde Berit Moen ved Nord universitet mener likevel konsekvensene av dem
slett ikke er til å le av.
Moen har i hele sin forskningskarriere vært opptatt av skjønnhetsidealer og spiseforstyrrelser. Ikke minst har hun vært opptatt av sammenhengen mellom dem og situasjonen vi lever i.
Nå har hun gjennomgått 1973-årgangen av ukebladspalten Hjemmets slankeservice.
Ukebladet som den tidens influenser
Bakgrunnen for forskningen er at Moen
mener det er viktig å se på hvordan det sosiale spiller inn når mennesker får
spiseforstyrrelser. Hun mener det er et perspektiv som har blitt oversett til
fordel for det biomedisinske.
– Spiseforstyrrelser vokste fram i det
omfanget vi kjenner i dag ut over 1970- og 1980-tallet. Det er ikke sånn at vi
endres biologisk på dette tidspunktet, men det sosiale endres radikalt.
Hun har derfor kalt spiseproblematikk «et avtrykk av samtida i livene og på kroppene
våre».
Ukebladet Hjemmet ble lest av jenter og
kvinner i alle aldre. Det var på den tiden en viktig influenser, sammen med
Norsk Ukeblad og Allers.
Hver uke hadde de en spørrespalte under tittelen Hjemmets
slankeservice. Der hadde et kvinnelig skjønnhetsideal jobben med å svare på
hvordan man skulle bli tynn.
11-åringer fikk råd
– Jeg leste det selv hos bestemora mi,
sier Moen.
Hun har altså gått grundig gjennom den ukentlige slankespalten og reportasjer
om slanking og skjønnhet ellers i bladet.
– Det var overraskende hvor sterke og
entydige normer bladet presenterte. Det fantes bare én type kropp – den slanke
– som var det ideelle. Det var ingen alternativer. Språkbruken var også verre
enn jeg så for meg.
Blant det hun har funnet, er det en 11-åring
som får råd om hvordan hun skal ta kontroll over kroppen sin. Det er også en reportasje der om en gjeng damer som har vært «temmelig uformelige, rett og slett «tjukke».
Da de gikk ned i vekt, ble de «slanke, positive og glade kvinner».
– På
denne tida vokser individualiseringen fram. Vi kan bli
hva vi vil og gjøre hva vi vil.
Men samtidig står det
tradisjonelle kjønnsrollemønsteret fast. Moen forteller at måten idealkvinnen blir framstilt
på, legger strenge føringer for hvordan kvinner kan leve, være og se ut.
– Media
er en stor påvirkningsfaktor, og kvinnebladene holdt fast på et tradisjonelt
kvinnesyn, sier hun.
Kroppsmisnøye blir en konsekvens
Annonse
Hjemmet-eier Egmont beskriver selv
ukebladet som datidens sosiale medium og som et familieblad. Hilde Berit Moen
var ikke den eneste ungjenta som leste bladet hos sin bestemor.
– Unge jenter ble eksponert for
kroppsmisnøye og slankepress.
Mange husker videoer med Jane Fonda i rosa
tights og pannebånd. Hjemmet var ikke alene om å fokusere på kropp og tynnhet.
Moen mener det er viktig å være klar over hva et sånt fokus gjorde og fortsatt
gjør med mottakeren.
– Media forsterker tynnhetsidealet, og når
vi gjør det til en del av vårt verdisyn, fører det til at vi blir misfornøyd
med oss selv og egen kropp. Det er massiv forskning som bekrefter at
kroppsmisnøye er en sentral faktor i spiseforstyrrelser, sier Hilde Berit Moen.
– Uakseptabel språkbruk
Anoreksi som spiseforstyrrelse har vært
beskrevet så langt tilbake som på 1870-tallet, men mer som enkelttilfeller. Bulimi
fantes ikke som diagnose før i 1979.
– Fra 1985 til 1995 er det rapportert om en
betydelig økning av bulimi både i Europa og USA. Spiseforstyrrelser er et
avtrykk av samtida. Det er samtida som skaper det. Man tenkte åpenbart ikke på
at medias fokus på slanking og idealkroppen kunne ha sånne konsekvenser, sier
Moen.
Hun mener mange av formuleringene i Hjemmets
slankeservice ville ha havnet under det som i dag på ikke så godt norsk kalles
«body shaming».
– Det hadde heldigvis aldri blitt
akseptert å snakke sånn om kroppen i dag. Ikke minst var måten de snakket til
barn på helt uakseptabel.
– På en måte har vi kommet videre. Nå
finnes det alternative framstillinger av kropp i sosiale medier, for eksempel
under tagen «body positivity». Den framhever at alle kropper er like mye verdt, sier Hilde Berit Moen.
Hun forteller at det finnes grupper man kan bli del av sånn at man kan skjerme seg mot skjønnhetsidealet og -presset.