Denne kavringen forteller to historier om norsk polarhistorie

Modige menn erobret polene. Staute menn var fiskere, fangstfolk, mannskap og helter.

Slik fortelles norsk polarhistorie – også på Polarmuseet i Tromsø. Men historien kan også fortelles på andre måter, med andre blikk.

Silje Gaupseth er forsker og kurator ved Polarmuseet. Hva er hennes favorittgjenstand?

En kavring.

Tålte vinteren

Fangstfolkene på Svalbard og mannskapene på båtene på Ishavet måtte ha mat som tålte lange vintre.

– Kavringen var lett, allsidig og superholdbar. Derfor var den med i provianten til de som dro for å overvintre i polarområdene, sier Gaupseth.

De som finansierte og utrustet de tidlige fangstekspedisjonene til Svalbard, sendte med et minimum av proviant.

– Slik sparte de penger.

Mange døde av skjørbuk, som kommer av langvarig mangel på C-vitaminer. Først da loven om utrustning kom i 1918, gikk dødstallene ned.

Arthurs matglede

Arthur Oxaas var en ung fangstmann som likte kavring, særlig en rett kalt sluring.

Kavringen bløytes og spes ut med sukker og smør. Så stekes massen til en slags grøt.

– Det smaker kjempegodt og er utrolig mektig, sier Gaupseth.

Da Arthur var på sin første tur i ishavet i 1902, fikk mannskapet hver lørdag utdelt kavring, en halv kilo smør og 200 gram sukker.

– Da lagde han sluring. Det gjorde han også søndag og mandag, men så hadde han ingenting igjen resten av uka, annet enn tørre kavringer og sild, forteller Gaupseth.

Kavringen forteller om polar matkultur – matglede, nøysomhet og mangel på måtehold – men Silje Gaupseth vil også fortelle andre historier.

Fant ingen kvinner

– Basisutstillingene på Polarmuseet ble laget på 1980-tallet. De gjenspeiler måten man den gangen fortalte polarhistorien, om maskulinitet, erobring og heltehistorier, sier Gaupseth.

Den polare gullalderen regnes fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Det var da Fridtjof Nansen og Roald Amundsen var nasjonale superhelter og de store ekspedisjonene foregikk.

Gaupseth ville utfordre mannsdominansen og heteronormen i fortellingene om erobringene av polarområdene. 

– Så jeg gikk gjennom utstillingene for å finne kvinner, men fant nesten ingen. Så søkte jeg videre i samlingene på ord som homoseksualitet, kjærlighet og slike ting, men ingenting kom opp.

Ballerinaen på Fram

Til slutt fant hun et lite bilde i et hjørne av utstillingen om Roald Amundsen. Det var fra en fest på skuta Fram, som var på vei til Sydpolen. På festen som markerte at skipet krysset ekvator, kledde andrestyrmann Hjalmar Gjertsen seg i kjole og strømper og danset for mannskapet.

Filmen fra Gjertsens opptreden henger nå i utstillingen Skeiv polarhistorie.

– Det var en lek og et pusterom i det tette sosiale miljøet på skipet. Bildet satte meg på sporet av blindsonene i museet, delene av historien som handler om bruddene på normer for kjønn og seksualitet, forteller Gaupseth.

Hun lette etter andre slike historier. Det ble til utstillingen «Polarhistorie på skeiva», der kavringen henger mellom fortellingen om Arthur Oxaas’ sluring og historien til Borghild Krane.

Borghild bakte og skrev roman

Polarhistorien handler ikke bare om de som dro ut, men også om byen som forsynte skipene med utstyr, klær og mat.

Kranes bakeri leverte kavringene til ishavsfarten. Datteren i familien, Borghild Krane, jobbet også i en periode som baker.

– Som proviant er kavringen en del av den tradisjonelle polarhistorien. I vår utstilling representerer den også skeiv polarhistorie, for Borghild skrev samtidig på det som skulle bli Norges første lesbiske roman, sier Gaupseth.

Utstillingen om skeiv polarhistorie handler ikke om å avsløre hvilke polarhelter som eventuelt brøt med samtidas normer for seksualitet.

– Det er ikke poenget. Vi ønsker å vise hvordan historien formes, hva som fortelles og hva som blir utelatt, sier Gaupseth, som nå forsker på Borghild Kranes historie.

De erotisk unormale

I New York utdanner Borghild seg til bibliotekar mens hun fortsetter å skrive boka Følelsers forvirring. Den kommer ut i 1937 og vekker oppsikt i norske aviser.

Borghild Krane skildrer «… med den nensomste psykologiske forståelse en ungdom hvis erotikk folk flest har vondt for å fatte og dømme klart og rettferdig om», står det i anmeldelsen av boka i avisa Tromsø 8. oktober 1937.

Aftenposten skriver at selv om temaet - de erotisk unormale kvinnene - er vanskelig, er det «… en menneskelig varm og varsom bok, vel skikket til å bringe forståelse hvor tidligere avsky har været eneherskende. »

Nye briller

– Den gang så de på homoseksualitet som en utviklingsforstyrrelse eller en perversitet, og boka ble diskutert ut fra de premissene, men likevel saklig, sier Gaupseth.

Snart skal utstillingen om skeiv polarhistorie tas ned. Den har ført til ny forskning ved Polarmuseet, blant annet gjennom deltakelse i Queerdom ved Universitetet i Bergen, det største forskningsprosjektet i Norge på skeiv historie.

– Målet er å gi publikum nye briller, slik at de kan se det som er i museet og det som mangler, sier Gaupseth.

Kilde:

Polarhistorie på skeiva (2020-2026).  Forskere og kuratorer: Silje Gaupseth og Marit Anne Hauan, UiT Norges arktiske universitetsmuseum. 

LES OGSÅ

Nordlandsbåten er arven etter vikingskipene: «Vi var nok mange, mange ganger døden nær»

Henrik Ibsen stjal denne sofaen

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev