Superkjendiser får mye oppmerksomhet mens de lever og etter at de dør. Fans og forskere gransker alt de sa, gjorde og eide. 

Det gjelder også vår største stjerne Henrik Ibsen, Norges berømte dramatiker.

Et dukkehjem og hans andre skuespill blir satt opp over hele verden. Ibsen er den som blir spilt nest mest - bare slått av Shakespeare.

Jørgen Haave er forsker ved Henrik Ibsen Museum som er en del av Telemark museum.

Da forskning.no ba ham om å velge ut en favoritt fra museet, velger han en sofa i gul plysj. Den belyser en ukjent side ved den store dikteren, mener Haave.

Sofaen kom til museet fra Finse hotell. Men hvordan havnet den der og hvor sikker kan museet være på at den faktisk har tilhørt Henrik Ibsen?

Leide møblert

I 1851 fikk Ibsen jobb som dramatisk forfatter og sceneinstruktør ved Det Norske Theater i Bergen. Det reddet han fra en mager tilværelse i Kristiania - nå Oslo. Der prøvde han uten særlig suksess å ta artium og å livnære seg av å skrive.

Til Kristiania hadde han kommet fra Grimstad. Der jobbet han på byens apotek, men i hovedstaden sto han helt uten inntekter.

Nå var det slutt på fattigdommen. I Bergen fikk han god lønn.

Etter to år på hotell, flyttet Ibsen inn i en toroms leilighet som tilhørte teateret. Og det er nå den gule mahognisofaen med seks tilhørende stoler kommer inn i livet hans.

De to rommene skulle leies ut møblert, så teateret kjøpte inn møbler, deriblant sofaen.

– Frekt av Ibsen

Ibsen bodde i leiligheten noen år, før han fikk jobb ved Christiania Norske Theater i Oslo.

– Da han sto med flyttelasset, kom en fra styret i teateret forbi. Han reagerte på at Ibsen tok med seg sofaen og stolene. For de tilhørte jo teateret, forteller Haave.

Ibsen omtaler hendelsen i et brev til en venn. Der skriver han at teaterstyret «bar sig mindre pynteligt ad» da de ved hans avreise påberopte seg eiendomsretten til møblene. 

– Men dette var jo ganske frekt av Ibsen. I grunnen stjal han sofaen, sier Haave.

Bemektigelsen av sofaen inngår i et bilde av Henrik Ibsen som er mindre kjent.

Kjøpte, men betalte ikke

– Han betalte ikke regningene sine, verken til skredderen og skomakeren. Når han reiste fra Bergen, var det masse små regninger til vanlige arbeidsfolk som forfulgte  ham til Kristiania, forteller Haave.

Det var kjipt, for han tjente sikkert ti ganger så mye som skredderen, ifølge Haave.

– Fra da Ibsen kom til Bergen, tjente han godt. Likevel ga han blaffen i å betale for seg, sier Haave.

Det er vanskelig å vite hva Ibsen brukte pengene på, ifølge Haave. Men mønsteret hans med å ikke betale for seg, startet allerede i Grimstad.

– Da sa Ibsen om en venn at han ikke bare var så dum at han lånte ham penger, men vennen var faktisk så dum at han trodde han ville få pengene tilbake, forteller Haave.

Snobb?

Ibsen ble født inn i en rik familie i Skien. De levde det gode liv med selskaper og omgang med de fine i byen. Da faren gikk konkurs, måtte familien flytte til gården Venstøp. 

– Det gikk utforbakke med dem, men de bodde slett ikke dårlig. Nabolaget besto av andre finere familier som var i samme situasjon, sier Haave.

Han tror Ibsen vokste opp i et miljø uten respekt for vanlige folks arbeid.

– Henrik Ibsen var opplært til å føle distanse til arbeidsfolk. Selv da han hadde lite penger, var han svært oppmerksom på sin egen dannelse og bakgrunn, sier Haave.

Betalte ikke barnebidrag

Den første tiden i Bergen tjente Ibsen 240 spesidaler i året. Det tilsvarte lønna til en lærer eller den best betalte skuespilleren på teateret, ifølge Ivo de Figueiredos bok om Ibsen. Etter noen få måneder økte lønna til 300 spesidaler i året.

Noen år før hadde Ibsen blitt dømt til å betale bidrag for en sønn han fikk med en kollega på apoteket. Han slet med å betale da han var fattig student i Kristiania, men var like knipen og sent ute med betalingene etter han fikk jobb i Bergen. Barnebidraget var på åtte spesidaler i året.

Regnskapsbøker og brev viser at han stadig ble purret på barnebidraget, selv etter at lønnen hans i Kristiania ble 600 spesidaler i året.

Betalte ikke husleie

– Han betalte heller ikke husleia i Kristiania. Derfor måtte Ibsen og kona Susanne flytte til stadig nye leiligheter. Med på lasset fulgte den tunge sofaen, forteller Haave.

De ubetalte regningene fører til at Ibsen blir stevnet inn for forliksrådet. Han møter ikke opp, men blir pålagt å betale. Når han ikke gjør det, havner saken i retten. Igjen blir han dømt.

– Ibsen satte seg selv i en sårbar situasjon. Selv om han hadde høy inntekt, betalte han ikke de små regningene, sier Haave.

Reiste fra gjeld og eiendeler

Etter noen år i Kristiania begynte teateret å slite økonomisk. Det fikk følger for Ibsen. Han ble arbeidsledig, og gjelden vokste ham over hodet.

Redningen ble et reisestipend og en pengeinnsamling ledet av forfatterkollegaer. I 1864 reiste han og familien til Roma. Det tok 27 år før Ibsen flyttet tilbake til Norge.

Han reiste fra et tårn av gjeld og alt han eide. En advokat ordnet opp for ham. Ibsens innbo ble solgt på auksjon.

Ifølge papirene fra auksjonen er det en nålemaker Eriksen som kjøpte sofaen.

Fra nålemaker til høyfjellshotell

Haave har sporet opp sofaens videre reise de neste 20 årene. Eriksen bodde på flere adresser, og sofaen fulgte antagelig med.

Så havner sofaen på Finse hotell.

– Jeg vet ikke hvordan den havnet der. Eriksen hadde ingen barn, så det er ikke via dem. Det er en gåte, sier Haave.

I detektivarbeidet med å finne ut om sofaen egentlig tilhørte den berømte dramatikeren, fant Haave en artikkel i A-magasinet fra 1928.

Journalisten bebreider Finse hotell. For sofaen står bortgjemt på biljard-loftet, der eldre herrer som ikke vil danse, gjemmer seg bort.

«I dette Ibsenske jubelår skulde og burde møblementet ha været ganske annerledes utnyttet. «Reis til Finse! Stå på ski og sit i Henrik Ibsens sofa!» skrev journalisten.

Nå var det bare utlendinger som tok bilde av seg selv i sofaen til den berømte Ibsen.

Blir ikke lei Ibsen

Da Finse hotell skal pusse opp, gir de Ibsens sofa til museet. Men det var uklart når og hvor han eide den. Nå har Haave funnet ut at den faktisk tilhørte den gamle dikteren, selv om eierskapet i starten var tvilsomt.

– Ting handler om og snakker om liv. Dette er særlig tydelig etter et menneskes død ... Ved å komme nær gjenstanden kommer man samtidig nær mennesket som har preget den, skriver kulturhistoriker Anne-Sofie Hjemdahl i boka «Ting om Ibsen».

Derfor er alle eiendeler, regninger og brev som har tilhørt Ibsen av stor interesse for museene. Haave har jobbet der i 17 år, men har ikke blitt lei Ibsen.

Han er egentlig litteraturviter og burde derfor vært mer opptatt av Ibsens tekster, men synes det er like interessant å forske på Ibsens liv og eiendeler.

– Jeg var skeptisk til å begynne med, men nå blir jeg bare mer og mer koko på det biografiske, sier Haave.

SE OGSÅ:

Denne unike pokalen fra 1700-tallet ble laget i Norge takket være en spion og ubetalt gjeld

SE OGSÅ:

Nordlandsbåten er arven etter vikingskipene: «Vi var nok mange, mange ganger døden nær»

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev