Nordlandsbåt er fellesbetegnelsen på båter fra Nordland, Troms og Finnmark. Fembøringen som er utstilt på Norsk maritimt museum, er én type nordlandsbåt.(Foto: Nina Kristiansen)
Nordlandsbåten er arven etter vikingskipene: «Vi var nok mange, mange ganger døden nær»
En merkelig ny fremtoning kom seilende inn Oslofjorden, under kommando av en usannsynlig brunbarket kaptein.
– Du ser jo hvordan den ligner vikingskipene, sier Eyvind Bagle.
– Dette er en båttradisjon som går flere hundre, kanskje tusenvis, av år tilbake i tid.
Bagle valgte en stor nordlandsbåt da forskning.no ba han fortelle om én interessant ting fra Norsk Maritimt Museum. Der er han konservator i forskningsavdelingen.
Båten er bygd i 1901 og er like lang som en stor buss, nær 14 meter. Den har seks par veldig lange årer som like mange menn rodde når det ikke var vind.
Fembøringen, som båttypen heter, ble først og fremst seilt - og brukt på fiske.
Ole Benjaminsen var båtens første eier. Han bodde på Helgeland i Nordland og var fisker. Han kjøpte den trolig for 415 kroner.
Benjaminsen var en svært religiøs mann og kunne sin bibel. Han døpte båten for «Opreisningen». Det viser til et vers i Salmenes bok om at de som tror på Gud, vil bli løftet opp i himmelrike.
Vikingskipene ble bygd etter klink-metoden. Det ble også fembøringene.
Først strakte de kjølen. Det vil si at skroget ble bygd først.
– Så ble bordene lagt over hverandre, slik at de overlapper. De ble så festet sammen med nagler, som ble klinket mot en metallplate, forklarer Bagle.
Båten lå lavt i vannet. Den hadde heller ikke dekk. Det gjorde at den lett tok inn vann.
Det var et hardt liv, særlig om vinteren når de stadig vekk måtte hugge båten ren for is, forteller en 80 år gammel, ikke navngitt fisker til Norges Handels og Sjøfartstidende i 1919: «Vi hadde dengang ingen anden drivkraft end seil og aarer, og vi var nok mange, mange ganger døden nær, forfrosne og stive i de aapne nordlandsbaater. Jeg kan ikke regne op alt hvad en fisker dengang led paa sjøen ...»
Båten var farlig for fiskerne, mente samfunnsforsker Eilert Sundt, som jobbet for folkeopplysning og sosiale reformer på 1800-tallet.
Han var særlig opptatt av vilkårene for fiskere, bønder og arbeidere.
700 personer druknet hvert år
– Sundt var opptatt av dødeligheten i Norge. Han regnet ut at 700 druknet i Norge hvert år, med en befolkning som var halvparten av det den er i dag, sier Bagle.
Annonse
Til sammenligning druknet 88 personer i Norge i 2022, ifølge Redningsselskapet.
– En tredjedel druknet i de nordligste fylkene, der det bodde færrest folk, sier Bagle.
Sundt mente at de mange drukningene hadde å gjøre med fiskebåter som «Opreisningen». Når havet blåste opp og bølgene slo over den lavtliggende båten, hadde fiskerne ikke annen beskyttelse enn øsekar.
Om båten gikk rundt, hang fiskerne på båten og utstyr og håpet på redning.(Maleri av Karl Erik Harr som inngår i serien «Havets demoner» og er utstilt på museet. Foto: Nina Kristiansen)
Nordlandsbåten er bygd etter samme metode som vikingene brukte: klink-metoden.(Foto: Nina Kristiansen)
– Om fembøringen var en dårlig eller bra båt, har vært en lang debatt som har gått helt fram til i dag, sier Bagle.
Tiden renner ut for båten
Fembøringene ble bygd på tradisjon.
– Kunnskapen var nedarvet. De bygget båtene slik fedrene deres gjorde det. Eilert Sundt mente det ikke holdt lenger, sier Bagle.
«Opreisningen» var tungrodd, så Ole Benjaminsen kjøpte seg en ny og lettere båt i 1908. Han
solgte den gamle videre til to torskefiskere, som etter noen år solgte den til
to brødre, som kan ha brukt den til selfangst.
Den fjerde eieren var Petter Olsen Flæsa på Tjøtta på Helgeland. Han brukte «Opreisningen» til å frakte ved og materialer.
Men tiden renner ut for fembøringene. De blir erstattet av raskere og lettere båter med dekk. Etter hvert kommer motorbåtene.
– Overgangen fra fembøringer til sjarker med motorer går sakte. På 1920-tallet kommer myndighetene med støtteordninger for å få fiskerne til å kjøpe nye og bedre båter, forteller Bagle.
Da blir museumstanken født.
Annonse
Navnet fembøring har ikke noe med tallet fem å gjøre, men ordet kommer fra norrønt og betyr at båten er rask, ifølge Eyvind Bagle.(Foto: Nina Kristiansen)
«Norges stolteste farkost»
Thorolf Holmboe var kunstmaler og opptatt av de gamle båtene. I 1926 hadde Osebergskipet fått plass i det nye Vikingskiphuset på Bygdøy. Nå var det tid for Nordlandsbåten, skrev Holmboe i Aftenposten samme år:
«... Der er en anden baat som ingen har tænkt at bygge nogetslags nøst til, hverken i bølgeblik eller cement. Jeg mener Norges stolteste farkost, fembøringen.»
Han er bekymret for bevaringen av båtene. Om 20 år vil det ikke være en flis tilbake, for de nå umoderne fembøringene blir hugd opp til ved eller satt på land for å sakte råtne opp. Holmboe oppfordrer:
«Skulde det findes en staut, tjærebred fembøring med brunbarket seil igjen dernord, saa la os faa den og sætte den i huset for vikingeskibene. Dens betydning for næringslivet og samkvemmet der nord har været for betydningsfuldt, dens billede i landskapet for karakteristisk til at man uten videre kan la fembøringen forsvinde for altid.»
Delvis bevaring, delvis PR
Eieren av Tiedemanns tobakksfabrikk tok grep. Han ville betale kostnadene for å få en fembøring til Folkemuseet på Bygdøy.
Nå gjaldt det bare å finne en båt som var i god nok stand for turen til Oslo.
Petter Olsen Flæsa på Tjøtta hadde sluttet å bruke «Opreisningen» til frakt. Han var i ferd med å gjøre båten om til hus for ærfugler, ifølge Bodø
Tidende 1927. Men han var villig til å selge.
Først måtte den settes i gang. Alt skulle være i tipp-topp stand for den halvannen måned lange turen nedover kysten, med stopp i mange byer og steder.
Det var delvis kulturbevaring og delvis PR for Tiedemanns tobakk.
Usannsynlig brunbarket
Annonse
I august 1927 seilte «Opreisningen» inn Oslofjorden. Noe slikt hadde folk i Oslo ikke sett før, ifølge datidens aviser.(Foto: ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum)
I august 1927 kommer den gamle fiskebåten inn Oslofjorden med sitt store, brune og lappete seil. Det vekker stor oppmerksomhet.
Det var en tettpakket masse av skuelystne som hadde samlet seg for å se fembøringen seile inn. Denne båten «hvis siste
reis hadde tiltrukket seg Oslo-journalistenes opmerksomhet, og de hadde da også
samlet sig i klynge, disse pressens menn for å ta i grundig øiesyn denne siste
representant av vikingbåtens ætlinger, 'Den siste viking'», skriver Bodø Tidende i 1927.
Dagbladet intervjuer høvedsmannen, det vil si kapteinen, Johan Røring:
«- Det har vært fint vær hele tiden, forteller
Røring, en staut sjømannstype med et usannsynlig brunbarket fjes.»
Hus bygd for båt
En mengde seilbåter og motorbåter fulgte «Opreisningen» innover.
For det var «en
merkelig ny fremtoning, der kanskje aldri før har vært sett nede på disse
enemerker,» ifølge Bodø Tidende.
Båten fikk sitt hjem først på Folkemuseet. Men da Sjøfartsmuseet, nå Norsk maritimt museum, fikk sin første bygning på Bygdøynes i 1958, ble båten flyttet dit.
– Båthallen ble dimensjonert til «Opreisningen», sier Bagle.
Der står den fortsatt.
Og navnet passer, melder Dagbladet i 1927:
«Den heter 'Opreisningen' - et likefrem symbolsk navn på den
båt, som skal bevare hele fembøringens stolte minne for efterslekten.»
