Du leter kanskje etter...

(MINNESOTA): I 1867 skriver Hans Nielsen Gamkinn i Wisconsin hjem til familien i Norge:

Det er ikke mye statlig land igjen her i området, men de er i ferd med å kjøpe et stort område fra indianerne omtrent en dagsreise sør for her. Det vil snart bli åpnet for bosetting, og dette er noe av det beste landet i Amerika. Så jeg tror det ville være en fordel for en nybygger å benytte seg av denne muligheten.

Nordmenn innvandret til USA i hopetall i perioden 1825 til 1930.

Slik ser det ut i dag på landsbygda i Minnesota, en av statene nordmenn kom til.

Her, i Midtvesten, lokket store eiendommer som de fikk fra amerikanske myndigheter. De måtte bare drive jorda i fem år.

Fra midten av 1800-tallet fikk innvandrerne 650 mål land av myndighetene.

Det var attraktivt for innvandrerne som hadde vært husmenn eller kom fra små gårder i Norge.

Men landet de fikk, var ikke tomt.

Ryddet landet for innvandrerne

Mer enn 500 nasjoner og stammer av urfolk levde i Nord-Amerika før europeerne kom. Det hadde de gjort i tusenvis av år.

Europeere begynte å komme til USA på 1600-tallet. De startet raskt med å kjøpe og ta land fra urbefolkningen.

Men fordrivelsen ble satt i system og økte fart fra 1830, da Indian Removal Act ble vedtatt i Kongressen. Lovens formål var å flytte urfolk vestover.

Det var nå de norske innvandrerne kom til Midtvesten, sultne på jord. De kom til land som urfolksstammer nylig hadde blitt tvangflyttet fra. Eller de ble naboer med stammer som bodde i anviste områder.

Dakota-folket levde i Minnesota da norske innvandrere kom.
Bildet er tatt på 1800-tallet.

Lederne for ulike nasjoner dro til Washington for å forhandle med myndighetene. Her er en delegasjon fra dakota-folket i 1870-årene. (Begge foto: National Archives at College Park)

– Stammer og nasjoner ble utryddet eller fjernet for å rydde landet for hvite nybyggere, sier Deidre Whiteman.

Hun er selv av dakota-folket.

– De lagde nye lover og satte inn hæren, mens indianerne desperat forsøkte å finne ut hvordan de kunne redde sin måte å leve på, sier hun.

Whiteman er forskningsdirektør ved National Native American Boarding School Healing Coalition i Minneapolis. Forfedrene hennes levde i Minnesota.

– Jeg kan ikke snakke for alle urfolksnasjonene, men for min egen stamme. Jeg er Spirit Lake Dakota. Da de trengte seg inn på vårt land på 1800-tallet, gjorde vi avtaler. Det var nødvendig for å overleve, sier Whiteman.

200 år siden de første amerikafarerne dro

I 2025 er det 200 år siden de første norske utvandrerne reiste til USA. Forskning.nos reportasjereise har blitt gjort mulig gjennom støtte fra Fritt ord. Forskning.no har full redaksjonell frihet.

– Invasjon og folkemord

Myndighetene i Washington forpliktet seg til å betale for landområdene. De lovte mat og forsyninger.

– Myndighetene holdt ikke avtalene, selv om vi forlot hjemlandet vårt og flyttet vestover. Det var invasjon, fordrivelse, folkemord, sier Whiteman.

Massenedslaktning av bison, som var livsgrunnlaget for mange stammer, førte til matmangel og sult. Urfolk ble syke og døde av importerte sykdommer.

– Min bestemor fortalte meg historier om hva hennes besteforeldre opplevde. Historien om fordrivelsen er ikke fjern for meg, sier Whiteman.

– Nordmennene visste

– Nordmennene visste absolutt hva de var med på, sier Anna Peterson, historiker ved Luther College i Iowa. 

Hun forsker på norske innvandrere og deres relasjon til urbefolkningen i USA.

Nordmennene så urfolk bli ført bort mens de selv sto på landet som tilhørte de bortviste.

– Historikere sier at de visste at landet var tatt fra oss. Men dette var fattige innvandrere som fikk så mye. Grådighet fikk dem til å lukke øynene, sier Whiteman.

– Regjeringen var ansvarlig for politikken. Men de norske immigrantene hadde nytte av den, sier hun.

De noble ville

Nordmenn kjente til urbefolkningen i Amerika lenge før de reiste dit.

– Det ble utgitt mange bøker, særlig mot slutten av 1800-tallet, rettet mot barn og ungdom, som skildret urbefolkningen, sier Peterson.

For eksempel ble boka Den siste mohikaner utgitt i Norge rundt 1830. Noen år senere ble westernbøker svært populære.

Indianerne ble framstilt som ville og blodtørstige, men også noble og eksotiske.

«Sykdommer, ville dyr og indianere»

Folk i Norge fikk også informasjon fra dem som allerede hadde reist til Amerika.

Utvandreren Ole Rynning i Illinois skrev i 1837 reisehåndboken Sandfærdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand. 

Amerika er bebodd av enkelte ville nasjoner som levde av jakt. Disse gamle innbyggerne har blitt trengt mer og mer tilbake, fordi de ikke ville venne seg til et ordentlig liv og arbeidsomhet, skriver Rynning. 

Han skriver at innvandrere til staten Illinois ikke lenger behøver å frykte overfall, fordi urfolket nå er transportert bort. «Dessuten er disse folkene veldig godmodige og starter aldri fiendtligheter, om de ikke blir fornærmet.»

Følte seg hjemme hos indianerstammen

Urfolkene og innvandrerne hjalp og handlet med hverandre.

Olaus Fredrik Duus, prest i Wisconsin, skriver i et brev hjem om en norsk kvinne som var så heldig at hun fikk hjelp av en indiansk jordmor. Alt sto bra til med mor og barn.

Anne Bjorli i Nord-Dakota skriver at hun har kjøpt 600 kilo fisk av indianerne. Den solgte hun videre for tre ganger så mye som hun betalte. Det var første gang hun hadde møtt så mange indianere og sett hvordan de bor i telt og tømmerhus. «De var et hyggelig folk å besøke.» Hun følte seg hjemme da hun satt foran ildstedene deres, det minnet om Norge.

Bjorli kommenterer også den politiske situasjonen: «Indianerne er ikke bønder, men lever av fiske og jakt. Nå har landet blitt tatt fra dem bit for bit. De har mistet mye av livsgrunnlaget sitt». 

Hun forteller om korrupsjon blant agentene som skal administrere utbetalinger og forsyninger. Derfor har indianerne ofte sultet. Det virker svært fornuftig at de heller vil slåss for sin overlevelse enn å dø av sult, skriver Bjorli.

Taust i brevene

Det går mange historier, overdrivelser og falske rykter om indianerne, skriver Bjorli. Det gjør innvandrerne redde. 

Deidre Whiteman sammenligner det med dagens fiendebilder i amerikanske medier.

– Vi blir fortalt at vi skal frykte mennesker vi ikke kjenner. Det var samme type kampanje den gangen, sier hun.

Bjorlis utførlige beskrivelse av stammen hun besøkte, er et unntak i amerikabrevene.

Den nå avdøde forskeren Orm Øverland gikk gjennom 1.600 brev som norske innvandrere sendte hjem. Bare 47 av dem nevner urbefolkningen.

Og ikke alltid i forståelsesfulle toner:

Ole Haugerud skriver hjem etter å ha vært i et villmarksområde i Canada. «Det vi så der var uhyggelig. Ville indianere som slåss som ulver.» Han beskriver dem som dyr i skogen.

Heller hverdag enn ubehageligheter

Historikere har prøvd å forstå hvorfor de norske skrev så lite om urbefolkningen i brevene hjem.

Det kan være fordi nordmennene ikke var gode til å skrive og lese. Kanskje ble det for komplisert å beskrive alt som var annerledes i USA. De valgte å skrive om det kjente og hverdagslige, ifølge Peterson.

Tausheten kan også skyldes at de norske ikke ønsket å tenke på de negative sidene ved innvandringen. Det kan ha vært ubehagelig, tror Peterson.

Nordmenn drept i krigen

I 1862 gjorde dakotaene opprør. Den amerikanske hæren ble satt inn. 500 nybyggere ble drept, også flere norske.

– Når du blir fanget i et hjørne og ikke har mat til barna dine, vil du angripe. Dessverre havnet de norske nybyggerne i kryssilden mellom Dakota-folket og hæren, sier Whiteman.

Krigen endret holdningene til nordmenn i både USA og Norge.

Nå blir de norske nybyggerne framstilt som forsvarsløse, men tapre i møte med indianernes grusomheter.

– Før krigen i 1862 levde de mer eller mindre side om side. Men etterpå fryktet de norske nye angrep, sier forsker Anna Peterson.

I norske aviser og i brev hjem diskuterte nordmennene om opprøret var forståelig.

– De skrev: Ikke rart at indianerne er sinte. Vi tok landet deres, og de vil ha det tilbake. Men vi vil ikke gi det tilbake. Hva skal vi gjøre? Andre sa at dakotaene ikke hadde noen grunn til å være sinte når regjeringen tok så godt vare på dem, forteller Peterson.

Myndighetene fengslet hundrevis av dakota-krigere. 38 ble hengt. Ett tusen kvinner og barn ble internert, mange sultet i hjel.

Nordmenn inn på reservatene

Så vedtok Kongressen enda en ny lov.

Daws Act fra 1887 åpnet for at innvandrere fikk bosette seg på områdene som var satt av til urfolket. Kongressen mente at stammene ikke brukte landet godt nok.

Myndighetene trykket opp plakater om gratis tomter på reservatene.

– Selvfølgelig ville fattige mennesker ha det, sier Whiteman.

Mange nordmenn flyttet inn. I reservatet Spirit Lake i Minnesota ble de naboer med dakotaene.

Mye til felles

Sosiologen Karen Hansen ved Brandeis University i Massachuttes har forsket på dette naboskapet. Hun peker på likheter mellom dakotaene og skandinaviske innvandrere. Begge grupper var revet bort fra sine hjemland og hadde få ressurser. Begge var utsatt for amerikaniseringspolitikken, og de forsøkte å bevare sine egne skikker, språk og religiøse praksiser i møte med dette presset.

Deidre Whiteman kan forstå at innvandrerne var passive.

– Vi hadde mer til felles med immigrantene enn de selv innså. Det handlet om overlevelse. Om du er innvandrer, holder du munn. Du vil ikke skape uro. Du er redd for at det samme skal skje med deg, sier Whiteman.

Men det var også store forskjeller, ifølge Hansen. Nordmennene fikk eie sitt land, mens dakotaenes land ble forvaltet av myndighetene. Innvandrerne kunne bli amerikanske statsborgere, mens urbefolkningen var utelukket fra statsborgerskap helt fram til 1924.

Disse forskjellene gjorde det mulig for de norske innvandrerne og deres etterkommere å få innpass i samfunnet og gjøre økonomiske framskritt i løpet av en generasjon eller to.

Vil ikke snakke om fortiden

Det bor 340 millioner mennesker i USA.

To millioner av dem er urfolk. I tillegg har fire millioner urfolksbakgrunn kombinert med annen etnisitet, ifølge USAs føderale statistikkbyrå.

Deidre Whiteman tror på forsoning.

– Det vil være et steg fremover. Forsoning betyr å erkjenne det som skjedde i fortiden, men også å gå videre som et folk inn i fremtiden, sier Whiteman.

– Å gi tilbake land til våre stammer vil være et skritt i forsoningen, sier hun.

Men retur av land er et ømtålig tema for innvandrernes etterkommere:

– Mange organisasjoner og institusjoner er svært motvillige til å snakke om dette temaet. De sier at nybyggerne fikk landet på lovlig vis, sanksjonert av USAs myndigheter. De mener immigrantene ikke gjorde noe galt eller ulovlig. Derfor føler de ikke at de i dag burde ha dårlig samvittighet eller framstilles som om de har gjort noe umoralsk, sier Peterson.

Bildet øverst i artikkelen viser innvandrere fra Europa på vei til nytt land. Bildet er tatt i 1866, da mange nordmenn reiste til USA og videre ut til Midtvesten for å få gratis land. Foto: National Archives at College Park.

Kilder:

Orm Øverland (red.): From America to Norway: Norwegian-American Immigrant Letters. NAHA 2014. Modernisert norsk av forskning.no.

Karen Hansen: Land Taking at Spirit Lake: The Competing and Converging Logics of Norwegian and Dakota Women, 1900-1930 i Norwegian-American Women: Migration, Communities and Identities, Minnesota Historical Society Press 2011.

Betty A. Bergland: Norwegian Immigrants and ‘Indianerne’ in the Landtaking, 1838–1862. Norwegian-American Studies, 2000. 

LES OGSÅ

Niels, Margit og de fem barna bodde under en stein i to år

Sara var på den aller første båten med norske utvandrere til USA

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev