Sarah var bare sju år gammel da hun gikk om bord i det lille seilskipet «Restoration» på kaia i Stavanger i 1825.

Syv familier med til sammen 19 barn, to ektepar og 12 single menn skulle krysse Atlanteren. Reisen deres regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge til USA.  

Nå, 200 år senere, forteller tippoldebarnet om livet til Sarah.

– Sarah ga aldri opp. Hun sto opp for seg selv, sier newyorkeren Tom Olmstead, som har brukt flere tiår på å granske sin familiehistorie.

Fant 45 brev i en koffert

Olmstead vokste opp i en småby i Iowa i Midtvesten der mange norske innvandrere slo seg ned. En dag utforsket han loftet til besteforeldrene sine. Han åpnet en skipskoffert. Den var full av fotografier og dokumenter. 

– Jeg fikk bestemoren min til å skrive på baksiden av bildene hvem alle var, forteller Olmstead.

Det lå 45 brev til og fra Sarah og en av døtrene hennes i kofferten. Brevene var ikke lette å lese. De mangler tegnsetting og store bokstaver. Olmstead har møysommelig tydet og lest dem. 

Steinete jorder og mye slit

Sarahs foreldre var husmenn på Jæren i Norge. De fikk dyrke egen jord, mot at de jobbet for bonden noen uker i året.

Men livet var hardt. Olmstead forteller at åkrene var så steinete at de måtte pløye med spader. 

To barn døde tidlig. Da de emigrerte, hadde de tre barn, med Sarah på sju som den eldste.

Flere av utvandrerne hadde solgt alt de eide før de dro, ifølge Arkivverket. Hver familie kjøpte en andel av skipet. 

200 år siden de første amerikafarerne dro

I 2025 er det 200 år siden de første norske utvandrerne reiste til USA. Forskning.nos reportasjereise har blitt gjort mulig gjennom støtte fra Fritt ord. Forskning.no har full redaksjonell frihet.

Bare en kveker om bord

De første utvandrerne blir ofte omtalt som trosflyktninger. I Norge var det ikke religionsfrihet, og statskirken hadde monopol på folks tro.

– Det har blitt skrevet at det var kvekere og haugianere som dro, men det var bare én registrert kveker på «Restauration», sier historiker Terje Mikael Joranger. 

Han er fag- og forskningsdirektør ved Utvandrermuseet på Hamar. 

Kvekeren het Lars Larsen Geilane og var leder for gruppa som emigrerte.

Joranger mener at flere av dem kan ha sympatisert med kvekerne.

Tom Olmstead har ikke funnet noe som tilsier at familien hans var kvekere. 

– Jeg tror de bare de ville ha et bedre liv, sier han.

Plass tilsvarende et klesskap 

«Restauration» var egentlig et for lite skip til å krysse Atlanteren. I tillegg var det overfylt med 45 emigranter og syv mannskap. Båten var dimensjonert for halvparten.

Arkivverket har regnet ut at hver person hadde tre kubikkmeter tilgjengelig. Det tilsvarer et lite klesskap.

Skipet var i tillegg tungt lastet med jernplater og spiker som skulle selges i New York.

Turen tok tre og en halv måned. Det ble en dramatisk reise. Under et stopp i England ble de jagd ut fordi de solgte brennevin. De kom ut av kurs og endte på Madeira i Portugal, der de ble mistenkt for å ha pest om bord. Stormer skaket det vesle skipet. Et barn ble født om bord.

– Vi mistet aldri motet og humøret, selv om det så ut som vi ville dø ute på havet, sa Sarah i et intervju med en avis i 1894.

Bønder i grove klær

Da «Restauration» endelig ankom New York, ble det tatt i arrest av havnemyndighetene. Skipet og kapteinen brøt amerikansk lov ved å ha så mange flere passasjerer enn tillatt for skipets størrelse.

Ankomsten vakte oppsikt. Det var utrolig at et så lite skip med så mange mennesker ombord hadde klart seg over Atlanteren. En amerikansk avis skrev at en slik sjøreise vitner om stort mot hos kapteinen og eventyrlyst hos passasjerene. Det sto også at nordmennene var bønder, kledd i grove, hjemmelagde klær.

Newyorkerne tok godt i mot dem. De fattige innvandrerne fikk penger, klær og utstyr, ifølge den svensk-norske konsulen Henry Gahn som også hjalp dem.

Da skipet ble frigitt, solgte emigrantene det og lasten, men tjente langt mindre enn de hadde forventet.

Videre nordover

På havna sto også Cleng Peerson, speideren som hadde blitt sendt ut noen år tidligere for å finne et sted der de kunne dyrke jorda og starte nye liv.

– Emigrantene hadde tiltro til Peerson, sier Terje Joranger. 

Han kjente mange kvekere som eide land nord i staten New York. Peerson kjøpte land av dem der, på et sted som senere fikk navnet Kendall. Dette blir det nye hjemmet til nordmennene fra «Restauration».

Sarah og familien hennes reiste nordover med resten av gruppa. 

En av medpassasjerene, B. Harvig, skrev i et brev 1871:

«Etter en lang reise kom vi endelig trygt fram til New York og reise videre til denne plassen i skogen. Vi var fattige, og ingen av oss snakket engelsk. Da vi kom til Kendall, ble de fleste av oss syke og motløse.»

Slit på dårlig jord

Livet i Kendall ble tøft.

– Der var det tett og ugjennomtrengelig skog og fryktelig mye slit. Stedet lå ved innsjøen Ontario, så de fikk den kalde vinden direkte fra nord, sier Joranger.

Jorda var full av stein og måtte ryddes for hånd, ikke ulikt der de kom fra. I tillegg måtte de tjene penger og jobbet som gårdsarbeidere hos bønder i området. 

B. Harvig skriver: «Tømmeret var tungt og det tok lang tid før vi kunne leve av det. Jeg må tilstå at da vi først kom hit, mente vi at alt var feil fordi det ikke var som i Norge.»

Mange ble syke. 

Faren til Sarah døde bare ni måneder etter at de kom til Amerika. Så døde den yngste søsteren. 

Den norske kolonien i Kendall varte bare i ti år.

Nytt land, nye muligheter

Cleng Peerson så hvordan nordmennene slet. Han kan ha hatt dårlig samvittighet, tror Joranger.

– I 1833 gikk han vestover til fots. Han var innom mange steder for å finne et nytt og bedre sted for den norske kolonien i Kendall, sier Joranger.

Ifølge fortellinger som har vandret gjennom generasjonene, la Peerson seg en dag ned for å sove. Han drømte om vakre hjem omgitt av frukthager.   

– Da var han kommet til Fox River i Illinois, sier Joranger. 

– Dette var på prærien, med fruktbar jord som var langt enklere å dyrke enn den i Kendall.

I løpet av et par år har alle de norske innvandrerne forlatt Kendall for å starte om igjen i Fox River.

Sarah blir igjen

Moren giftet seg på nytt, med broren til sin avdøde mann. De dro til bedre jord i Midtvesten.

Sarah ble ikke med. 16 år gammel flyttet hun til nabobyen Rochester og jobbet der for en kvinne med husstell og søm.

Der skrev hun det eldste brevet som lå i kisten på loftet.

Sarah forteller at hun er ensom etter at familien dro til Illinois. Hun vil reise dit, hun også. Hun sliter også med å lese brevene fra moren og ber henne finne noen som kan bedre engelsk.

«Pass deg for gamle menn»

Sarahs brev er skrevet med vakker løkkeskrift på perfekt engelsk.

– Hvordan Sarah lærte engelsk, er et annet mysterium, sier Olmstead. 

– Det fantes ingen offentlige skoler i Kendall på 1820- og 1830-tallet.

Kanskje lærte hun det av kvekeren Lars Geilane ombord på «Restauration». 

Han ble tatt som krigsfange i Napoleonskrigene. Kvekere tok seg av fangene og underviste dem i engelsk og sin egen tro.

I brevene sine skrev Sarah både om større begivenheter, som en storbrann i New York City og om at hun hadde fått stoff til en lilla og hvit kjole. Hun rådet også sin yngre søster Anna til å passe seg for gamle menn når hun vurderte friere.

Gift med brite

Etter et par år i Rochester, dro Sarah til Fox River og familien sin. Der traff hun George Olmstead, som var av britisk opprinnelse. De giftet seg da Sara var 19 år.

– Jeg vet ikke hvordan de møttes, de bodde tre mil fra hverandre. På den tiden var det en dagsreise med hest, sier Olmstead.

George og Sarah drev gården sammen. 

– Hun gjorde mer enn å lage mat og ta seg av barna, hun arbeidet også ute på jordene, forteller Tom Olmstead.

I 1842 skrev Sarah at de hadde 160 mål dyrket mark, 200 mål beitemark og 240 mål annen jord.

– Det var mye jord den gangen, sier Olmstead.

Lei av prærien

Sarah og George fikk fem barn. To døde som spebarn. Tre levde opp: Marion, Benson og Charles Byron, som er Tom Olmsteads oldefar.

Det var et slit å drive jorda. I et brev til venner skriver Sarah at George er lei av å bo på prærien. De vurderer å flytte.

Det gjorde de. I byen fikk George jobb som snekker. 

I 1849 ble staten Illinois rammet av kolera. Tusenvis ble syke, og mange døde. I løpet av en måned mistet Sarah både George og åtte andre familiemedlemmer.

Nå var hun alene igjen med de tre barna. Sarah var 31 år gammel.

Gift på nytt, datteren dør

Lite er kjent fra denne perioden i Sarahs liv. Hun skrev ingen brev. 

Fem år etterpå har hun giftet seg på nytt, med William Richey og fikk tre barn til.

I 1857 gjorde Sarah noe uvanlig. Hun sendte eldstedatteren Marion på college.

– På den tiden fantes det bare tre colleger i hele USA som tok imot kvinner, forklarer Tom og viser fram Marions karakterkort fra North Western Female College.

Der tilbød de en «Mistress of Science»-grad – en kvinnelig versjon av «Master of Science».

Men Marion måtte slutte etter ni måneder på grunn av sykdom, og hun døde ung, trolig av tuberkulose. Hun ble begravet i et hjørne av en maisåker, muligens fordi familien ikke hadde råd til gravplass.

– Jeg vet ikke hvordan Sarah hadde råd til skolepenger, men ikke til grav på kirkegården, sier Olmstead.

Nevner aldri Norge

Sarah opplevde mange tap. Hun mistet søsken i Norge, faren og en søster i Amerika, to spedbarn, sin første ektemann og to døtre senere i livet.

I brevene sine til familie, venner og de andre som var med på «Restauration», nevner hun ikke landet og familien de forlot der. 

– Norge og slekta der hjemme blir aldri omtalt. Det er som om livet begynte da Sarah kom til USA, sier Olmstead.

Tom Olmsteads bestefar insisterte alltid på at familien var norsk. Da unge Tom fant ut at Olmstead-navnet kom fra England, nektet bestefaren å høre på det. 

– Han slo neven i bordet og sa «vi er norske» og snakket ikke til meg på to uker, minnes Olmstead.

Forlangte skilsmisse

Sarah skilte seg fra sin andre ektemann da hun var 68 – nesten uhørt for en kvinne på 1880-tallet.

I et av brevene til datteren Marion skriver en venninne: «Hils din mor så hjertelig fra meg. Fortell henne at hun bør holde et vaktsomt øye på skjørtejegeren, særlig når han behandler henne så røft.»

– Det var et dårlig ekteskap, William Richey rotet med andre kvinner. Til slutt fikk Sarah nok, sier Olmstead.

«Dommeren var urettferdig»

I et brev til en venninne skriver Sarah om skilsmissen:

«Rettssaken min er avsluttet, og alt jeg får er skilsmisse og 600 dollar. … Dommeren var urettferdig mot meg.»

Ektemannen hadde skrevet over huset og eiendelene sine til sønnen. I tillegg vitnet de falskt, ifølge Sarah.

«Jeg hadde ikke annet enn sannheten, det var alt jeg ønsket. … De hadde verken prinsipper eller ære. Det er hardt for meg å bli revet bort fra hjemmet mitt i min alderdom, helt ødelagt av hardt arbeid og dårlig behandling i tretti år. Jeg har blitt hjemløs, han er verdt ti tusen dollar.»

Sarah flyttet til en av sønnene, Tom Olmsteads oldefar. Hun ble 87 år.

Aldri gi opp

Han ser Sarahs innflytelse på familien sin: 

– Den norske arbeidsmoralen – aldri gi opp, ærlighet, respekt – det har vært innprentet i meg siden jeg var liten, sier Olmstead.

Familien bodde i den lille byen Guthrie Center i Iowa i nesten hundre år. Som ung flyttet Tom Olmstead vekk, og nå har han nesten ingen familie igjen der. 

– Det er derfor jeg driver med slektsforskning. Jeg har barnebarn som bør vite hvor vi kommer fra, sier han.

I 2024 besøkte han Norge for første gang.

– Det var en utrolig følelse å se jorda familien min en gang dyrket. En historiker jeg kjente, kom bort til meg, la hendene på skuldrene mine og sa: «Velkommen hjem». Hjertet mitt stoppet nesten. 

– Da jeg begynte med slektsforskning, handlet det mest om å finne personene i familien, men etter besøket i Norge føles det som å komme tilbake til røttene mine, forteller Olmstead.

LES OGSÅ

Mange reiste fra Norge til Amerika, men sluppefolket var de aller første

Da nordmenn kom til Amerika, hadde de ikke tid til å la tømmeret tørke

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev