Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

I samenes trospraksis var trommer viktige. Samemisjonæren Thomas von Westen konfiskerte over 100 runebommer på 1700-tallet. En av dem var Folldalstromma fra Namdalen. Dette er en kopi av trommen, laget av Jean Louis Pageot, basert på etnografen Ernst Mankers storverk om de samiske runebommene («Die lappische ZaubertrommelI»).
I samenes trospraksis var trommer viktige. Samemisjonæren Thomas von Westen konfiskerte over 100 runebommer på 1700-tallet. En av dem var Folldalstromma fra Namdalen. Dette er en kopi av trommen, laget av Jean Louis Pageot, basert på etnografen Ernst Mankers storverk om de samiske runebommene («Die lappische ZaubertrommelI»).

Da trolldoms­prosessene tok slutt, overtok same­misjonærene for retts­apparatet

Heksejakt tok slutt på 1700-tallet, men samisk tro ble fremdeles tolket som trolldom og djevelens verk.

De ble anklaget for å bedrive trolldom. På 1500- og 1600-tallet var heksejakt utbredt i Norge. Om lag 750 personer anklaget. Rundt 300 av dem ble dømt til døden, mange brent på bålet. Flere av dem var samiske. 

I Nord-Norge og Finnmark har forskerne sett på hvem som ble anklaget, hva de ble dømt for og hva straffen var. Det har de lett seg fram til gjennom rettsprotokoller. Av de 91 som ble dømt til døden i Finnmark, var 18 samer.

Dømt til døden

Historiker og stipendiat Anne-Sofie Schjøtner Skaar.
Historiker og stipendiat Anne-Sofie Schjøtner Skaar.

I Midt-Norge og det sørsamiske området står det fortsatt igjen en del spørsmål om hva som skjedde. Historiker Ellen Alm har kartlagt mye. I rettsprotokollene har hun funnet at tre samer ble tiltalt for trolldom: Finn-Kristin, Anne Aslaksdatter og Henrik Meråker. Henrik Meråker ble dømt til døden.

I og med at mange samer hadde norskklingende navn, kan det ha vært flere. 

Nå er stipendiat og historiker Anne-Sofie Schjøtner Skaar ved NTNU i ferd med å undersøke trolldoms- og magisaker i Inderøy, Namdalen og Stjør- og Verdalen sorenskriveri på 1700-tallet.

Når hun gransker tingbøkene fra Nord-Trøndelag, finner hun nye og interessante opplysninger.

Hun undersøker hvordan rettspraksisen omkring trolldomsprosesser gradvis blir avskaffet i løpet av 1700-tallet. 

– Det er forsket lite på hvordan rettspraksisen og fenomenet med trolldomssaker avsluttes, så det er interessant å undersøke. Jeg ser også på om samer i de sørsamiske områdene blir rettsforfulgt fortsatt på 1700-tallet, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar.

Skrevet med gotisk skrift

Så langt har hun ikke funnet samer som er blitt anklaget eller dømt for trolldom på 1700-tallet i Nord-Trøndelag. Men hun har ennå ikke gått gjennom alle tingbøkene. Det er nitid arbeid. Bøkene er skrevet med gotisk skrift, og hver protokollfører har også sin særegne måte å skrive på. 

– Jeg lærte meg gotisk skrift da jeg skrev masteroppgave om trolldomsprosessene i Mora og Rendalen på 1600-tallet. Nå går det ganske greit å lese gotisk skrift, men det tar tid å gå gjennom dokumentene, sier hun. 

I tillegg til tingbøker leser hun også misjonsberetninger fra samme periode. Det kommer vi tilbake til.

Dette dokumentet fra 1700-tallet omhandler en av de som ble anklaget for trolldom, Margareta Mortensdatter Trefot.
Dette dokumentet fra 1700-tallet omhandler en av de som ble anklaget for trolldom, Margareta Mortensdatter Trefot.

Hekseprosessene forsvinner 

Det er flere grunner til at trolldomssakene  fases ut i løpet av 1700-tallet.

Under trolldomsprosessene på 1500- og 1600-tallet var det ifølge lovverket ulovlig å bruke tortur for å tvinge fram tilståelser. Dømte forbrytere kunne heller ikke opptre som vitner. Det vil si at en dømt «heks» i teorien ikke kunne gi ut navn på andre «hekser». 

– Likevel var det ikke uvanlig å gå utenfor lovverket i trolldomssaker: Tortur ble brukt, og dømte «hekser» ble presset til å gi navn på sine medskyldige. Lovens bokstav ble tolket og praktisert svært ulikt. Dette førte til mange trolldomsprosesser i perioden, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar og forklarer: 

– På slutten av 1600-tallet begynner rettspraksisen å endre seg. Flere av de rettskyndige lagmennene blir strengere. De krever skikkelige bevis og slutter å godta bruk av tortur. Lagmennene blir dessuten mer utdannede og profesjonelle, og de påvirker og belærer lokale sorenskrivere.

Begynte å følge loven

Mot slutten av 1600-tallet begynner stadig flere dommere faktisk å følge lovverket. Da ble trolldomssaker vanskelige å føre i retten.

– Hvordan kan en imaginær forbrytelse bevises hvis det ikke lenger er akseptabelt å presse noen til en tilståelse? sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar.

Tvungen appell blir også praksis. Den ble innført i Christian Vs Norske Lov av 1687. Det innebar at strenge straffer skulle appelleres eller ankes til lagretten slik at den anklagende fikk prøvd saken i en mer profesjonell domstol. 

På 1700-tallet går for øvrig Europa inn i perioden som kalles opplysningstiden, hvor vitenskap, fornuft, toleranse og fremskritt får fotfeste. Dette bidrar til at oppfatninger og holdninger endrer seg. 

«Djevelens trolldom»

Når rettspraksisen mot såkalt trolldom forsvinner, er det en annen mekanisme som overtar for å overvåke og bekjempe den samiske troen og trosutøvelsen: Misjonærene inntar arenaen.

– Det synes som misjonærene tar over for rettsvesenet for å «ta seg av» samisk tro og trospraksis, sier Skaar. 

Dette finnes det godt belegg for i misjonsberetninger fra 1700-tallet.

– Misjonsberetningene er ganske horribel lesning. Der finner vi beskrivelser av samer som driver med «djevelens trolldom». Misjonsberetningene viser at samenes tro av noen fortsatt blir tolket som trolldom og djevelens verk, selv om rettsvesenet ikke virker interessert i å forfølge dette lenger, sier hun.

Folldalstromma er en av de best bevarte og best dokumenterte runebommene. Den var på en lang reise fra den ble konfiskert i Namdalen i 1723 og fram til den kom tilbake sitt opprinnelsessted 300 år senere. Den forvaltes av det sørsamiske museet Saemien Sijte.
Folldalstromma er en av de best bevarte og best dokumenterte runebommene. Den var på en lang reise fra den ble konfiskert i Namdalen i 1723 og fram til den kom tilbake sitt opprinnelsessted 300 år senere. Den forvaltes av det sørsamiske museet Saemien Sijte.

Prest Johan Randulf, forfatter av Nærøymanuskriptet, skriver at «sørsamene har mange ulike guder, men at alle tilhører disse djevelen».

«Det vet jeg, at han sammen med alle andre [samiske guder] er Djevelen selv». Slik beskriver presten en av sørsamenes guder. Han beskriver også joik som «Satans sang».

Amnesti for trolldom

Samene hadde siden tidlig middelalder blitt utsatt for kristningsforsøk i store deler av Norden, men det var først etter opprettelsen av Misjonskollegiet i København i 1714 at misjoneringen for alvor ble satt i gang

En av de ivrigste er Thomas von Westen (1643-1727) fra Trondheim. Han fikk tilnavnet samens apostel. I 1716 ble Thomas von Westen utnevnt til å lede og organisere samemisjonen. Fra da av fremstår Trondheim som et kraftsenter for den samiske misjon gjennom von Westens utdanning av samemisjonærer.

Han var hele tiden opptatt av at kristendomsundervisning for samene måtte skje på deres eget språk – samisk – og at omvendelsen skulle være personlig og inderlig. 

Thomas von Westen og andre misjonærer snakket med samene og holdt intense forhør. Misjonærene fikk mye informasjon, men de merket at ikke alle samer turte å fortelle om sin tro og praksis. 

– Dette ledet etter hvert frem til at von Westen fikk innført et amnesti for samene, slik at de ikke kunne bli tiltalt i henhold til trolldomsloven uansett hva de fortalte misjonærene. Dette skulle være en slags forsikring for samene, slik at de skulle tørre å snakke mer åpent med misjonærene, sier Schjøtner-Skaar. 

Men amnestiet forhindret ikke at samenes kultur forble demonisert.

Konfiskerte runebommer

Blant metodene som von Westen og de andre misjonærene brukte under hele misjonsperioden, var å konfiskere runebommer og å ødelegge offersteder og hellige plasser i naturen. Den nidkjære misjonæren sto for inndragelse av over 100 samiske runebommer.

De fleste trommene ble sendt til København. Mange av dem gikk tapt i en stor brann i 1728.

Noen av trommene som ble konfiskert av misjonærer, havnet imidlertid på andre museer eller hos private samlere. En av disse var Folldalstromma, som von Westen inndro i Namdalen.

Denne tromma havnet etter hvert på Meininger Museum i Tyskland. I 2023 kom den endelig tilbake til sørsamisk område og er i dag utstilt på museet Saemien Sijte i Snåsa.

På Wikipedia kan du lese mer om Folldalstromma og hva de ulike tegnene betyr.

Satans drikk

Thomas von Westen var også en sterk pådriver for å innføre brennevinsforbud. 

«1. februar 1723, dukket den norske misjonæren Thomas von Westen opp på tinget i Overhalla. Han mente at samenes konsumpsjon av alkohol sto i veien for deres omvendelse til kristendommen, og beordret nordmenn til å slutte å selge dem brennevin og øl. Når samene fikk i seg denne «Zathans loche drich», begynte de straks å praktisere sin hedenske religion og trolldom, ifølge von Westen.» 

Dette skriver Anne-Sofie Schjøtner Skaar om i artikkelen Lappernes og finnernis forførelse ved brendevin og øel  i Historikeren.

Von Westen avsluttet talen sin med å be om at samenes «hedenske» gravskikker på fjellet måtte forbys, at alle nordmenn som hadde samiske barn i tjeneste i sine hjem, måtte sørge for at de fikk kristendomsundervisning, og at ingen samer måtte vandre rundt uten fast arbeid.

Margareta Mortensdatter Trefot

– Som en del av forskningsprosjektet er jeg også interessert i holdninger til sørsamisk religion, som av nordmenn gjerne ble stemplet som trolldom og avguderi, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar.

Trolldomsanklagene mot Margareta Mortensdatter Trefot er en av sakene hun vil studere nærmere.

– Her er jeg noe usikker med tanke på etnisitet, ettersom den anklagede blir kalt «finn» av sorenskriveren. Det ble ofte, sammen med «lapp», brukt i benevnelse av same. Selv sa Margareta at hun opprinnelig var fra Øst-Finland. Denne saken er så vidt kjent fra før, men den har ikke blitt analysert tidligere, sier hun. Derfor kommer hun til å ta med en analyse av den i avhandlingen sin.

Margareta Mortensdatter Trefot var en tiggerkvinne. Ifølge vitnene gikk hun rundt og ønsket folk ondt ved å kaste trolldom dersom de ikke ville gi henne penger, mat eller overnattingsplass.

Saken kom først opp på tinget i Verdalen. Den er omtalt i tingboka i perioden 1711–1712.

– Margareta blir deretter tatt med på hele tingreisen til sorenskriveren og fogden og blir presentert på flere ting i fogderiet, hvor mange personer vitner om at hun har ønsket dem ondt, sier Schjøtner Skaar. 

Kilden er tingbok nr. 6 fra Stjør- og Verdal sorenskriveri, 1709-1715. 

– Hun ble altså tiltalt for å drive med ond trolldom, men jeg vet foreløpig ikke hvordan denne saken ender. Jeg har ikke funnet noe mer om dommen i kildene ennå, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar.

Hun forsker også på i hvilken grad og form magisk praksis og tro levde videre gjennom århundret. 

Referanser:

Da djevelen var løs i Rendalen – en av de siste trolldomsprosessene i NorgeHeimen vol. 58 (nr. 2), 2021. Doi: 10.18261/issn.1894-3195-2021-02-0. 

En rettshistorisk komparasjon av trolldomsprosessene i Mora (1669) og Rendalen (1670-74). Masteroppgave ved Universitetet i Oslo, 2019.

Powered by Labrador CMS