Månen har fått et nytt, menneskeskapt krater på overflaten på grunn av romfart, og nå kan vi se bilder av det.
Det var 5. august i år at en del av en Falcon 9-rakett smalt inn i månen.
Delen som traff månen var det siste stadiet av SpaceX-raketten som hadde levert flere romsonder til månen i begynnelsen av 2025.
Raketten hadde blant annet Blue Ghost-sonden om bord, som ga oss noen fantastiske bilder av en solnedgang på månen. Dette hadde aldri blitt avbildet før. Les mer om dette på forskning.no.
Blue ghost tok også bilde av en solformørkelse, sett fra månens overflate. Det er altså jorda som er mellom månen og solen på dette bildet.(Foto: SWNS,Firefly Aerospace)
Problemet er at den delen av raketten som brakte disse landerene til månen, reiste også mot en bane mot månen.
Denne banen skulle til slutt føre til at den smalt inn i månen, mer enn et og et halvt år etter oppskytning.
Grafikken under viser hvordan bæreraketten (lilla) gikk i bane rundt månen (grønn prikk i midten).
Det tok lang tid å ta bildene fordi LRO går i en fast bane rundt månen fra pol til pol og månen dreier under satellitten.
Så LRO måtte vente i flere dager før den nådde det antatte nedslagsområdet og fikk tatt bildet.
Analysen av bildene avdekker at krateret er rundt 18 meter bredt og rett over tre meter dypt, ifølge NASA.
Det er altså skaden som skjer når en del av en rakett smeller inn i månen i over 8.000 kilometer i timen.
Falcon 9-raketten ved oppskytning i januar i 2025. Deler av raketten krasjet senere i månen,(Foto: NASA/Kim Shiflett)
Litt mindre enn et svømmebasseng
Krateret er litt mindre enn et svømmebasseng. Det er altså en ganske heftig kollisjon som har skjedd.
– Det er innenfor det de forventet på forhånd, sier Yngvild Linnea Andalsvik. Hun er fagsjef for romovervåkning ved Direktoratet for romvirksomhet.
Hun peker på at månen ikke har noen atmosfære som vi har på jorden, så det som kommer rasende mot overflaten, blir heller ikke bremset ned.
Samtidig er også månen dekket av kratre som er mye, mye større enn Falcon 9-smellet. Månen har kratre som er flere hundre kilometer brede. Men de har skjedd på grunn av naturlige kollisjoner.
Annonse
Mye mer trafikk
Andalsvik peker på at dette har skapt noen nye bekymringer rundt alt som skal skje på månen framover.
– Det er planlagt ganske mange ferder og etablering av baser. Så da blir det en trafikkåre til månen.
– Man må ha et bevisst forhold til å få de bærerakettene ut av den banen. Hvis ikke kan det bli flere slike tilfeller, sier hun.
NASAs delvise roadmap fram til base på månen.(Illustrasjon: NASA)
Flere uønskede og menneskeskapte objekter kan altså krasje inn i månen. Det kan skape mer forsøpling og mulig fare for alle som oppholder seg på en permanent månebase.
Problemet er at når vi bruker en rakett for å sende noe mot månen, så vil også bæreraketten bli med mot månen.
Noen ganger vil disse bærerakettene havne i en bane rundt månen og noen ganger vil banen være sånn at de krasjer i overflaten.
I klippet under snakker astrofysiker Neil deGrasse Tyson om at krasjen kan komme etter ti eller hundre omkretser rundt månen.
Det kan være vanskelig å forutsi på forhånd.
Dette har i alle fall skjedd mange ganger før i romfartens historie. På bildet under kan du se kratre fra flere av Apollo-ferdene.
Kratre etter Saturn V-rakettstadier.(Foto: LRO/NASA)
Rakettstadiene fra både Apollo 13,14,15 og 17 har laget relativt store kratre på månen, og de er også avbildet av LRO-satellitten, ifølge NASA.
Disse kratrene er mye større enn krateret etter Falcon 9-raketten. NASA estimerer at de er mellom 35 og 40 meter brede. Disse kratrene er godt synlig mange tiår senere. Det er fordi det ikke er noe vind eller vær som sliter ned eller endrer landskapet.
Annonse
Oppskytningen av Apollo 14 i 1971. En del av denne Saturn V-raketten smalt inn i månen.(Foto: NASA)
Andalsvik forteller at romfartsingeniører hos SpaceX og andre kan se på løsninger for å unngå at dette skjer.
Da må raketten skyve seg selv ut i en annen bane.
– Den kan bruke noe drivstoff for å komme seg i en bane hvor den helt klart ikke vil treffe månen etterpå, sier Yngvild Linnea Andalsvik.
Neil deGrasse Tyson tror at ingeniørene vil finne løsninger på dette her. Det kan for eksempel være at raketten har en forhåndsprogrammert styring mot månens bakside.
Da kan alle rakettdelene samles opp bak der, som en fylling for potensielt farlige rakettdeler, er hans eksempel på en løsning.
