NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitetNMBU -Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Publisert
Deltagerne fikk til noe mange hadde prøvd på i årevis uten å lykkes: varig bedring.
Studien handler om såkalt «adventure therapy». Mennesker med rusutfordringer deltok i krevende friluftsliv.
I stedet for å snakke mest om avhengighet, fikk de et tydelig mål. De skulle bestige Kilimanjaro.
Resultatene tyder på at meningsfulle opplevelser og gode relasjoner kan være like viktige for bedring som tradisjonell behandling.
Varige effekter fem år senere
– Å bli sett som en ressurs fremfor et problem er helt sentralt her, sier forsker Hilde Sylliaas.(Foto: Privat)
– Det som er slående, er at deltakerne fortsatt trekker på denne erfaringen fem
år senere. De beskriver det som noe som fortsatt påvirker hvordan de håndterer hverdagen, forteller forsker Hilde Sylliaas ved NMBU.
Studien fulgte en gruppe mennesker som
deltok i et ettårig prosjekt.
Deltagerne gjorde forberedelser over flere måneder der målet var å bestige Kilimanjaro.
Forskerne intervjuet deltakerne og
prosjektlederne i etterkant om hva opplevelsen hadde betydd over tid.
Svarene tyder på gradvise, men vedvarende forbedringer i
deltakernes livssituasjon.
Terapi uten søkelys på rus
Mange av deltakerne hadde vært gjennom flere behandlinger før de ble med i
prosjektet.
De opplevde ofte behandlingene som tiltak kun rettet mot problemene deres.
Kilimanjaro-prosjektet var organisert på en
annen måte. Målet var å nå toppen av fjellet – ikke å behandle rusavhengighet
direkte.
Kravet var at deltakerne møtte opp, trente over tid, samarbeidet og holdt seg rusfrie.
Flere beskrev hvordan forberedelsene tvang
struktur inn i ellers kaotiske liv. Det skapte en ny form for ansvarlighet.
I
motsetning til institusjonelle rammer opplevde de at motivasjonen vokste fram
gjennom deltakelse.
– I mange tradisjonelle settinger forventes
det at motivasjonen skal være på plass først. Her så det ut til at den oppstod underveis, gjennom å være med i noe konkret og forpliktende, sier Sylliaas.
Annonse
Struktur som vendepunkt
Ekspedisjonen påvirket også hvordan deltakerne forholdt seg til hverdagen.
De
måtte ta ansvar for seg selv på en direkte og praktisk måte.
Trening, felles turer og regelmessige
møter skapte rutiner.
For mennesker som var vant til ustabilitet, ble strukturen avgjørende.
Noen fortalte at de for første gang klarte å
opprettholde daglige forpliktelser over lengre tid.
Fra problem til lagmedlem
Omgivelsene spilte en sentral rolle. Treningsturene og selve bestigningen
plasserte deltakerne i nye miljøer. Tidligere roller og forventninger gjaldt ikke her.
De ble ikke definert som personer
med rusproblemer. De ble del av et lag som sammen forsøkte å gjennomføre noe
krevende.
Dette endrer hvordan deltakerne så seg selv, og hvordan de
ble møtt av andre.
Flere opplevde det som viktig å få tillit. De ble sett som personer som kan noe. De slapp å bli minnet om tidligere nederlag. I stedet fikk de vise styrke, utholdenhet og samarbeidsevne, forteller Sylliaas.
– Å bli sett som en ressurs fremfor et
problem er helt sentralt her, sier forskeren.
Annonse
Deltakerne fikk vise nye sider ved seg selv
Friluftslivet ga nye situasjoner. Deltakerne fikk vise sider ved seg selv som ofte ikke blir sett i tjenester som fokuserer på problemer.
Gruppedynamikken forsterket denne effekten.
Alle, også lederne, ble utsatt for de samme fysiske
belastningene. Den delte sårbarheten bidro til å skape
en følelse av likhet.
– Det mest bemerkelsesverdige er ikke at
deltakerne følte seg bra under ekspedisjonen, men at mange beskrev varige
effekter flere år senere, sier Sylliaas.
Deltakerne fortalte om økt
selvtillit, sterkere sosiale relasjoner og et vedvarende ønske om å holde seg
rusfrie.
Betydningen av tid
Forberedelsene strakte seg
over rundt ti måneder, etterfulgt av ekspedisjonen og oppfølging i etterkant.
Denne langsiktigheten skiller seg fra mange kortvarige tiltak.
– Vi bør være forsiktige med å forvente
raske løsninger. For personer med langvarige rusutfordringer er endring ofte en gradvis prosess som krever stabile relasjoner og meningsfulle aktiviteter over tid, sier Sylliaas.
Ikke en universell løsning
Forskerne understreker at funnene i den lille studien ikke må
overtolkes. De kan ikke slå fast at ekspedisjonen
alene forårsaket langvarig bedring.
Annonse
Likevel viser studien noe viktig. Når folk får krevende og meningsfulle mål, og støtte fra andre, kan det gi motivasjon og nye ferdigheter.
Særlig når det skjer utenfor vante omgivelser. Dette får man ikke alltid til med vanlig behandling.
– Dette handler ikke om å erstatte
eksisterende behandling. Det handler om å supplere den og
utvide forståelsen av hva støtte kan være, sier Sylliaas.
