– Jeg er primært en estetiker. Jeg bruker å si at jeg er en lydtekniker som ikke interesserer meg for lydteknikk, sier lyddesigner Svenn Jakobsen. 

Det tar ikke mange sekundene før lydnerden Jakobsen er langt nede i sanseapparatets funksjon og hvordan man kan lure noen sanser for å få mer oppmerksomhet på andre:

– Randy Thom er en ledende lyddesigner jeg ser opp til. Han sier: «starve the eyes» – sult øynene. Vi ser nemlig med ørene også, spesielt når synet begrenses, som i tåke eller mørke. Da søker hjernen informasjon fra andre sanser. Det er en fantastisk anledning til å gjøre noe med lyd, ta den ut av det realistiske og over i det abstrakte, forklarer Jakobsen.

Lyd for alle penga

Det var ikke gitt at filmlyd skulle bli Svenn Jakobsens løpebane selv om lyd bestandig har vært viktig for ham. Da han var 16 år droppet han ut av skolen, startet sitt første band og begynte å jobbe.

– Jeg ga ut min første plate da jeg var 22 år gammel. Det var et soloprosjekt under artistnavnet Svart Klovn. Det var tidlig norsk elektronika. Den solgte faktisk 200 eksemplarer i Singapore av alle steder, sier han.

Etter å ha jobbet som musiker i rundt ti år og levd fra hånd til munn, fikk han tilfeldigvis et tilbud om å lage filmmusikk til en kortfilm. 

Én kortfilm ble til to, og han begynte å ane konturene av en ny karrierevei:

– Jeg tjente mer på to kortfilmer enn på ti år som musiker. Det sier mest om hvor lite jeg tjente som musiker, men jeg forsto også at jeg hadde et talent for lyddesign og at dette var et yrke jeg kunne leve med som den rastløse sjelen jeg er, forteller han.

Etter det så ikke Jakobsen seg tilbake. Lydutdannelse tok han som første nordmann på lydlinjen ved den danske filmskolen. 

Han har vært lydsjef og lyddesigner på en rekke store filmproduksjoner i og utenfor Norge: Insomnia, Bleeder, Den Tilfeldige Rockestjernen, Formørkelsen, Kunstneren og tyven, samt et par Olsenbanden jr.-produksjoner for å nevne noen.

– Jeg har ofte blitt spurt om jeg lager lyd eller musikk. Jeg svarer ja. All lyd har tonalitet og rytme. Musikk er lyd, og lyd er musikk, slår han fast.

Estetikk foran teknikk

Jakobsen er tydelig på at det er formidlingen av lydens estetikk og kreative muligheter som driver ham – ikke teknikken i seg selv.

– Teknikken er bare et verktøy, som hammer og sag. Du må kunne bruke den, men basiskunnskapen skal ikke stå i veien for det primære: kreativitet og estetikk, sier Jakobsen.

Denne filosofien preger også undervisningen hans ved Høyskolen Kristiania.

– Mange som skal lære om lyd, tror de skal møte matematikk og elektronikk. Det skal de jo også, men faget inneholder så mye mer. Jeg oppdaget at jeg var bedre til å snakke om form enn teknikk. Studentene er dessuten ofte mer interessert i det, sier han.

Kombinasjonen av praksis som underviser siden 2001 og betydelig kunstnerisk virke, førte til at han i august 2023 ble utnevnt til professor ved Kristiania.

Kunstfagenes plass i akademia

Jakobsen har opplevd den metodiske konflikten mellom kunstfag og tradisjonell akademia på nært hold.

– Jeg representerer de som tok på seg et par hodetelefoner i 11–12-årsalderen og aldri kom helt tilbake. For mange som jobber med kunstfag, er ikke akademisk skriving den mest naturlige og valgte uttrykksmåten, sier han.

Han sikter til presset om tradisjonell akademisk publisering kunstfagene nå opplever.

– Jeg har kolleger i bransjen som aldri har utviklet sin skriftlighet. De er likevel svært kompetente og respekterte praktikere. De bør anerkjennes på lik linje med teoretikere. Det er nedslående at akademias dører lukkes for de som ikke har skrift som sitt foretrukne medium, sier han.

Han sammenligner skriftspråk med andre ferdigheter som må øves opp.

– Jeg sluttet å tegne da jeg var 11–12. Derfor er jeg dømt til å tegne som en 11–12-åring for resten av livet. Man må øve for å oppnå en ferdighet. Man kan ikke lese seg til å bli god på piano. Spørsmålet er hvor en kunstnerisk utøver og akademiker skal bruke sin tid og sin kreative energi. På å utvikle sitt formspråk? Eller på å tilegne seg skriftspråk, som i svært liten grad er egnet til å kommunisere det som rett og slett ikke lar seg beskrive, sier Jakobsen.

Han er realistisk om at det vil ta tid før akademia virkelig anerkjenner kunnskapen som kunstfagene forvalter.

– Det vil ta mange år, sannsynligvis ikke i min levetid, før kunstnerisk forskning finner sin rettmessige plass. Feltet er fortsatt ungt. Det vil ta tid før kunstfagene får samme status som de andre akademiske disiplinene, konkluderer han.

Lyden av det forlatte Nord-Norge

Akkurat nå har Jakobsen et sabbatsår fra Høyskolen Kristiania, men han ligger ikke på latsiden. 

 – Jeg reiser rundt i Lofoten, Vesterålen og Nord-Salten og tar opp lyd – ikke av storslått natur, men av naturen hørt gjennom forlatte bygninger. Jeg tar opp lyden av vind, vær, natur og kultur slik den filtreres gjennom bygninger som ikke har en funksjon lenger. Det er en del av å ta Nord-Norge tilbake for meg, forteller Jakobsen. Han er født og vokst opp i Nordland.

Prosjektet berører feltet akustisk økologi – studiet av lydmiljøer og hvordan de endres.

– Lyden har også en historie. Man tenker ofte på fysiske ting som forsvinner gjennom historiens gang, men lyd forsvinner også. Jeg har lyd fra de gamle gruvesirenene på Svalbard i arkivet mitt. De brukes ikke lenger. Lyden er tapt, men opptaket finnes og det har en verdi, sier han.

Resultatet av lydjakten i nord skal bli en installasjon i et naust. Der kan publikum sitte alene gjennom fire årstider.

– Tanken er at publikum kan oppleve et helt årshjul på 10–15 minutter, og der ulike lydlandskap vil ta deg gjennom de ulike årstidene, sier han.

Nerden i mørket

Jakobsen beskriver seg selv som introvert. Likevel trives han med filmbransjens intensitet og strenge krav. Men første gang han var med på et filmsett, fikk han sjokk.

– Rundt meg myldret det 50–60 mennesker som så ut som de knapt kunne ta vare på seg selv. Alt var kaos. Men da regissøren sa «klar til opptak», var det som en maskin som våknet til liv. Alt endret seg. Alle visste nøyaktig hva de skulle gjøre. Rollene var krystallklare, og oppgavene ble utført med nærmest kirurgisk presisjon. For en dedikasjon. Jeg glemmer det aldri, sier han.

Han så entusiaster som hadde ofret tid og sosialt liv for å dyrke faget sitt.

– Det var en felles respekt for hverandres kunnskap og nerdete lidenskap – og det var denne delte hengivenheten som bandt oss sammen, sier han.

Men hvis Svenn Jakobsen måtte velge mellom et kaotisk filmsett og et stille mørkt lydstudio for å jobbe med det han elsker, så faller valget på det siste.

 – Når jeg går inn i det rommet, drar for gardinen og lukker døra, så forsvinner tiden. Da bare er jeg der, fullt og helt, med hele mitt kompetanse- og sanseapparat. Jeg kan bruke alt jeg har – og alt handler om hvordan jeg bruker lyd til å forsterke og tydeliggjøre mening og intensjon i det jeg jobber med. Det er en fryd, sier professoren.

Artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania

Høyskolen Kristiania er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Høyskolen Kristiania:

"høyskolen kristiania" AND "partner"

• 

  Stoler vi nok på folk til å slippe dem inn når vi ikke er hjemme?

• 

  Denne galaksen er så rar at den er med i et helt spesielt atlas

• 

  Twilight-feber: Derfor besøker fans fortsatt stedene fra bøkene og filmene

• 

  Onani: Menn gjør det nesten tre ganger så ofte som kvinner

• 

  Gerd meldte seg på Holmenkollstafetten som «Øyvind». Nå er det 50 år siden kvinner fikk være med

• 

  En landbro gjennom et tapt hav lot elefanter og aper vandre mellom Afrika og Asia

Les flere saker fra Høyskolen Kristiania her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER